Hemmeligheter og løgner

Det er kanskje få mennesker vi har så vanskelig forhold til som vår egen familie. Mike Leighs gullpalmevinnende drama fra 1996 skildrer dette på glimrende måte. Når man ikke kan snakke om problemene sine til familien, hvem kan man snakke med da?

Etter at adoptivforeldrene dør, ønsker den unge og velutdannete Hortense å finne sine røtter, og bestemmer seg for å oppsøke sine biologiske foreldre. Adopsjonsbyrået advarer henne mot at en slik gjenforening kan by på problemer, men hun trosser likevel dette. Selvfølgelig blir det heller ikke lett.

Hennes biologiske mor Cynthia er en ulykkelig, enslig og bitter arbeiderklassekvinne, bosatt i et av de tristere områdene av London. Hun har et svært vanskelig forhold til sin andre datter Roxanne. Cynthias bror Maurice, en suksessfull fotograf, plages av dårlig samvittighet overfor søsteren, men har også sine egne problemer på hjemmefronten. Hortenses inntreden i familien ser i utgangspunktet ut til å gjøre livet til Cynthia lysere. Likevel roter hun uten å vite det opp i flere usagte og fortrengte hemmeligheter ingen har videre lyst til å dvele ved. Hortense blir etter hvert et lett beskjemmet vitne til en familiesammenkomst hun ikke var så forberedt på som hun trodde.

Hemmeligheter og løgner (originaltittel Secrets and Lies) er den engelske regissøren Mike Leighs kanskje mest kjente film. Her tar han opp allmenngyldige temaer som familie, identitet og mangelfull kommunikasjon på en både tragikomisk og hjerteskjærende måte. Leigh er kjent for sin uortodokse måte å lage film på, hvor han i samarbeid med skuespillerne improviserer fram karakterene og manuset før innspillingen. Teorien er at karakterene og historien på denne måten blir mer realistisk og i tråd med hvordan virkelige mennesker snakker og oppfører seg. Det er ingen tvil om at det fungerer i denne filmen. Karakterene er virkelig gjennomarbeidet, og blir spilt med ekstrem styrke av hver eneste av skuespillerne. Særlig står Brenda Blethyn og Timothy Spall seg ut som henholdsvis Cynthia og Maurice. Deres traumatiserte og følsomme søskenpar er tidvis smertefulle og tidvis urkomiske å bevitne. Det er hele tiden åpenbart at de har mye de burde snakket med hverandre om, men ingen av dem greier å finne de riktige ordene og den riktige anledningen. Dialogene og situasjonene dette fører til føles hele tiden ekte og gjenkjennelige.

Storbritannia har en svært lang og sterk tradisjon for realistiske filmer, populært kalt kitchen sink realism. Dette er filmer om klasseskiller, vanskelige familieforhold og karakterer med diverse sosiale problemer. Leigh regnes som en av de fremste talspersonene for denne filmretningen i dag, og Hemmeligheter og løgner er en film som på glimrende måte føyer seg inn i denne tradisjonen. Men hvis man tror at filmen, med sitt alvorlige tema, dermed er dyster og depressiv tar man feil. Filmen er spekket med varme og humor. Manuset er fullt av herlige og fornøyelige replikkvekslinger som britene alltid har vært kjent for. Det er vanskelig å ikke kunne bry seg om karakterene ettersom filmen utvikler seg. Det er også en film som man blir sittende å tenke på en stund etter at man har sett den.

Reklamer

She Was Nice to Mice: the Other Side of Elizabeth I’s Character Never Before Revealed by Previous Historians.

Det er rart hvordan man skal oppdage forskjellige typer ting, som bøker. For en tid tilbake satt jeg på internett og leste om skuespilleren Ally Sheedy. Hun var en av de store, unge filmstjernene på 80-tallet og spilte bl.a. i The Breakfast Club, som uten tvil er den beste tenåringsfilmen noensinne. Jeg lurte egentlig på hva som hadde skjedd med henne de siste årene. Det jeg fant ut, er at hun i en alder av 12 år skrev en bok som kom på den amerikanske bestselgerlista for voksenlitteratur. Selvfølgelig ble jeg kjempenysgjerrig, og boka ble bestilt fra amazon.

Boka heter She Was Nice to Mice: the Other Side of Elizabeth I’s Character Never Before Revealed by Previous Historians. Som tittelen hentyder, er dette en slags biografi om dronning Elizabeth I av Storbritannia – men sett gjennom øynene til en liten mus som bor på slottet. Det viser seg at dronningen er svært glad i de små firbente som bor i små hull i veggene hennes, og utvikler et sterkt vennskap med dem. Elizabeth lar musene komme og gå som de vil, noe som gjør at musene får bedre kjennskap til henne enn noen andre ved hoffet og ser sider ved dronningen ingen andre får se. På denne måten får vi se en Elizabeth som er mer følsom enn det som kommer fram av andre historiske skildringer. Samtidig blir vi introdusert for en stor del av tidens politiske og sosiale intriger.

Dette er en herlig liten bok, og jeg er imponert over at Sheedy kunne skrive en såpass moden bok i en så ung alder. Språket har en naivistisk tone, men likefullt med en skarp satire over seg. Særlig får snobberi, klassesyn og idiotiske sosiale regler gjennomgå. Den er også en svært morsom og litt trist vri på den fiktive biografi-sjangeren. Det er åpenbart at Sheedy hadde satt seg godt inn i de historiske begivenhetene og karakterene da hun skrev boka. Dessuten er boka nydelig illustrert av Jessica Ann Levy, Sheedys jevnaldrende venninne. She Was Nice to Mice er riktignok ingen fantastisk bok, men er blodig sjarmerende. Jeg er redd boka er på vei inn i glemselen idag, noe den definitivt ikke fortjener og jeg er veldig glad for at jeg fant den.

Beasts of the Southern Wild

Sist lørdag arrangerte oslostudentenes filmklubb Cinema Neuf norsk førpremiere på filmen Beasts of the Southern Wild. Dette er den første langfilmen til regissøren Benh Zeitlin, men filmen har likevel fått enorm oppmerksomhet og stor skryt på steder som Sundance Film Festival og ved filmfestivalen i Cannes. Derfor var det stor stas da vi som jobber i Cinema Neuf klarte å få vist filmen for første gang i Norge – nesten to måneder før ordinær premiere.

Filmen er noe av det mest uvanlige jeg har sett. Flere steder har den blitt omtalt som en magisk-realistisk fortelling; en historie som tar for seg høyst realistiske situasjoner blandet med eventyrlige og fantastiske elementer.

Historien er satt til en slags nær framtid, et sted i de amerikanske sumpene. Samfunnet er preget av store miljøproblemer der storm og oversvømmelser  stadig truer. Vi møter den lille jenta Hushpuppy, som lever i et svært isolert område. Faren hennes er alvorlig syk, og han forsøker å forberede datteren på å klare seg på egenhånd. I Hushpuppys fantasi blir farens sykdom synonymt med en nær forestående naturkatastrofe hvor polene smelter og dermed slipper løs forhistoriske beist. Ettersom farens helse blir stadig verre, bestemmer Hushpuppy seg for å finne moren hun aldri har kjent.

Dette høres fryktelig deprimerende ut, men jeg kan garantere at det var filmen ikke! Beasts of the Southern Wild er utrolig varm, positiv og full av livsglede. Her det det hyllest til samhold og mot som står sentralt. Karakterene oser av livsglede til tross for tidvis vanskelige forhold. Filmfotoet, fargebruken og musikken er dessuten ubeskrivelig. Flere steder ga det en drømmeaktig effekt som var herlig å oppleve.

Hvis det likevel er en ting jeg vil trekke fram framfor noe annet er det hovedrolleinnhaveren Quvenzhané Wallis. Hun er en av de sterkeste barneskuespillerne jeg har sett på lenge, med en innlevelse det gnistrer av. Jeg blir alltid utrolig imponert når jeg ser gode barneroller på film, og Wallis’ Hushpuppy er en glede.

I det hele tatt er dette en film som virkelig fortjener all den omtalen og rosen den har fått, og jeg håper den fortsetter å få suksess. Den har premiere i Oslo 26. oktober. Jeg anbefaler alle som har mulighet å se den så fort de kan.

Weekend – en av årets mest etterlengtede filmer

Igår (15.6.12) hadde Andrew Haighs film Weekend premiere. Jeg så traileren får mange måneder siden, ble frelst og har gledet meg siden. Så igår troppet jeg opp på Ringen kino med sommerfugler i magen og ble ikke skuffet. Dette er et lavmælt, stille karakterdrama av ekte kvalitet.

Vi møter Russell, en beskjeden ung mann bosatt i en nitrist drabantblokk i Nord-England. Han sliter litt med å komme ut av skapet, men en sen fredagskveld treffer han den utadvendte kunstnerspiren Glen på en pub.  De har en one night stand, men dagen etter klarer de ikke å dra hver til sitt og ender med å dele hele helgen sammen i Russells leilighet. Møtet utvikler seg til å bli mer intenst enn noen av dem kunne se for seg, selv om helgen også preges av at Glen skal flytte til USA ved helgens slutt.

Lenge så jeg for meg at filmen kom til å være en romantisk feel good-komedie i stil med Hettie Macdonalds glimrende Beautiful Thing fra 1996. Og på flere måter er den også det. Men der Beautiful Thing er nesten gjennomgående lystig, har Weekend en tristere og mer skittenrealistisk følelse over seg – kanskje mest grunnet de triste og depressive omgivelsene karakterene befinner seg i. Likevel har den mange lyspunkter og tidvis ganske artige perspektiver på livet.

Dette er en film om allmengyldige temaer som forelskelse, identitet og seksualitet. Alt på en så ektefølt møte at jeg tror nesten hvem som helst kan kjenne seg igjen. De to hovedpersonene sliter med hver sine ting, men lever livene sine etter beste evne. Helgen de deler sammen tvinger dem likevel til å ta noen viktige avgjørelser.

De to hovedrolleinnhaverne Chris New og Tom Cullen gjør noen fantastiske prestasjoner. De har gjort svært lite som film – og tv-skuespillere før, men jeg håper denne filmen kan gi dem solide karrierer fremover. I det hele tatt vil jeg si at Haigh (som også er rimelig fersk som regissør/manusforfatter) har laget en skikkelig solid film, og jeg ønsker både ham og filmen all lykke framover.

What Ever Happened to Baby Jane? – studier i søskenrivalisering

Takk og lov at de fleste søstre ikke krangler like fælt som disse to. What Ever Happened to Baby Jane? kan vel trygt karakteriseres som en av de største filmklassikerne noensinne, og ikke uten grunn. Historien er både nervepinende spennende, utrolig tragisk og morsom (på en ravnsvart måte) på en og samme tid. Dette er en psykologisk thriller som virkelig griper, rett og slett fordi de to hovedpersonene er så utrolig godt laget, og blir spilt med en overbevisning som er sjelden å se.

Filmen er basert på en bok av Henry Farrell, og adaptert for film i 1962 av regissør Robert Aldrich og manusforfatter Lukas Heller (to svært drevne filmfolk som jobbet sammen på flere filmer). I hovedrollene fikk de de to store filmdivaene Bette Davis og Joan Crawford.

Vi møter de middelaldrende søstrene Jane (Davis) og Blanche Hudson (Crawford). En gang i tiden var de begge store stjerner; Jane som varité-barnestjerne som mistet sin popularitet da hun ble voksen, på den tiden Blanche fikk stor suksess som filmskuespiller. Jane kunne aldri tilgi sin søster for å ha «tatt over» hennes suksess, en konflikt som resulterte i en grusom bil»ulykke» som gjorde Blanche lam og bundet til rullestol. Nå, mange år senere, pleier Jane søsteren med en psykotisk intensitet. Blanche er en evig fange i huset de bor i, og er et bekymret vitne til at Jane blir stadig mer urimelig å forholde seg til, grunnet psykiske problemer kombinert med svært overdrevent alkoholinntak. Trigget av sjalusi som følge av at Blanches store filmer vises på tv, bestemmer Jane seg så en dag for å gjenoppta sitt gamle show fra da hun var liten. Et show hun egentlig innser at hun er for gammel til, men likevel klarer å overbevise seg om at vil fungere. Selvfølgelig kan ingenting av dette gå bra, og det er Blanche som må ta store deler av støyten.

Innspillingen av denne filmen skal ha vært svært vanskelig å gjennomføre. Davis og Crawford, begge to av de største Hollywoodstjernene i sin tid, var beryktet for sine evige og svært offentlige krangler. Å få dem til å spille så sterkt rivaliserende søstre kunne derfor slå begge veier. De to skal også visstnok ha gått til store lengder for å skade hverandre mest mulig under innspillingen. Hvorvidt dette også bidro til at de spilte rollene sine bedre, er usikkert. Heldigvis spilte de i hvert fall ekstremt bra begge to. På mange måter føles det som om filmen var laget for disse to kvinnene: de spiller mot hverandre med en intensitet som er nesten utmattende. Likevel vil jeg kanskje si at dette mest er Bette Davis’ film, men kanskje jeg sier det fordi jeg er blodfan av henne og ikke av Crawford. Uansett, Davis gjennomgår alle følelsesmessige stadier i filmen; hennes «Baby» Jane går fra mild og fnisete, sur og bitter til virkelig manisk ond, kontinuerlig kledd i upassende klær og tommeltykk sminke. Her er vi virkelig vitne til en kvinne som aldri klarte å komme seg videre i livet etter at karrieren gikk på dunken.

Fiender privat, fiender i filmen. Bette Davis og Joan Crawford spilte rollene sine med brutal intensitet.

What Ever Happened to Baby Jane? har oppnådd kultstatus, og de fleste som ser den vil aldri glemme den. For de som liker å se filmer i større sammenhenger, kan jo også filmen sees på som en kommentar på hvordan (særlig den amerikanske) underholdningsbransjen behandler stjerner som anses for «for gamle». Crawford og Davis, som var født i henholdsvis 1905 og 1908, ble regnet som utgamle da filmen ble innspilt, og derfor karrieremessig ferdige. Gode roller for kvinner i den alderen var da (som i dag) vanskelige å oppdrive, og det var derfor en kjempesjanse for et filmstudio å produsere en slik film. Så takk og lov at filmen ble en kjempesuksess, den er en opplevelse.

Slottsfjellfestivalen 2012: Lissie og Seigmen

Tradisjonen tro skal jeg på Slottsfjellfestivalen i år igjen, og nå gleder jeg meg som en liten unge. Det første store navnet som ble bekreftet for festivalen i år var Seigmen, et av de største norske banda noensinne. Selv om de ikke har spilt fast sammen på noen år (utenom noen reunion-konserter) har de beholdt statusen som noe av det beste norsk rock har å by på. Albumene Total (1994) og Metropolis (1995) er legendariske, og det har blitt meg fortalt at de er geniale live, så muligheten for å se dem på Slottsfjell er noe jeg knapt kan vente på. Dette er tung og melodiøs rock på sitt aller beste.

I tillegg kommer den amerikanske musikeren Lissie tilbake til festivalen. Hun spilte der for to år siden, da den glimrende debutplata Catching a Tiger utkom. Konserten var utrolig bra, og jeg ble blodfan sånn omtrent etter en og en halv sang. Andrealbumet er, så vidt jeg har skjønt, på vei – noe jeg gleder meg til. Lissies hese stemme gir musikken hennes skikkelig personlighet, i tillegg til at hun har et kjempetalent for å skrive fengende, enkle og gode pop/rock-låter.

Så dermed ligger det til rette for at jeg kan få noen trivelige festivaldager i år også, på det som regnes som en av Norges koseligste festivaler, godt plassert blant Tønsbergs slottsruiner. Andre bekreftede navn er bl.a. Wolfmother, Ane Brun og Janelle Monàe, så det burde være noe for alle der.

Natural Selection – en film av Robbie Pickering

Det er sjelden jeg ser filmer på kino uten å ha lest om dem på forhånd. «Yrkesskade» har gjort at jeg jeg får med meg informasjon om det meste av hva som settes opp på norske kinoer, uansett hvor kort filmene går. Derfor var det en uvant opplevelse da jeg ble fristet med på Oslo Filmfest (filmfestival i Oslo som gikk av stabelen forrige uke) for å se den eneste norske kinovisningen av Robbie Pickerings prisvinnende* Natural Selection. Jeg ante ingenting om filmen, og visste derfor heller ikke helt hva jeg skulle forvente.Tittelen ga meg en idé om at den kunne være en science fiction eller «gal vitenskapsmann»-aktig thriller, men så feil kan man altså ta. Hva jeg fikk var en ganske underlig og jordnær komedie om søken etter familie.

Vi treffer Linda White (glimrende spilt av Rachael Harris), en kvinne som har levd et sterkt religiøst liv med sin mann Abe et sted i Texas. Linda er steril, derfor nekter mannen å ligge med henne ettersom sex uten å lage barn er er en synd. Sjokket er derfor stort da Linda får høre at Abe har fått slag etter å ha donert sæd hos en fertilitetsklinikk. Linda bestemmer seg for å lete opp et av barna som har blitt til på grunn av dette slik at Abe kan få treffe en av dem før han dør. Barnet blir Raymond, som viser seg å være en rimelig bøllete og ufin narkoman på flukt fra loven. Naiv og beskyttet som Linda er, er hun fullstendig uforberedt på hva som kan skje. Resultatet er en road-movie av den svært komiske typen.

Filmen lever på det skrudde manuset, også skrevet av Pickering, og solide rolletolkninger av hovedrolleinnhaverne. Både Harris og Matt O’Leary, som spiller Raymond, er vanvittig sjarmerende på hver sin sære måte. De bidrar til å gi karakterene sine en dybde og ektehet som er sjelden i amerikansk film… eller sjelden innenfor det amerikanske studiosystemet. Amerikansk independentfilm (som Natural Selection er) er i særklasse på karakterer som dette.

Jeg bare håper filmen blir utgitt på dvd her til lands, da det er en film som kan sees ofte. Og satser på at Robbie Pickering lager mange filmer fremover. Dette er bare hans andre film, men fyren viser et enormt talent og jeg tror han kan gjøre det stort.

*filmen fikk bl.a. juryprisen og publikumsprisen på festivalen South by Southwest 2011.