Harry Potter and the Deathly Hallows pt. 1

Jeg var endelig på kino og så den siste Harry Potter-filmen, en av de mest etterlengtede filmen for min del den siste tiden. Og nå er det fryktelig frustrerende at jeg må vente helt til sommeren for å få sett del to. Meh.

Filmen er regissert av David Yates, som også regisserte de to foregående filmene basert på J. K. Rowlings populære bokserie.

Filmen tar for seg første halvdelen av den siste Harry Potter-boka, og for min del taler det til filmens fordel. Ved å dele boka inn i to filmer, har det blitt mulig å gjennomgå handlingen på en god måte.

Her forlater Harry, Hermione og Ron Hogwarts, og drar i stedet ut i verden for å finne Voldemort og tilintetgjøre ham. Det er disse hendelsene del 1 i hovedsak tar for seg, og filmen blir dermed mest en studie av forholdet mellom disse tre vennene. Ytre hendelser er satt mer til side, og i hovedsak blir nok de spart til andre delen. Mange vil nok føle at filmen blir en veldig lang campingtur, og lite annet, men de fleste som synes dette er nok de som ikke har lest bøkene, eller har et sterkt forhold til de fåregående filmene. Filmen fungerer dessuten dårlig på egenhånd, i motsetning til de første filmene i serien. Jeg synes likevel ikke det er en svakhet, dermiot er det en styrke.

Flere av de forrige filmatiseringene av bøkene, særlig The Half-Blood Prince, The Order of the Phoenix og The Goblet of Fire, preges av å være for lange til å kunne fungere for en film på to timer, og blir på mange måter kun oppsummeringer av svært detaljerte bøker. I så måte er denne filmen motsatt. Filmen er tidvis dvelende og noe langsom (på en bra måte), og bygger dermed opp stemningen før stormen (som kommer i siste del).

Mange av scenene står og faller på talentet til de tre hovedrolleinnhaverne Daniel Radcliffe, Emma Watson og Rupert Grint, og det er derfor bra at de gjennom de syv filmene har vokst enormt som skuespillere. Særlig synes jeg det gjelder Grint. Hans prestasjon som frutstrert forelsket tenåring veksler rakst mellom morsomt, tragisk og rørende. Fordi filmen ikke foregår på Hogwarts School of Witchcraft and Wizadry, blir mye av det magiske bakteppet borte. I stedet for rar magi, går mye av hovedfokuset over til karakterene. Dette gjør dem i min mening sterkere og tydeligere.

Andre scener spiller mye på humor – scenene hvor karakterene tar i bruk Polyjuce potions for å forkle seg som andre mennesker er ubetalelige og letter mye på stemningen i filmen.

I et forsøk på å forvirre Voldemorts tilhengere, blir flere av Harrys venner magisk forkledd som ham i en av filmens morsomste scener.

Filmserien har etterhvert utviklet seg til å bli en «who’s who» i britiske/irske skuespillere (pluss noen andre nasjonaliteter), der alt som kan krype og gå av store navn har både større og mindre roller. Nye for denne filmen er blant andre Bill Nighy (som magiminister Rufus Scrimgeour), Rhys Ifans (som Lunas far Xenphilius Lovegood) og Peter Mullan (som dødseteren Yaxley). Alle gjør det meste og beste av innsatsene, selv om rollene er små.

Jeg setter også stor pris på at de har brukt tid på å virkelig fortelle eventyret om De Tre Brødrene (som faktisk er viktig for historien). I stedet for å overfladisk gjenfortelle denne historien, er den fortalt i sin helhet, understreket av en fantastisk animasjonsfilm skapt av animasjonsstudioet Framestore og regissert av Ben Hibon. Animasjonene ser ut til å være inspirert av øst-europeiske dukkeanimasjoner, og er så frydefull og se på at den kunne vært utgitt på egenhånd.

Døden og den yngste broren i eventyret om De Tre Brødrene.

Alt i alt var filmen gøy å se, og særlig Potter-fans vil nok i stor grad like den. Filmen er gjennomarbeidet, og er fullt i tråd med boka. I motsetning til de foregående filmene er det ingenting her jeg synes er utelatt, karakterene og bihistoriene får her lov til å komme fram skikkelig. Når det er sagt kommer jeg til å bli virkelig skuffet om ikke Snapes historie tas skikkelig tak i i neste del. Er det flere Potter-glade mennesker enn meg som syns det var merkelig hvordan hans, for den overordnete historien, ganske viktige fortid har blitt elendig oversatt til film? Jeg snakker særlig om Snapes verste minne fra the Order of the Phoenix og hvor lite han var med i og forklart i the Half-Blood Prince (med tanke på at filmens tittel henspiller på ham).

Uansett er dette en film jeg sterkt vil anbefale for alle som liker dette universet. Personlig synes jeg kanskje denne filmen er den sterkeste (selv om jeg liker best The Goblet of Fire blant bøkene). Det kommer til å bli trist når siste filmen blir satt opp på kino, og vi dermed ikke vil få sett flere filmer. Heldigvis kan man jo lese bøkene igjen og igjen.

Advertisements

Cornelis. Filmen om en trubadur.

 Jeg kom akkurat hjem fra kino etter å ha sett filmen Cornelis, basert på livet til den svenske trubaduren Cornelis Vreeswijk. Filmen er regissert av Amir Chamdin, manuset er av Antonia Pyk. I hovedrollen er, interessant nok, Hans Erik Dyvik Husby (alias Hank von Helvete).

Vreeswijk er et ikon i Svergie, en av de største og mest folkekjære musikerne i landet. Over en periode fra tidlig 60-tall til slutten av 80-tallet skrev han et vanvittig antall sanger som står igjen i den svenske nasjonalskatten. En biografifilm var derfor ikke helt uventet.

Personlig er jeg glad i Vreeswijks sanger, mannen hadde et engasjement og en karakter som er spesiell. Særlig derfor hadde jeg få forhåpninger til filmen. Jeg har sett altfor mange biografifilmer om store musikere som altfor ensidig har fokusert på musikernes turbulente liv og personlige problemer og hva det måtte innebære av alkohol, narkotika og ekteskapsproblemer. Eksempler er Walk the Line og Ray, der Johnny Cash’ og Ray Charles’ musikk, sangtekster og sosiale engasjement forsvant fullstendig i altfor dyptgående skildringer av narkotikabruk. Som forventet, må jeg dessverre si, var dette også tilfelle her.

At Vreeswijk hadde et alkoholproblem er ikke en overraskelse, og det er selvfølgelig naturlig at enhver biografi vil gå inn på det til en viss grad. Men er det virkelig nødvendig å vise det i så stor grad som her? Jeg synes det går i for stor grad på bekostning av hans musikalske kvaliteter. Det jeg er interessert i er hans politiske og sosiale engjasjement, noe som kanpt nok ble nevnt i en replikk gjennom hele filmen. Dette er et feilspor som mange filmskapere faller for, og jeg mistenker at slike filmer er en trend i tiden.

Jeg skulle gjerne sett mer av hva som inspirerte Vreeswijk, hvorfor han skrev de tekstene han gjorde. Vi får nesten inntrykk av at enkelte sanger kom ut av ingenting – særlig i starten når Vreeswijk får prøvespille for, og etterhvert spille plate med, artisten Fred Åkerström. Riktignok er sangene hans alltid tilstede i filmen, de spilles kontinuerlig i bakgrunnen. Tidvis er de antagelig lagt til som en kommentar til filmens scener. Likevel blir de vanskelige å få med seg, fordi handlingen og replikkvekslingene overskygger tekstene.

Den ekte Cornelis Vreeswijk

Når det gjelder Dyvik Husby var jeg spent på hvordan hans skulle håndtere rollen. Man kan lure på hvorfor en nordmann er valgt til rollen, men jeg kan likevel skjønne det. Utseendemessig er de absolutt ganske like, og slik sett passerer han fint i rollen. Jeg har aldri vært noen fan av Torboneger (jeg har alltid synes de er litt teite), så min første tanke var at dette ble vel litt rart. Likevel ville jeg gi Dyvik Husby en sjanse som skuespiller før jeg uttalte meg. Først og fremst synes jeg han har gjort en god jobb med å lære seg svensk. Dessuten har filmen stort sett relativt nøytrale scener (dvs ingen store følelsesladede «oscar-scener»). Det gjør at det ikke stilles for store krav til skuespillerprestasjonene, som er positivt her. Dyvik Husby klarer seg dermed greit. Likevel merker jeg innimellom at det er han som skinner igjennom, ikke Vreewijk. Særlig er det tydelig at han av og til konsentrerer seg litt for mye med å snakke svensk, som går litt på bekostning av rollen.

Alt i alt syns jeg at filmen var grei underholdning, men ikke så mye mer. Fordi jeg ikke hadde så store forhåpninger til filmen, ble jeg heller ikke skuffet. Filmen gir én versjon av hvem Vreeswijk var, men er ikke fryktelig nyansert. Filmen forsøker å gi et overblikk av et svært langt kunstnerliv på kort tid, og det sier seg selv at det ikke kan lykkes hundre prosent. De som liker Vreeswijk vil nok gå og se filmen, og til en viss grad la seg underholde. Den gir en side av mannen bak musikken, men det er også i hovedsak bare en side vi får se. Jeg synes det er litt trist, fordi Vreeswijk var mye mer enn en alkoholisert pillemisbruker. Men jeg skal ikke rakke den helt ned, den er absolutt ikke dårligere enn andre filmere i sjangeren – og hvis du liker Walk the Line og Ray, vil du sikkert like denne også.

The Social Network – historien om et nettfenomen

Jeg var på kino nylig og så filmen The Social Network, filmen om menneskene bak nettsamfunnet Facebook. Filmen er regissert av David Fincher, manuset er skrevet av Aaron Sorkin, basert på en bok av Ben Mezrich. Filmen hadde premiere 29. oktober i Norge, og er fremdeles å få sett på kino.

Facebook er et såpass utbredt fenomen at filmen i liten grad fokuserer på selve Facebook i seg selv. I stedet handler filmen mer om skaperne av nettsiden og konflikten som oppsto mellom dem i kjølevannet av opprettelsen og suksessen den fikk. Hvorvidt filmen er helt trofast mot historiske fakta er uklart, og personene som filmen omhandler ser ut til å ha delte meninger om saken.

Filmen ble bl.a. lansert med denne plakaten som fremhever rettsakene som oppsto etter lanseringen av Facebook

Filmen framstiller Mark Zuckerberg som en nerdete it-student ved Harvard. I første scene dumpes han av kjæresten, noe som resulterer i en ganske ufin og hatefull nettkampanje mot studinene ved universitetet (han hacker seg inn på universitetets nettsider, henter bilder av dem og ber om kommentarer om utseendet deres). Kampanjen får enorm og uventet popularitet, men gir ikke dermed Zuckerberg den tilgangen til en av universitetets prestisjefylte brorskap som ha hadde håpet på. Derimot får bestekompisen Eduardo Saverin en slik mulighet. Filmen hinter om at dette kan være utløsende faktorer for konfliktene som etterhvert oppstår.

Zuckerberg blir oppsøkt av de rike, suksessfulle brødrene Cameron og Tyler Winklevoss som inviterer ham til å være med på å skape et nytt konsept de har for internett – en venneside for Harvard-studenter kalt Harvard Connection. Zuckerberg godtar forespørselen, men allierer seg like etterpå i stedet med Saverin for å lage en egen nettside for studenter: Facebook.

Starten på Facebook ble utviklet på Zuckerbergs Harvard-hybel.

Facebook viser seg å bli en umiddelbar suksess, og det tar ikke lang tid før konseptet utvides (og siden går fra å være en studentside til å bli offentlig for hele verden). Zuckerberg flytter til California hvor han allierer seg med Napster-gründeren Sean Parker og videreutvikler konseptet med ham. I denne prosessen blir forholdet til Saverin vanskeligere, og det ender med at Saverin mister eierandelene i Facebook.

Resultatet er ikke bare at Saverin går til søksmål. Det gjør også Winklevoss-brødrene fordi de føler seg lurt, og at Zuckerberg har stjålet deres idé. Filmen vises i flashbacks, og veksler mellom den rettslige høringen mellom partene og hendelsene som ledet opp til den.

Filmen kan sies å gi et nyansert og relativt nøytralt bilde av hendelsene. Både Winklevoss-brødrene og Saverin framstår som sympatiske og berettigede i sin harme over det som har skjedd. Selv Zuckerberg framstår med en viss dybde: er han bare en selvrettferdig drittsekk eller er det gode grunner for oppførselen hans? Svaret gis ikke helt direkte og kan gå begge veier. Ingen blir virkelige syndebukker. Dette fungerer også i min mening best, med tanke på at det er virkelige personer som skildres og som fortjener en viss respekt.

Som underholdning fungerer filmen greit. Den er underholdene og gir et interessant innblikk i et av verdens mest omfattende fenomener noensinne. Hvis jeg skal påpeke noe, er det at den preges av litt for mye prat og raske dialoger (dvs et litt for tettpakket manus) – særlig om koding og tilsvarende, som antagelig gir mer mening for it-interesserte enn andre vanlig dødelige. Dette er selvfølgelig forståelig med tanke på at filmen handler om it, men sjargongen går lett over hodet på de som ikke er fortrolige med den. Likevel er ikke filmen bortkastet underholdning – i hvert fall ikke for de som har facebook-sider selv.

Harry Potter and the Deadly Hallows, gallapremiere på Colosseum kino

I kveld var det gallapremiere for Harry Potter and the Deadly Hallows pt. 1 på Colosseum kino. Hele kinoen var stivpyntet med effekter, og i gangene vandret Dødsetere med fakler i hånden. Stemningen var til å ta og føle på, selv for oss vanlige folk som måtte jobbe på arrangementet i stedet for å se filmen. Høydepunktet var selvfølgelig æresgjestene, d.v.s. to av filmens skuespillere: Evanna Lynch (Luna Lovegood) og Mark Williams (Arthur Weasley). Skuespillerbesøk på Harry Potter-premierene har blitt en årlig tradisjon, og er svært populært (i fjor var Weasley-tvillingene i Oslo, et besøk som skapte tilnærmet hysteriske reaksjoner under premieren av the Half-Blood Prince).

Jeg kommer selvfølgelig til å anmelde filmen mer i detalj, men det får komme senere.

Oslo Internasjonale Filmfestival 2010(OIFF)

Oslo Internasjonale Filmfestival går av stabelen18 november og varer til 28. november. Jeg kommer til å anmelde enkelte av filmene som går der etterhvert som festivalen varer. Gleder meg særlig til spansk/meksikanske Biutiful, regissert av Alejandro González Iñárritu og med Javier Bardem i hovedrollen. Tror det kan være spennende saker.

Stephen Kings «The Stand», tv-serie.

Ettersom jeg har skrevet et innlegg om boka allerede, tenkte jeg at jeg kunne skrive en liten anmeldelse av tv-serien The Stand i tillegg. En synopsis av historien står under anmeldelsen av boka, så jeg vil ikke gå i stor detalj om den her. Helt kort kan jeg si at handlingen dreier seg om at et militærskapt, dødelig virus slippes ut i verden ved en feiltagelse, og dermed utsletter over 90 % av USAs befolkning. De få overlevende begynner så å forfølges av sanndrømmer om halvdemonen Randall Flagg og mother Abigail, en gudelig gammel dame. Karakterene reiser over hele USA for å finne en av personene de drømmer om, og med dette starter en overnaturlig kamp mellom det gode og det onde.

Serien er en seks timer lang, fire episoders tv-adapsjon av Kings bok. Den er regissert av Mick Garris. I rollene er flere kjente skuespillere, bl.a. Gary Sinise, Molly Ringwald, Rob Lowe og Miguel Ferrer. I tillegg er det morsomt å se Katy Bates, Sam Raimi, Ed Harris og King selv i bitte små roller, noen av dem ukrediterte.

For å si det sånn, jeg elsker Stephen King, og jeg ville virkelig, virkelig like denne serien også. Faktisk er ikke starten på serien så halvgal heller. Serien er i all hovedsak trofast mot boka, men selvfølgelig kraftig forkortet, med tanke på hvor lang boka er. Det som egentlig er mest plagsomt med serien er de elendige spesialeffektene. De er ikke så tydelige i første halvdel av serien, og det er også denne delen som er best. Men for en serie som baserer seg i så stor grad på akkurat effekter, hadde det vært fint om de effektene som ble brukt, ikke så ut som de ble laget på tidlig 80-tall. Særlig med tanke på at serien er fra 90-tallet, blir dette forstyrrende. Seriens overordnede kvalitet ville blitt bedre ved å kutte ned på effektbruken. For ikke å høres altfor kritisk ut; Det er mulig at The Stand ikke har tålt tidens tann godt, og at disse elementene fungerte bedre da den ble laget. Det er også godt mulig at de som så den da den først ble laget, vil ha et nostalgisk forhold til den. For oss som ikke så den i 94, derimot, vil møtet med serien virke litt som en billig b-film.

En annen ting jeg dessverre reagerte på, var manuset. Det vil si, jeg er ganske sikker på et det er manuset det er noe galt med. Ettersom flere av skuespillerne her er habile folk jeg ellers har sett i svært gode produksjoner, kan jeg ikke helt akseptere at skuespillet i seg selv er dårlig. Likevel måtte jeg krympe meg flere ganger under replikkvekslingen, noe som tyder på at manuset ikke alltid er like sterkt. Særlig er det tydelig i scenene med Molly Ringwald (Frannie), Corin Nemec (Harold) og Bill Fagerbakke (Tom). Vi skjønner at Tom skal være tilbakestående, men må det understrekes ved at han bruker de samme barnslige uttrykkene annenhver setning (”Laws, yes” og ”M-O-O-N spells ett eller annet dumt”?) Riktignok er han ikke er den skarpeste kniven i skuffen, men vi trenger ikke å få det inn med teskjeer. Slik sett er den karakteren som kommer best ut av det i serien, Nick Andros (spilt av Rob Lowe). Ettersom Nick er døvstum, har han knapt nok en eneste replikk i serien. Med tanke på manusets generelle kvalitet tjener dette til Lowes fordel, og han gjør seg faktisk ganske bra i serien. Den pinligste karakteren i serien blir nok likevel Mother Abigail, spilt av Ruby Dee. Selv om skuespillerprestasjonen her er grei nok. Men det får da være grenser på hvor klisjéfylte afroamerikanske gamle damer skal portretteres! Denne damen gjør lite annet enn å prate om bibelreferanser og synge negro spirituals på et språk som ikke hører hjemme andre steder enn i gamle amerikanske filmer.

Dessverre preges også serien av at Jamey Sheridans portrettering av demonen Randall Flagg av å mangle karisma. Karakteren i seg selv syns jeg var svak også i boka, og jeg syntes aldri han var riktig så skummel som han burde ha vært. I serien har nok tanken vært å gi ham et tidløst preg for å underbygge at Flagg er gammel som tiden selv. Men når da skuespilleren er innehaver av den mest påfallende hockeysveisen noensinne (en frisyre som i 1994 var drøyt utdatert og klovnete), slutter Flagg å være skummel. I stedet blir han bare morsom. Jeg tror ikke det var meningen.

Flagg: Skummel demon eller klovn med hockeysveis?

 

Likevel er det ikke serien så altfor gal de første episodene, som ren underholdning er den helt grei. Det jeg gjerne skulle sett mer av, og som boka fokuserte mer på, var hvordan pesten spredde seg og de overlevendes reise for å finne andre mennesker. Jeg skjønner at store deler av boka måtte kuttes på grunn av tidsbegrensninger, men jeg synes serien faktisk hadde tjent på å være en episode lenger. Slik serien står nå, dukker karakterene bare opp uten noen introduksjon, og vi som seere blir sittende lenge å lure på hvem de er og hvor de plutselig kom fra. Grepet er forvirrende, og jeg trodde faktisk lenge at det manglet flere scener på dvd’en min.

Som i boka, taper serien seg likevel først virkelig helt på slutten. Men der boka avslutter på en nesten kynisk og kald måte (og dermed er lettere å akseptere), er serien så følelsesladet pompøs at det ble latterlig. Jeg pleier å ha sansen for religiøs symbolikk, men dette ble i overkant drøyt. Det var tydeligvis ønskelig med en storslagen og rørende avslutning, men dessverre virket den mot sin hensikt. Jeg kunne sagt mer om akkurat den saken, men vil helst ikke avsløre slutten altfor mye. Dere for hele se serien eller lese boka selv. For die-hard Stephen King-fans er serien et must, til tross for varierende kvalitet, men det er ikke sikkert andre vil ha konsentrasjonen til å sitte gjennom hele. Dessverre.

Total – Tønsbergs nye rockepub

I dag ble navnet til Tønsbergs nye rockepub annonsert. Det er lenge vært et savn om en ny rockepub i byen, etter at den forrige forsvant for noen år siden. Derfor var det stor glede da ledelsen av den populære Slottsfjellfestivalen bestemte seg for å starte en pub for rockeentusiaster. Rock året rundt, i stedet for bare noen få dager om sommeren. I den forbindelse ble det satt i gang en stor navnekonkurranse i Tønsbergs blad (TB) om hva puben skulle hete. Forslagene haglet inn, og i dag ble vinneren annonsert: Navnet ble Total, oppkalt etter gjennombruddsalbumet til Tønsbergsbandet Seigmen.

For å skryte litt, det var kjæresten min som kom med det forslaget, og dermed ble vinneren av konkurransen. I morgen skal TB ta bilde av ham sammen med Seigmens Kim Ljung.

Men uansett – stedet kommer forhåpentligvis til å ha masse kule konserter når det åpner, og jeg kan bare si at jeg gleder meg.