Stephen Kings «The Stand», bok

Jeg har akkurat fullført boka The Stand, skrevet av Stephen King. Boka har jeg hatt lyst til å lese helt siden jeg for et halvt års tid siden så tv-serien fra 1994, regissert av Mick Garris. Jeg kommer til å ta for meg tv-serien i et annet innlegg.

Stephen King er en forfatter som har en egen evne til å beskrive menneskelig psykelogi og frykt på en svært unik måte. Kombinert med en god porsjon overnaturlige temaer er dette sikkert mye av grunnen til at han har blitt så populær.

The Stand er visstnok Kings forsøk på å lage en episk, moderne og amerikansk variant av Ringenes Herre, og hvis det er sant er forsøket usedvanlig ambisiøst. Riktignok refererer the Stand flere steder til Tolkein, men verkene er likevel så forskjellige at jeg ikke ser noe videre poeng i å sammenligne dem. Dessuten synes jeg at bøker og filmer gjør seg best når de blir vurdert på egenhånd.

Boka tar for seg ettervirkningene av et militærskapt, dødelig virus som tar livet av mer enn 90 % av USAs befolkning. Viruset, som manifesterer seg som en hyperresistent og dermed dødelig influensa, er opprinnelig ment som et våpen i krig. Men viruset blir sluppet ved en feiltagelse, og før militærbasen viruset et skapt på klarer å få kontroll over det igjen, har soldaten Charles Campion rømt stedet i panikk. Før han innser at han selv bærer på smitten, har soldaten rømt over flere delstater og ender tilslutt opp ved en bensinstasjon i den fiktive byen Arnette, Texas. Her dør han, syk og utslitt, i armene til den arbeidsløse enkemannen Stu Redmann – og det er her selve historien begynner.

Campion har, mot bedre vitende, startet en virusspredning som raskt har nådd hele landet. Folk dør som fluer, ikke bare av viruset, men også som resultat av hysteriet og kaoset som oppstår i kjølevann av pandemien. Bare et fåtall mennesker ser ut til å være resistente mot viruset. Mens verden raser sammen, følger vi opplevelsene til en gruppe mennesker som mot all formodning overlever den katastrofale sommeren. Stu Redmann er en av dem, blant de andre er den gravide collegejenta Frannie, den nerdete tenåringen Harold, døvstumme Nick, den overfladiske popsangeren Larry, morderen Lloyd og den nevrotiske Nadine med de mørke hemmelighetene.

Det som binder de overlevende sammen, til tross for at de kommer fra forskjellige deler av landet, er drømmene. Sanndrømmer om den moderlige, eldgamle kvinnen i Nebraska og ”mannen uten ansikt” – the Dark Man. Via drømmene blir karakterene trukket mot disse to, og hvem av dem de velger å dra til kan avgjøre deres skjebne. I sin leting etter andre overlevende, en fast struktur og holdepunkter i en verden som nå er øde, blir karakterene i boka uvillige deltagere i en kamp mellom det gode og det onde. De blir tvunget til å ta et standpunkt.

Som sagt synes jeg at King er dyktig på beskrivelser av menneskesinnet, og kombinert med de overnaturlige temaene skaper han nervepinene historier som ofte er vanskelige å legge fra seg. Den første delen av boka, som dreier seg om viruset og utryddelsen av menneskeheten er også fantastisk skrevet. Dommedagsfølelsen og den påfølgende isolasjonsfølelsen karakterene er utsatt for er tragisk lesning. På mange måter minner det om en slags blanding av diverse zombiefilmer, de forskjellige innspillingene av I am Legend (som Omega Man og Last Man on Earth), og Don McKellars tragiske dramafilm Last Night fra 1998. Karakterenes desperasjon beskrives svært realistisk, og vi klarer å forstå dem, til tross for at få av dem er særlig likendes.

Dessverre synes jeg at boka blir svakere etter hvert. Den kvasireligiøse tematikken som blir sterkere utover i boka, fungerer ikke godt for min del. Jeg elsker overnaturlige historier; men guds og helvetes direkte inntreden i verdens gang virker her noe platt. Særlig gjelder det helt på slutten av boka, i en sekvens jeg ikke vil avsløre her, bortsett fra at jeg syns den var noe flau. Dessverre er det et problem jeg i mange tilfeller har med Kings bøker; Historiene hans er fantastiske, men han har i enkelte tilfeller problemer med å avslutte historien på en god måte (særlig synes jeg denne boka, IT og the Girl who Loved Tom Gordon lider under det). Av og til mistenker jeg King for ikke å klare å finne en slutt som lever opp til de flotte, men noe innfløkte fortellingene.

I tillegg synes jeg at bokas antagonist, menneskedemonen Randall Flagg er svakere og mindre skremmende enn det boka krever. Den menneskeskapte ondskapen som skildres i boka er så mye mer effektiv og brutal enn det Flagg beskrives som, at jeg har vanskelig å ta ham seriøst som den virkelige antagonisten. Ja, riktignok er han fæl: han dreper, torturerer og voldtar. Men med tanke på at han egentlig er en demon med overnaturlige evner, virker han usedvanlig lett å vippe av pinnen og å skremme. Jeg tror King har forsøkt å beskrive ham utseendemessig som en helt alminnelig fyr (hans ekte demonform vises kun i få glimt, vanligvis ser han ut som et menneske), en som ikke skiller seg ut på noen som helst måte, men kan gli inn og ut i enhver situasjon ubemerket. Han skal, til tross for sitt ordinære utseende, føles truende – og dermed skape frykt. For min del virket det dårlig, jeg synes ikke Flagg var skummel.

Det som i stedet gjorde inntrykk var skildringen av det militæres operasjoner for å dekke over at de hadde sluppet løs det dødelige viruset. Når de innser konsekvensene av hva de har gjort, velger de (i stedet for å komme med en eneste innrømmelse) å omringe byer hvor viruset er oppdaget. Forsøker innbyggerne å flykte fra viruset for å unngå smitte (og mange forsøker), blir de skutt av soldater på veien. Samme behandling får journalister og andre som prøver å formidle sannheten gjennom mediene. Dette gjør at så å si ingen vet hva som virkelig skjer, og den plutselige massedøden skaper total forvirring. Dessuten er det flere grusomme scener i kjølevannet av alle dødsfallene som var hjerteskjærende lesing.

En av bokas aller største styrker er karakterskildringene. Med unntak av Flagg er så å si alle karakterene gjennomarbeidede. Som nevnt er de fleste lette å forstå og like. Om vi ikke liker dem, er det i så fall ikke viktig, fordi vi forstår dem. Rett og slett fordi de har en sterk motivasjonskraft. Omtrent ved enhver anledning er vi inne i hodet på dem, vi følger hver enest tanke de har. Dette øker virkelig spenningen i boka, fordi jeg ble virkelig interessert i å vite framtiden til hver av dem.

I hovedtrekk vil jeg si at boka er verdt tiden, så sant man har tålmodighet til å lese lange bøker (den er på nærmere 1500 sider). Den første halvdelen er virkelig fantastisk. Riktignok taper den seg på slutten, men det er sjelden at boka er virkelig dårlig. King er en av de største amerikanske forfatterne i moderne tid, og dette er en av hans store bøker og av den grunn verdt å få med seg.

Advertisements

Om Jennukka
Medieviter med hovedfokus på film. Interessert i film, musikk og litteratur, og det er det jeg i hovedsak kommer til å skrive om her. Det vil være en blanding av nytt og gammelt, en del jeg liker og enkelte ting som jeg kanskje ikke syns er så bra.

2 Responses to Stephen Kings «The Stand», bok

  1. Magnus says:

    Bra blogg!

    Denne Campion kan ikke vært helt god i huet…

  2. jennukka says:

    God, nei. Men jeg gir ham benefit of the doubt med tanke på at han faktisk fikk panikk, og hadde kone og barn han forsøkte å redde.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: