Cornelis. Filmen om en trubadur.

 Jeg kom akkurat hjem fra kino etter å ha sett filmen Cornelis, basert på livet til den svenske trubaduren Cornelis Vreeswijk. Filmen er regissert av Amir Chamdin, manuset er av Antonia Pyk. I hovedrollen er, interessant nok, Hans Erik Dyvik Husby (alias Hank von Helvete).

Vreeswijk er et ikon i Svergie, en av de største og mest folkekjære musikerne i landet. Over en periode fra tidlig 60-tall til slutten av 80-tallet skrev han et vanvittig antall sanger som står igjen i den svenske nasjonalskatten. En biografifilm var derfor ikke helt uventet.

Personlig er jeg glad i Vreeswijks sanger, mannen hadde et engasjement og en karakter som er spesiell. Særlig derfor hadde jeg få forhåpninger til filmen. Jeg har sett altfor mange biografifilmer om store musikere som altfor ensidig har fokusert på musikernes turbulente liv og personlige problemer og hva det måtte innebære av alkohol, narkotika og ekteskapsproblemer. Eksempler er Walk the Line og Ray, der Johnny Cash’ og Ray Charles’ musikk, sangtekster og sosiale engasjement forsvant fullstendig i altfor dyptgående skildringer av narkotikabruk. Som forventet, må jeg dessverre si, var dette også tilfelle her.

At Vreeswijk hadde et alkoholproblem er ikke en overraskelse, og det er selvfølgelig naturlig at enhver biografi vil gå inn på det til en viss grad. Men er det virkelig nødvendig å vise det i så stor grad som her? Jeg synes det går i for stor grad på bekostning av hans musikalske kvaliteter. Det jeg er interessert i er hans politiske og sosiale engjasjement, noe som kanpt nok ble nevnt i en replikk gjennom hele filmen. Dette er et feilspor som mange filmskapere faller for, og jeg mistenker at slike filmer er en trend i tiden.

Jeg skulle gjerne sett mer av hva som inspirerte Vreeswijk, hvorfor han skrev de tekstene han gjorde. Vi får nesten inntrykk av at enkelte sanger kom ut av ingenting – særlig i starten når Vreeswijk får prøvespille for, og etterhvert spille plate med, artisten Fred Åkerström. Riktignok er sangene hans alltid tilstede i filmen, de spilles kontinuerlig i bakgrunnen. Tidvis er de antagelig lagt til som en kommentar til filmens scener. Likevel blir de vanskelige å få med seg, fordi handlingen og replikkvekslingene overskygger tekstene.

Den ekte Cornelis Vreeswijk

Når det gjelder Dyvik Husby var jeg spent på hvordan hans skulle håndtere rollen. Man kan lure på hvorfor en nordmann er valgt til rollen, men jeg kan likevel skjønne det. Utseendemessig er de absolutt ganske like, og slik sett passerer han fint i rollen. Jeg har aldri vært noen fan av Torboneger (jeg har alltid synes de er litt teite), så min første tanke var at dette ble vel litt rart. Likevel ville jeg gi Dyvik Husby en sjanse som skuespiller før jeg uttalte meg. Først og fremst synes jeg han har gjort en god jobb med å lære seg svensk. Dessuten har filmen stort sett relativt nøytrale scener (dvs ingen store følelsesladede «oscar-scener»). Det gjør at det ikke stilles for store krav til skuespillerprestasjonene, som er positivt her. Dyvik Husby klarer seg dermed greit. Likevel merker jeg innimellom at det er han som skinner igjennom, ikke Vreewijk. Særlig er det tydelig at han av og til konsentrerer seg litt for mye med å snakke svensk, som går litt på bekostning av rollen.

Alt i alt syns jeg at filmen var grei underholdning, men ikke så mye mer. Fordi jeg ikke hadde så store forhåpninger til filmen, ble jeg heller ikke skuffet. Filmen gir én versjon av hvem Vreeswijk var, men er ikke fryktelig nyansert. Filmen forsøker å gi et overblikk av et svært langt kunstnerliv på kort tid, og det sier seg selv at det ikke kan lykkes hundre prosent. De som liker Vreeswijk vil nok gå og se filmen, og til en viss grad la seg underholde. Den gir en side av mannen bak musikken, men det er også i hovedsak bare en side vi får se. Jeg synes det er litt trist, fordi Vreeswijk var mye mer enn en alkoholisert pillemisbruker. Men jeg skal ikke rakke den helt ned, den er absolutt ikke dårligere enn andre filmere i sjangeren – og hvis du liker Walk the Line og Ray, vil du sikkert like denne også.

Advertisements

Om Jennukka
Medieviter med hovedfokus på film. Interessert i film, musikk og litteratur, og det er det jeg i hovedsak kommer til å skrive om her. Det vil være en blanding av nytt og gammelt, en del jeg liker og enkelte ting som jeg kanskje ikke syns er så bra.

6 Responses to Cornelis. Filmen om en trubadur.

  1. Enig i din vurdering vedrørende manglende analyse av hans fortid og hva som inspirerte ham til hans sosial engasjement.

  2. Ida says:

    Jeg har ikke sett Cornelis, så den skal jeg ikke uttale meg om(men jeg hoppet i stolen da jeg så at Hank von Helvete skulle spille han.. ingen Turbo-fan, jeg heller).

    Jeg synes det er interessant å se hva filmskapere velger å fokusere på i biografiske filmer. Skal de lage biografisk korrekte filmer, eller skal de lage gode fortellinger. De to tingene får ikke alltid hånd i hånd, og det er vel derfor man plukker ut de elementene i livet til subjektet som skaper mest friksjon og dramatikk. Jeg tenker at i stedet for å irritere seg over det, så får man se filmene for det de er, nemlig bruddstykker av et liv.

    • Jennukka says:

      Ja, du har absolutt rett i det. Dette ble jo i hovedsak bruddstykker av livet hans, og jeg forstår filmskaperens behov for å underholde. Men biografisk syns jeg personlig at det er ganske uinteressant når jeg vet at vedkommende har bidratt med så mye spennende.

      Apropos biofilm jeg syns er bra, om en muligens ikke 100 % korrekt, er Tim Burtons Ed Wood. Denne filmen fokuserer både på filmproduksjonen og crossdressinga til Wood, relativt likestilt og. Også er filmen morsom. Føler her at de har fått et mer nyansert, og dermed ærlig, bilde av hvem Wood var.

  3. Magnus says:

    Så synd at de må fokusere så mye på alkoholproblemer og sånt. Det er jo ikke den Cornelis man kjenner og er glad i. Skal man lage en film om Kurt Cobain kommer man ikke unna narkotika, men når det gjelder Vreeswijk syns jeg det er rart. Mye bedre å fokusere på hvem han var som person, hva han ville uttrykke og oppnå.

    Men når man først skulle lage denne typen film må jo HVH vært et godt valg til hovedrollen, med tanke på at han selv har hatt store problemer med rusavhengighet. Men du syns altså ikke han fikk vist seg fram så mye?

    • Jennukka says:

      Med tanke på rusavhengighet har de sikkert tenkt at Dyvik har mye å bidra med, og han føler sikkert det selv. Men som skuespiller synes jeg han var ok, men ble litt ensidig. Tidvis var det tydelig at det var Dyvik som var på lerret, ikke Vreeswijk.

  4. Henjaco says:

    Hvordan kan noen personifisere Cornelis? Det kan aldri gå bra. Cornelis var en unik personlighet med en spesielt sterk karisma. Å se ham synge var enn studie verd. Spekteret var vidt, fra skjør følsomhet til rå kraft, fra nonchalant frekkhet til burllesk humor.Han spilte på et stort register.

    Dyvik Husby er selvølgelig ikke Cornelis. Han har en viss likkhet, og illuderer greit i de mer enkle scenene, der vi følger Cornelis litt på avstand – i mer daglige gjøremål. Men på scenen blir han en blek kopi. Allikevel, castingen av Dyvik Husby som Cornelis er til å leve med. Valget av skuespiller kunne så avgjort vært mye verre.

    Filmen gir ellers et greit oversiktsbilde over medias versjon av Cornelis. Mange begivenheter og mennesker streifes, men det blir ganske fragmentarisk. Her er jeg enig med deg, Jenny: Jeg skulle også gjerne «sett mer av hva som inspirerte Vreeswijk, hvorfor han skrev de tekstene han gjorde», Hvor kom hans samfunnsengasjement fra? Hans typegalleri? Hva formet hans politiske syn og ikke minst hans unike poesi? Her var han jo banebrytende. Han skapte «et nytt språk» i nordisk vise- og musikktradisjon.

    Vel, kanskje kan ingen fiksjonsfilm gjenskape Cornelis. Kanskje er dokumentaren mer egnet. Her kan jeg jo foreslå Tom Alandhs fine portrett «Cornelis» fra 2004. Her får man et langt nærere portrett av Cornelis’ barndom og hans unge voksenliv gjennom sjeldne arkivopptak og intervjuer med de som sto Cornelis nærmest, hans familie – og da særlig søstrene, sønnen Jack og hans første kone Ingalill. Her får man noe av det som spillefilmen mangler.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: