La den rette komme inn, en bok av John Ajvide Lindqvist

Den svenske boka La den rette komme inn ble skrevet i 2004 av John Ajvide Lindqvist. Den ble oversatt til norsk i 2005. I 2008 kom filmversjonen, regissert av Tomas Alfredson, som fikk enorm suksess, gikk i månedsvis på kino i Oslo, og virkelig gjorde boka kjent utenfor Sverige.

Boka regnes som noe så spesielt som en sosialrealistisk vampyrroman. Kombinasjonen har vanligvis ikke vært annsett som mulig å kombinere, men Lindqvist har har her virkelig skrevet et litterært mesterverk som kan treffe både den mest steinharde realisten og mest drømmende skrekkfanatikeren i oss alle. Her er det både knallharde og  brutale oppvekstskildringer, triste alkoholikersjebner og den kalde, krypende følelsen av uvelhet som kommer i situasjoner man ikke kan forklare eller har kontroll over.

Handlingen er satt til Blackeberg, en Stockholms drabantby, høsten og vinteren 1981. Her bor 12 år gamle Oskar sammen med moren. Den alkoholiserte faren bor på landet, og Oskar ser ham ikke så ofte. Oskar er ensom og mobbet på skolen, og for svak til å ta igjen. Han trøstespiser godteri han stjeler fra kiosken og drømmer seg bort i drapsaker han leser om i aviser.

Så en dag flytter en jevnaldrende jente inn i naboleiligheten sammen med en mann. Like etterpå blir en tenåringsgutt funnet brutalt drept i nærområdet. Halsen hans er skåret over og kroppen er tømt for blod. Oskar er fascinert. Samtidig treffer han Eli, den nye jenta, på lekeplassen. Selv om Eli er merkelig, virker neglisjert og ustelt, er et vennskap i ferd med å utvikle seg. Et vennskap som skal få store konsekvenser for dem begge. Oskar får mot og styrke til å stå imot mobberne, mens Eli ser ut til å komme ut av et skall hun har vært innelåst i altfor lenge.

Selv om Oskar ikke selv forstår sammenhengen med engang, får vi som lesere raskt vite den. Jenta Eli er en 200 år gammel vampyr. Og Håkan, mannen hun bor sammen med, er ikke Elis far. Han er en forsoffen pedofil, utstøtt og glemt av samfunnet. Eli vil ikke angripe mennesker selv, men er instinktivt avhengig av blod. Derfor har hun lokket ham til seg og utnytter utseendet sitt til å få ham til å drepe for å skaffe blod. Akkurat de passasjene som omhandler Håkan er vanskelig lesing. Men Lindqvist har virkelig unngått at disse passasjene ikke tipper over til det spekulative. I stedet blir de en sterk psykologisk beskrivelse av et sykt sinn.

Miljøskildringene i boka er virkelig flotte. Vi blir dratt inn i et kaldt, goldt og ugjestmildt område, en perfekt og symbolsk bakgrunn for de grusomme beskrivelsene i boka. I bokas introduksjon får vi en innføring i Blackbergs utbygging. Dette skulle bli en bydel der folk kunne bo – i en etterkrigstidtid da befolkningsveksten ble sprengt – men endte opp nesten uten infrastruktur som ellers er nødvendig i byområder. Som en ironisk faktor legges det til at det ikke engang ble bygget en kirke her – en advarsel om at man ikke kan  finne hjelp her når det overnaturlige gjør sin inntreden.
For å si det slik, dette er ikke en bok for sarte sjeler. Mordene og overfallene som beskrives er brutale, enten det gjelder Oskars mobbere, tenåringsgutten som blir drept osv. Det tragiske ligger hele tiden under overflaten. Særlig er det tydelig i beskrivelsene av Oskars far som egentlig er en bra kar, men som er villig til å ignorere sønnen til fordel for drikkekompisene. De lokale drankerne i Blackberg er også en tragedie, og etter min mening det tristeste i hele boka. Boka skildrer historien fra manges synspunkter, synspunktene til mennesker som ikke fullstendig forstår hva som skjer rundt dem, men som likevel preges på værste måte. Hvordan karakterene Jocke, Virginia og Lacke, som bare har hverandre, får livene sine ødelagt er hjerteskjærende.

Likevel blir disse sjebnene liggende i bakgrunnen til den egentlige historien: den om Eli og Oskar. Til tross for de ekstreme forskjellene, og til tross for Oskars sterke følelser rundt Elis virkelige identitet, utvikler de et kjærlighetsforhold som fungerer på tross av alt. Men la meg bare få sagt dette med en eneste gang: Dette gjør ikke boka til noe som helst som ligner Twilight-serien. Eli er vampyr, og det betyr (i motsetning til Twilight, eller True Blood for den saks skyld) at hun MÅ ha blod. Menneskeblod. Det er et innstikt som hun ikke kan ignorere. Samtidig som hun hater å måtte drepe for å overleve, kan hun ikke omgå det. Til tross for dette er hun i full stand til å føle menneskelige følelser, og hun preges av stor uvilje mot hva hun er. Vennskapet til Oskar ser ut til å være et holdepunkt hun aldri før har hatt, hun åpner seg mer for å komme tilbake til det barnet hun engang var. Oskar får gjennom Eli selvtilliten til å stå opp for seg selv. Forholdet er merkelig og umulig, men likevel…. dette er og blir skildringen av to ensomme sjebner som ikke har andre, og som for første gang finner et støttepunkt.

Sånn sett er tittelen både genial og rørende: «La den rette komme inn» henspiller delvis på vampyrlegendene om at vampyrer må innviteres inn til noen før de kan entre personens hjem. Samtidig er det en henspilling til Morisseys flotte sang «Let the Right One Slip In». Sangen inneholder mye av den samme essensen som boka; om å bruke tid på de menneskene i livet ditt som gjør deg godt og som ønsker deg vel.

I det hele tatt vil jeg si at boka var fantastisk. Miljø – og karakterskildringene var helt spesielle, og det er sjelden jeg blir så grepet av litteratur. Når det er sagt må man ha en sterk mage for å klare å komme seg igjennom alt. Dette er brutal lesing. Brutalt, men godt.

Advertisements