Fortellinger fra Saunaen – historier fra den finske mannen

Jeg var nylig på kino og så den finske dokumentaren Fortellinger fra Saunaen (orig: Miesten vuoro), regissert av Joonas Berghäll og Mika Hotakainen. Filmen har her i Norge blitt sammenlignet med Heftig og Begeistret, noe jeg kan være svært enig i. Som i Hefitig… er det såkalte barske menn i alle aldre som intervjues, og deres livserfaringer vi får høre om.

Det som gjør denne filmen interessant er at alle intervjuene i filmen er foretatt enten i eller utenfor en badstu. Badstuen er i Finland nesten en elementær del av husholdningen, og noe alle har et sterkt forhold til. Badstuer finnes i de rareste former og på de merkligeste steder i landet, og fyres opp støtt og stadig. Rommet brukes ikke bare til kroppsvask og svetting, her kan man finne roen til å filosofere og tenke i en ellers stressende hverdag.

Den finske mannen er omkranset i myten om innesluttethet, taushet og tøffhet. Få ord blir sagt, og de brer om seg med en tristesse som er regissør Aki Kaurismäki verdig (i hvert fall ifølge myten). I denne dokumentaren bruker de badstuen til å åpne seg, snakke om livene sine og følelser. Her er det ikke lenger bare kroppslig renselse, men også sjelelig.

Fortellermessig er dette en stille film. Det er ingen fortellerstemme eller intervjuer som snakker til menneskene foran kamera. Istedet får mennene selv muligheten til å fortelle sine historier på sin egen måte. Deres historier fortelles nesten aldri direkte til kameraet heller, men gjennom samtaler med kamerater. Og for noen historier som blir fortalt!

Her er ingen oppkonstruerte og spektakulære skrytehistorier, bare menneskesjebner. Det er samtaler mellom to bestekompiser, en nybakt far som viser fram bilder av ungen, enkemenn som har funnet kjærligheten på nytt. Andre er mindre hverdagslige, men like fullt reele:  fedre som har på forskjellige måter mistet sine barn, ekskriminelle som har fått en ny start. Alt er rørende formidlet, tidvis kombinert med bilder av naturskjønne omgivelser og diverse badstuovner.

Overfladisk kan filmen kanskje virke noe sær, og den er nok mest for spesielt interesserte. Jeg så den fordi jeg er halvt finsk, har hytte i Finland og dermed har et ganske sterkt forhold til den finske saunakulturen. Når det er sagt, er dette langt i fra et kriterium for å like denne filmen. Den gjør det godt på norske kinoer, og de som satt i salen med meg koste seg godt under forestillingen. Filmen er preget både av en svært underfundig humor og et stort alvor som kler dokumentarformen godt.

Anbefales!

Kate Bush – Experiment IV

Experiment IV ble utgitt som singel i oktober 1986 for å promotere Bush’s greatest hit-album The Whole Story. Denne låta var også den eneste på dette albumet som ikke var utgitt tidligere. Den gjorde det greit på hitlistene, men er ikke en av de mest kjente Bush-låtene, og er ikke blant de hun vil huskes best for. Likevel er det en av mine favoritter.

Sangen forteller om en hemmelig militærplan som forsøker å skape en lyd  som er grusom nok til å drepe, selv på avstand. I teksten er det uklart hvorvidt de lykkes, og hvordan det ender. Musikkvideoen derimot, forteller en ganske klar historie om utfallet.

Kate Bush er en musiker som alltid har vært vanskelig for mange å kategorisere, rett og slett fordi musikken ofte er svært annerledes en det meste innen pop og rock. Musikken kan nok kalles en slags neoprog. Arrangementene er svært komplekse og eksperimenterende, noe som har gitt henne et helt spesielt personlig preg. Selv i sangene hvor arrangementene er mer strømlinjeformete og vakre, inneholder tekstene ofte svært alvorlige temaer, tidvis i svært poetisk abstrakte former. Dette har gitt Bush en enorm dybde og slagkraft som har gjort henne til en av de mest innflytelsesrike musikerne i historien.

Experiment IV er musikalsk hverken Bush’ mest eksperimentelle eller mest popete låt, men tekstmessig er den i slekt med hennes mer alvorlige antikrigstemaer (Army Dreamers og Breathing er andre eksempler). Krigshandlingers påvirkningskraft på mennesker er gjennomgående. Arrangementet underbygger også det mørke innholdet. Bl.a. er fiolinen som høres i bakgrunnen (spilt av Nigel Kennedy) tidvis umiskjennelig lik fiolinene i Psychos dusjscene. Helikopterlydene på slutten av sangen er lånt fra Pink Floyds sang The Happiest Days of Our Lives fra albumet The Wall. Begge effektene underbygger følelsen av undergang.

Teksten teoriserer om hvordan en lyd ville høres ut om den var ment for å ta liv:

From the painful cry of mothers,
To the terrifying scream,
We recorded it and put it into our machine.

(…)

It could feel like falling in love.
It could feel so bad.
But it could feel so good.
It could sing you to sleep…

For mange vil nok musikkvideoen være morsom å se fordi flere kjente skuespillere har de sentrale rollene: Peter Vaughan, Dawn French, Richard Vernon og Hugh Laurie. I tillegg har Bush’ faste bassist og daværende kjæreste Del Palmer rollen som den stakkars forsøkskaninen for eksperimentet. Bush selv har roller i videoen, både som tvetydig militær ansatt og som personifiseringen av det militære våpenet. Denne personifiseringen er i begynnelsen vakker, hypnotisk og alveaktig, men forandrer seg plutselig til en fryktelig banshee (en irsk/skotsk fe som varsler død i form av skrik) og det er her musikkvideoen virkelig blir skremmende (på mange måter minner dette om Stephen King; se mine tidligere anmeldelser av The Stand). Ifølge wikipedia ble videoen bannlyst fra det britiske musikkprogrammet Top of the Pops pga det voldelige uttrykket. Likevel er det dette skrekkfilmuttrykket som skaper noe av fascinasjonen og kvaliteten; den narrative strukturen er så klar og bygger videre på en tekst som i utgangspunktet har en åpen slutt. Budskapet blir dermed enda tydeligere. Dessuten får vi her sett et glimrende eksempel på Bush som både som historieforteller og som en unik stemme innen mer ekspressiv musikk.

Den blinde morderen – en bok av Margaret Atwood

Den blinde morderen, skrevet av den canadiske forfatteren Margaret Atwood og utgitt i 2000 (2001 i Norge, norsk oversettelse) starter slik:

Ten days after the war ended, my sister Laura drove a car off a bridge. The bridge was being repaired: she went right through the Danger sign. The car fell a hundred feet into the ravine, smashing through the treetops feathery with new leaves, then burst into flames and rolled down into the shallow creek at the bottom. Chunks of the bridge fell on top of it. Nothing much was left of her but charred smithereens.

Jeg-personen i romanen, 83 år gamle Iris Chase Griffen starter her fortellingen om sitt liv, sin søster Laura og deres skuffende liv. Det er klart fra starten at Lauras død ikke var et uhell, men et nøye planlagt selvmord. Hun etterlater seg et manuskript som senere blir utgitt som boka «Den blinde morderen», en science fictionaktig kioskroman som oppnår kultstatus og skaper skandale. Lauras bok fortelles parallelt som den ytre historien, og i denne boka inni boka får vi høre om to elskende som møtes i hemmelighet: en ung kommunist på flukt og en sosietetspike som søker en flukt fra livet sitt. Under hvert møte forteller de hverandre historier om grusomme, patriakalske samfunn i andre solsystemer.

Iris, som i nåtiden er en bitter gammel dame, oppsummerer livet og omstendighetene som førte til Lauras dødsfall i håp om at barnebarnet hun ikke har sett på mange år en gang skal få lese familiehistorien. Boka er en snedig fortalt familiesaga hvor flere fortellinger veves inn i hverandre.

Iris minnes tilbake til sin og Lauras oppvekst etter første verdenskrig, som døtre av en rik fabrikkeier i provinsen som mister formuen under depresjonen. Det er på denne tiden jentene møter den unge, drapsmistenkte kommunisten Alex, som tydelig er inspirasjonskilde for Lauras bok.

Deretter, grunnet fabrikkens konkurs, blir Iris giftet bort til farens konkurent. Iris er ung, naiv og snusfornuftig og vet at faren kun ønsker å sikre døtrenes framtid. Ikke overraskende ender det selvfølgelig ikke bra for dem, det gjør sjelden det i romaner som dette. Iris’ mann, Richard, og hans søster Winifred er på mange måter erkeeksempler på vulgær, arrogant og ufyslig nyrik overklasse. De er dermed ikke fryktelig spennende karakterer; det interessante i boka er heller hvordan forholdet mellom Iris og Laura utvikler seg. Iris er tilpassningsdyktig og klarer derfor å finne en slags identitet i det overfladiske, kalde miljøet hun lever i. Laura har derimot kommer i umiddelbar konflikt med svogeren sin. Herfra bygger det seg opp til en konflikt som får større konsekvenser enn noen av personenen klarer å håndtere.

Noen vil kanskje avfeie Den blinde morderen som en overromantisert kvinneroman – og på mange måter har den likheter. Når dette er sagt, har Atwood absolutt hatt kiosklitteraturen i tankene hele veien mens hun skrev boka. Alex livnærer seg som forfatter av kiosklitteratur, og fortellingene hans befinner seg kontinuerlig som en paralell til hovedhistorien. Boka er også relativt  innfløkt og intelligent, og skifter raskt mellom det «overfladiske» og det dype. Atwood har også en svært godt talent for å skrive karakterene sine, og da særlig hovedpersonene. Iris er en studie, og hvordan hun har utviklet seg fra en ung jente til en gammel dame er noe av det beste med boka. Dessuten beskriver boka flere historiske epoker, og strekker seg første verdenskrig til nåtid. Dette gir boka en sterk følelse av autensitet, som om personene virkelig var til stede i de virkelige begivenhetene.

Jeg vil absolutt anbefale boka, hvis man har tålmodighet til å lese lange bøker (denne er en svært solid murstein).

Med denne boka vant Atwood den prestisjefylte Booker-prisen.