Elizabeth Taylor – en stjerne har gått bort

23. mars døde filmlegenden Elizabeth Taylor, 79 år gammel. Hun var en av filmens virkelig store stjerner, med en karriere som skulle strekke se over flere tiår og filmens storhetstid.

Hun ble født i England i 1932 og startet som barnestjerne på 40-tallet, hvor hun gjorde seg bemerket i filmer som Jane Eyre (1943) og National Velvet (1944). Overgangen til voksen skuespiller kledde henne godt; som 18-åring spilte hun med styrke og overbevisning i dramaet A Place in the Sun. Her spilte hun mot Montgomery Clift, som skulle bli en av hennes nærmeste venner og motspiller i noen av hennes senere virkelig store roller;  Raintree County (1957) og Suddenly, Last Summer (1959).

Sistnevnte film (en av mine personlige Taylor-favoritter, foressten) er basert på et stykke av den store dramatikeren Tennessee Williams, som også skrev Cat on a Hot Tin Roof. Stykket ble filmatisert i 1958, og Taylor spilte tittelkarakteren Maggie the Cat, en rolle som idag står som en av hennes beste og mest kjente.

Taylor hadde nå virkelig befestet seg som en virkelig stjerne, diva og en skuespiller med et virkelig talent. Storfilmene Giganten fra 1956 (som ble sluppet etter at stjernen James Dean døde) og Cleopatra (1963) befestet særlig denne statusen. Oscarnominasjonene sto også i kø, men hun fikk den gjeve statuetten bare to ganger, for Butterfield 8 og Who’s Afraid of Virginia Wolf? Visstnok hatet hun selv sin prestasjon som call-girlen Gloria i Venus, men Virginia Wolf ble legendarisk. Filmen skildrer et heller elendig ekteskap,  men privat var Taylor gift med motspilleren Richard Burton. Ekteparet spillte rollene sine med så ekstrem intensitet at det gnistret fra lerret, noe denne scenen er et godt eksempel på:

Privat var Taylors liv skandaleomsust, preget av alkoholproblemer og flere ektemenn, men det så ikke ut til å skade karrieren hennes nevneverdig. Hun fortsatte aktivt som skuespiller godt utover 80-tallet, men etterhvert ble hun likevel mer opptatt av veldedig arbeid enn skuespilleryrket. Etter at hennes nære venn og kollega Rock Hudson ble aidssyk og døde (i 1985), viet hun mesteparten av livet til arbeid med sykdommen. Hennes sterke engasjement bidro også noe til at fordommene mot sykdommen.

Grunnet store helseproblemer trakk hun seg etterhvert fra rampelyset og filmbransen, men hennes status som levende legende holdt seg like fullt og hun vil alltid framstå som en av de virkelig store stjernene fra filmens storhetstid.

Advertisements

The King’s Speech

Regi av Tom Hooper, manus av David Seidler, medvirkende Colin Firth, Geoffery Rush og Helena Bonham Carter.

The King’s Speech ble den virkelige Oscar-vinneren ved siste Oscarutdeling.

Jeg må si jeg var veldig forutinntatt, tok den for å være en skikkelig pompøs sippefilm om en institusjon jeg ikke egentlig kan fordra; og en banal etterligning av den flotte The Queen. Det tok det meg derfor litt tid å få sett den. Nå når jeg har gjort det, må jeg også si at jeg hadde litt rett. Den er pompøs,  og den spiller virkelig på alle de riktige knappene for å sette igang tårekanaler og storslagne følelser.

Når det er sagt, var ikke filmen så gæli den. Bakgrunnshistorien er relativt interessant, i hvert fall om man er interessert i de kongelige verden over. Dette er historien om George VI, den nåværende dronning Elizabeths far som overtok tronen etter at hans bror, Kong Edward VIII, abediserte for å kunne gifte med sin fraskilte elskerinne. En skikkelig saftig skandale, med andre ord. Problemet, i hvert fall slik filmen framstiller det, var at George var en håpløs stammer. Dette hadde gitt ham problemer allerede, under diverse offentlige tilstelninger. Et stammende statsoverhode, i en tid da radioen var allemannseie og 2. verdenskrig sto på døren, var utenkelig. George måtte framstå som en sterk leder, altså måtte stammingen overkommes. Dessverre hadde ingen leger klart å hjelpe til med dette før hans trofaste kone (for oss mest kjent som Dronningmoren) går hen og hyrer den meget originale logopeden Lionel Logue.

Colin Firth spilte hovedrollen godt. Denne typen stive overklassemann har blitt Firths varemerke, og han har fått en enorm fanskare på det.  I denne filmen framstår han akkurat så korrekt og likevel usikker som vi liker ham. Geoffrey Rush virker som han koser seg i rollen som Logue, og de to har en god kjemi seg imellom. Men at Firth fikk Oscarstatuetten i år, sier egentlig lite om hans talent som skuespiller eller om hvor god prestasjonen hans var i denne filmen. Jeg vil heller si at utvalget nominasjoner var merkelig her. Hverken James Franco eller Jesse Eisenberg gjorde virkelig minneveridge prestasjoner i hendholsvis 127 timer og the Social Network, slik jeg ser det. I tillegg fikk både Javier Bardem og Jeff Bridges Oscarstatuetter relativt nylig, Bridges fikk den til og med til fordel for Firth ifjor, i samme kategori. Jeg mistenker derfor at Firth mest fikk statuetten i år av den grunn; han skulle slippe å tape for Bridges to år på rad.

Manuset er velskrevet og fult av sjarm, noe som trekker filmen betydelig oppover – og gjør den svært severdig. Når det gjelder regissør Tom Hooper, har jeg egentlig vanskelig for å vurdere hans dyktighet ut fra denne filmen. Det virker som han har et godt tak på kostymedramaer, han har tidligere stått for regien av både tv-serien om den amerikanske presidenten John Adams og en mini-serie om Elizabeth I. Likevel må jeg si at filmen taper litt på å være en fryktelig streit film. Den inneholder alle klisjeene som må til for å bli både publikumsvinner og Oscarvinner. Utfallet av filmen er ganske klart fra starten av, og soundtracket gjør det rimelig tydelig hva vi skal føle hele veien igjennom (ikke et øye skal forbli tørt). Åpenbart er det filmer som dette Oscarkomiteen vil se, og gi priser til. Min mening er at det ikke dermed gir en fantastisk film, bare en helt middels god og underholdende tearjerker. Jeg tror ikke filmen vil bli virkelig husket i lange tider fremover, til det er den litt for ordinær.

Alice in Chains: Would? – til minne om Mike Starr

Igår, 9. mars, døde den tidligere Alice in Chains-bassisten Mike Starr. Jeg velger å minne ham her med bandets store hit Would?

Sangen ble skrevet av bandets gitarist Jerry Cantrell, og er å finne på albumet Dirt fra 1992. Visstnok er den skrevet om vokalisten i bandet Mother Love Bone Andrew Wood, som døde i 1990. Til tross for at bandet forstatte å spille i årene som kom, forlot Starr bandet ikke lenge etter at dette albumet ble utgitt.

Dette er en av mine Alice in Chains-favoritter. Under omstendighetene får man virkelig høre etter  på bass-åpningen på låta, den er ganske stilig.

Pulp: This Is Hardcore

Til sommeren dukker det engelske britpop-bandet Pulp opp på Øyafestivalen. På 90-tallet var de enorme, men har det med å bli glemt her i Norge til fordel for de enda mer populære britpopbandene Blur og Oasis (band jeg personlig aldri har likt). Jeg tror at få hadde trodd at de ville få sett bandet live igjen noensinne, med tanke på at de knapt nok har gjort noe sammen siden tidlig på 2000-tallet og  jeg synes derfor jeg kan utnytte anledningen til å reklamere litt for dem. Sangen This Is Hardcore er  fra albumet med samme navn fra 1998, og er i min mening en av deres aller beste sanger; ustyrtelig morsom og fantastisk bra musikalsk sett. Pianosoloen på starten er verdt mye av sangen i seg selv (og den eplegrønne ringen til pianist Candida Doyle skulle jeg gjerne ha hatt selv).

Musikkvideoen er dessuten også et supert eksempel på bandets rimelig sære humor. Dette er musikk til å bli i godt humør av.

De Dødes Tjern- psykologisk skrekk

Som den skrekkfantasten jeg er, er det på tide at jeg skriver litt om et av de verkene som har gjort størst inntrykk på meg i livet; Andre Bjerkes De dødes tjern. Boka er ikke bare en av de virkelig store klassikerne i norsk litteratur, den har også blitt filmatisert til en av de beste og mest stemningsfulle filmene landet har sett. I min mening vil jeg faktisk si at det er den beste norske filmen noensinne, ved siden av Mikkel Gaups Veiviseren og Tor M. Tørstads glemte og undervurderte Nattseilere.

Boka ble altså skrevet av André Bjerke i 1942, under pseudonymet Bernhard Borge. Pseudonymet var noe Bjerke brukte når han skrev krimromanene sine, og her dukker faktisk Borge selv opp som en av karakterene – bokas jeg-person. I tillegg er dette er dette den andre av tre bøker hvor psykiateren Kai Bugge dukker opp som detektivkarakter. Boka er i seg selv en ganske tynn, liten sak, men er virkelig spennende fra første stund.

Handlingen åpner med at Bernhard og hans kone Sonja holder middagsselskap for vennegjengen. I løpet av kvelden sirkler samtalene seg inn på en gammel jakthytte en av gjestene, Bjørn Werner, nylig har kjøpt. Et gammelt sagn knytter seg til hytta og tjernet som ligger i nerheten: 100 år tidligere skal en mann ved navn Tore Gråvik i sjalusi ha drept søsteren og hennes elsker der, før han druknet seg. Mannens onde ånd skal i alle år senere ha besatt alle som bor på hytta og trukket dem med seg i tjernet.

Ikke lenge etter drar Bjørn til hytta, og forsvinner. Alle spor tyder på at han har gått til tjernet og druknet seg. Bjørns søster Lillian er likevel ikke fornøyd med politiets forklaring, og vennene drar til hytta for å etterforske omstendighetene. Ekspidisjonen viser seg å få uventede og dramatiske følger. Dragningen mot tjernet dukker opp som en umiddelbar faktor så snart gjengen kommer fram, og legger en dyster stemning over området. Fotspor som synes å stamme fra Tore Gråvik blir sett i skogen. En skikkelse blir observert ved tjernet. 

Handlingen balanser fint mellom overnaturlige tema, kriminologi og psykoanalyse. Bjerke var svært opptatt av psykologiens faktorer i krimbøkene sine, noe som virkelig kommer til sin rett i denne boka. Leseren blir introdusert for sin innerste og sterkeste frykt: både for det ukjente og overnaturlige man ikke kan kontrollere, og sine undertrykte drifter.

Karakterene i boka er svært gode. Bernhard, som bokas jeg-person og historiens «forfatter», er en befriende komisk og forvirret observatør til hendelsene. André Bjerke var en sann intellektuell, og det har følgelig satt preg på karaktertegningene. Samtalene mellom psykiateren Bugge (som baserer sin viten på vitenskap), juristen Harald Gran og litteraturkritikeren Gabriel Mørk (som tror på det overnaturlige) er herlige. Ikke bare er de gjennomsyret av intellektuell skarpsindighet og hovmod, Bjerke skildrer også karakterene med tidviss krass ironisk distanse. Resultatet er i det hele tatt ganske festlig.

Filmen

Filmatiseringen av De dødes tjern kom i 1958. Kåre Bergstrøm sto for manus og regi, fotografien var ved Ragnar Sørensen og musikken ble laget av Gunnar Sønstevold. I rollene finner vi bl.a. Henki Kolstad i rollen som Bernhard, Henny Moan, Per Lillo-Stenberg, Erling Lindahl og André Bjerke selv i rollen som Gabriel Mørk. Filmen er rimelig trofast mot boka, noe jeg anser som en virkelig styrke. Både den sterke krimhistorien og de sentrale psykoanalytiske elementene er virkelig ihvaretatt. I tillegg er det overnaturlige i historien tatt enda lenger ut, noe som gjør dette til en virkelig grøsser.

Historien er stramt bygget opp, og griper om oppmerksomheten umiddelbart. Dessuten er svart/hvit-fotoet og musikken virkelig mesterlig. Her kryper det virkelig oppetter ryggen. Scenene filmet rundt tjernet er nydelige og drømmeaktige, og preget av en sterk uhygge. Særlig gjelder det scenen der Bjørn treffer spøkelset til Tore Gråvik – en scene som gjorde sjelsettende inntrykk på meg som liten. All kred til Per Lillo-Stenberg i rollen som Bjørn her. Angsten han formidler er til å ta og føle på.

De andre skuespillerprestasjonene er også flotte. Riktignok er de noe preget av datidens teatralske talemåte, men det er fort glemt. Henki Kolstad er en evig glede å observere. I tillegg er både Moan og Lindahl (i rollene som Liljan og Bugge) sterke og nerværende, og det er gøy. Dialogene er på plass hele veien, og skifter hele tiden raskt mellom humor og skrekk. Denne kontinuerlige skiftingen skaper en spenning og nerve som filmen virkelig tjener på.

For de som liker skrekkfilm, er dette en av de virkelige must’ene i sjangeren. Ikke bare fordi den er skummel, men også fordi den er intelligent. Løsningen på historien er utradisjonell og gir både boka og filmen en virkelig dybde. Filmen har riktignok en mer åpen slutt enn boka, men dette valget er noe som fungerer bra i filmmediet. På mange måter vil jeg si at den er helt nødvendig for at vi skal godta filmen som grøsser, selv om boka ikke nødvendigvis krever en slik slutt.

Både bok og film anbelfales på det sterkeste.