De Dødes Tjern- psykologisk skrekk

Som den skrekkfantasten jeg er, er det på tide at jeg skriver litt om et av de verkene som har gjort størst inntrykk på meg i livet; Andre Bjerkes De dødes tjern. Boka er ikke bare en av de virkelig store klassikerne i norsk litteratur, den har også blitt filmatisert til en av de beste og mest stemningsfulle filmene landet har sett. I min mening vil jeg faktisk si at det er den beste norske filmen noensinne, ved siden av Mikkel Gaups Veiviseren og Tor M. Tørstads glemte og undervurderte Nattseilere.

Boka ble altså skrevet av André Bjerke i 1942, under pseudonymet Bernhard Borge. Pseudonymet var noe Bjerke brukte når han skrev krimromanene sine, og her dukker faktisk Borge selv opp som en av karakterene – bokas jeg-person. I tillegg er dette er dette den andre av tre bøker hvor psykiateren Kai Bugge dukker opp som detektivkarakter. Boka er i seg selv en ganske tynn, liten sak, men er virkelig spennende fra første stund.

Handlingen åpner med at Bernhard og hans kone Sonja holder middagsselskap for vennegjengen. I løpet av kvelden sirkler samtalene seg inn på en gammel jakthytte en av gjestene, Bjørn Werner, nylig har kjøpt. Et gammelt sagn knytter seg til hytta og tjernet som ligger i nerheten: 100 år tidligere skal en mann ved navn Tore Gråvik i sjalusi ha drept søsteren og hennes elsker der, før han druknet seg. Mannens onde ånd skal i alle år senere ha besatt alle som bor på hytta og trukket dem med seg i tjernet.

Ikke lenge etter drar Bjørn til hytta, og forsvinner. Alle spor tyder på at han har gått til tjernet og druknet seg. Bjørns søster Lillian er likevel ikke fornøyd med politiets forklaring, og vennene drar til hytta for å etterforske omstendighetene. Ekspidisjonen viser seg å få uventede og dramatiske følger. Dragningen mot tjernet dukker opp som en umiddelbar faktor så snart gjengen kommer fram, og legger en dyster stemning over området. Fotspor som synes å stamme fra Tore Gråvik blir sett i skogen. En skikkelse blir observert ved tjernet. 

Handlingen balanser fint mellom overnaturlige tema, kriminologi og psykoanalyse. Bjerke var svært opptatt av psykologiens faktorer i krimbøkene sine, noe som virkelig kommer til sin rett i denne boka. Leseren blir introdusert for sin innerste og sterkeste frykt: både for det ukjente og overnaturlige man ikke kan kontrollere, og sine undertrykte drifter.

Karakterene i boka er svært gode. Bernhard, som bokas jeg-person og historiens «forfatter», er en befriende komisk og forvirret observatør til hendelsene. André Bjerke var en sann intellektuell, og det har følgelig satt preg på karaktertegningene. Samtalene mellom psykiateren Bugge (som baserer sin viten på vitenskap), juristen Harald Gran og litteraturkritikeren Gabriel Mørk (som tror på det overnaturlige) er herlige. Ikke bare er de gjennomsyret av intellektuell skarpsindighet og hovmod, Bjerke skildrer også karakterene med tidviss krass ironisk distanse. Resultatet er i det hele tatt ganske festlig.

Filmen

Filmatiseringen av De dødes tjern kom i 1958. Kåre Bergstrøm sto for manus og regi, fotografien var ved Ragnar Sørensen og musikken ble laget av Gunnar Sønstevold. I rollene finner vi bl.a. Henki Kolstad i rollen som Bernhard, Henny Moan, Per Lillo-Stenberg, Erling Lindahl og André Bjerke selv i rollen som Gabriel Mørk. Filmen er rimelig trofast mot boka, noe jeg anser som en virkelig styrke. Både den sterke krimhistorien og de sentrale psykoanalytiske elementene er virkelig ihvaretatt. I tillegg er det overnaturlige i historien tatt enda lenger ut, noe som gjør dette til en virkelig grøsser.

Historien er stramt bygget opp, og griper om oppmerksomheten umiddelbart. Dessuten er svart/hvit-fotoet og musikken virkelig mesterlig. Her kryper det virkelig oppetter ryggen. Scenene filmet rundt tjernet er nydelige og drømmeaktige, og preget av en sterk uhygge. Særlig gjelder det scenen der Bjørn treffer spøkelset til Tore Gråvik – en scene som gjorde sjelsettende inntrykk på meg som liten. All kred til Per Lillo-Stenberg i rollen som Bjørn her. Angsten han formidler er til å ta og føle på.

De andre skuespillerprestasjonene er også flotte. Riktignok er de noe preget av datidens teatralske talemåte, men det er fort glemt. Henki Kolstad er en evig glede å observere. I tillegg er både Moan og Lindahl (i rollene som Liljan og Bugge) sterke og nerværende, og det er gøy. Dialogene er på plass hele veien, og skifter hele tiden raskt mellom humor og skrekk. Denne kontinuerlige skiftingen skaper en spenning og nerve som filmen virkelig tjener på.

For de som liker skrekkfilm, er dette en av de virkelige must’ene i sjangeren. Ikke bare fordi den er skummel, men også fordi den er intelligent. Løsningen på historien er utradisjonell og gir både boka og filmen en virkelig dybde. Filmen har riktignok en mer åpen slutt enn boka, men dette valget er noe som fungerer bra i filmmediet. På mange måter vil jeg si at den er helt nødvendig for at vi skal godta filmen som grøsser, selv om boka ikke nødvendigvis krever en slik slutt.

Både bok og film anbelfales på det sterkeste.

Advertisements

Om Jennukka
Medieviter med hovedfokus på film. Interessert i film, musikk og litteratur, og det er det jeg i hovedsak kommer til å skrive om her. Det vil være en blanding av nytt og gammelt, en del jeg liker og enkelte ting som jeg kanskje ikke syns er så bra.

3 Responses to De Dødes Tjern- psykologisk skrekk

  1. Magnus says:

    Jeg er vel av den oppfatning at filmkunsten for det meste har gått framover siden svarthvitt-filmenes dager, derfor ble jeg litt overrasket over hvor bra jeg syntes denne var. Jeg synes den var ordentlig skummel uten billige triks. Til skrekkfilm å være var den troverdig, og da må jeg like den. Mennesker kan gjøre mye rart i søvne påvirket av ting de opplever – bevisst eller ubevisst – i løpet av dagen!

    Jeg har sett Villmark et par ganger, og den er uten tvil sterkt influert av denne filmen. Settingen og dragningen mot innsjøen er den samme. Men her vil jeg rangere De dødes tjern langt over, selv om Villmark kanskje var skumlere da jeg så den første gang, vil jeg si at De dødes tjern er en bedre film som tåler gjensyn.

    Veldig bra innlegg, man forstår litt bedre hvorfor filmen funker som den gjør når man leser det!

  2. Flott innlegg 🙂 Både filmen og boken er blant mine favoritter. Anbefaler deg NRK radioteaterets innspilling av «Døde menn går i land» også.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: