The King’s Speech

Regi av Tom Hooper, manus av David Seidler, medvirkende Colin Firth, Geoffery Rush og Helena Bonham Carter.

The King’s Speech ble den virkelige Oscar-vinneren ved siste Oscarutdeling.

Jeg må si jeg var veldig forutinntatt, tok den for å være en skikkelig pompøs sippefilm om en institusjon jeg ikke egentlig kan fordra; og en banal etterligning av den flotte The Queen. Det tok det meg derfor litt tid å få sett den. Nå når jeg har gjort det, må jeg også si at jeg hadde litt rett. Den er pompøs,  og den spiller virkelig på alle de riktige knappene for å sette igang tårekanaler og storslagne følelser.

Når det er sagt, var ikke filmen så gæli den. Bakgrunnshistorien er relativt interessant, i hvert fall om man er interessert i de kongelige verden over. Dette er historien om George VI, den nåværende dronning Elizabeths far som overtok tronen etter at hans bror, Kong Edward VIII, abediserte for å kunne gifte med sin fraskilte elskerinne. En skikkelig saftig skandale, med andre ord. Problemet, i hvert fall slik filmen framstiller det, var at George var en håpløs stammer. Dette hadde gitt ham problemer allerede, under diverse offentlige tilstelninger. Et stammende statsoverhode, i en tid da radioen var allemannseie og 2. verdenskrig sto på døren, var utenkelig. George måtte framstå som en sterk leder, altså måtte stammingen overkommes. Dessverre hadde ingen leger klart å hjelpe til med dette før hans trofaste kone (for oss mest kjent som Dronningmoren) går hen og hyrer den meget originale logopeden Lionel Logue.

Colin Firth spilte hovedrollen godt. Denne typen stive overklassemann har blitt Firths varemerke, og han har fått en enorm fanskare på det.  I denne filmen framstår han akkurat så korrekt og likevel usikker som vi liker ham. Geoffrey Rush virker som han koser seg i rollen som Logue, og de to har en god kjemi seg imellom. Men at Firth fikk Oscarstatuetten i år, sier egentlig lite om hans talent som skuespiller eller om hvor god prestasjonen hans var i denne filmen. Jeg vil heller si at utvalget nominasjoner var merkelig her. Hverken James Franco eller Jesse Eisenberg gjorde virkelig minneveridge prestasjoner i hendholsvis 127 timer og the Social Network, slik jeg ser det. I tillegg fikk både Javier Bardem og Jeff Bridges Oscarstatuetter relativt nylig, Bridges fikk den til og med til fordel for Firth ifjor, i samme kategori. Jeg mistenker derfor at Firth mest fikk statuetten i år av den grunn; han skulle slippe å tape for Bridges to år på rad.

Manuset er velskrevet og fult av sjarm, noe som trekker filmen betydelig oppover – og gjør den svært severdig. Når det gjelder regissør Tom Hooper, har jeg egentlig vanskelig for å vurdere hans dyktighet ut fra denne filmen. Det virker som han har et godt tak på kostymedramaer, han har tidligere stått for regien av både tv-serien om den amerikanske presidenten John Adams og en mini-serie om Elizabeth I. Likevel må jeg si at filmen taper litt på å være en fryktelig streit film. Den inneholder alle klisjeene som må til for å bli både publikumsvinner og Oscarvinner. Utfallet av filmen er ganske klart fra starten av, og soundtracket gjør det rimelig tydelig hva vi skal føle hele veien igjennom (ikke et øye skal forbli tørt). Åpenbart er det filmer som dette Oscarkomiteen vil se, og gi priser til. Min mening er at det ikke dermed gir en fantastisk film, bare en helt middels god og underholdende tearjerker. Jeg tror ikke filmen vil bli virkelig husket i lange tider fremover, til det er den litt for ordinær.

Advertisements

Om Jennukka
Medieviter med hovedfokus på film. Interessert i film, musikk og litteratur, og det er det jeg i hovedsak kommer til å skrive om her. Det vil være en blanding av nytt og gammelt, en del jeg liker og enkelte ting som jeg kanskje ikke syns er så bra.

One Response to The King’s Speech

  1. Stort sett meget enig i dine vurderinger. Men jeg klarte ikke en gang å bli føleslesmessig berørt av historien. Den var så otrolig forutsigbar. Først er det en som er ulykkelig og lider. Så kommer en annen og forsøker å hjelpe. Samarbeidet fungerer dårlig til å begynne med (er dette historines klimaks?), men så finner de tonen og til slutt kommer den lykkelige løsningen. Ved siden av står hele tiden en forståelsesfull kone. Dett var dett.
    En annen film om helt vanlige mennesker, sitter fortsatt i kroppen som klistrert. Another year.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: