Mhoo – Talking in the Streets

13. mai utkom det første albumet til Tønsberg-bandet Mhoo. Bandet har gjort stor suksess i hjemfylket, samt fått god oppmerksomhet på landsturneer og tv-opptredener. Plata Talking in the Streets har derfor vært etterlengtet, og det var virkelig gøy å endelig få høre det.

Bandet har en gjennomført personlig stil, som gjør dem lette å kjenne igjen. Kvartetten, bestående av Oda  Dahl, Miriam Kjølen, Yngvild Flatøy og Håvard Tanner, har et relativt enkelt akkompagnement; i hovedsak bestående av kassegitar og bass (selv om de på cd’en også har fått in flere studiomusikere/instrumenter som ikke er tilstede på konsertene). I tillegg er sangene preget av en flerstemt vokal som er virkelig herlig, og som tidvis minner om både Andrews Sisters og Kate and Anna McGarrigle.

Mhoos sanger er både inspirerte og humoristiske. Det er tydelig at de er fulle av spilleglede som smitter over på oss som hører på. Dette er en virkelig styrke. Mhoo er som medisin mot dårlig humør.

I bunn er Mhoo et bluegrassband, men med innspill av andre sjangre som folk og mariachi. Dette er kombinert med svært gode melodier. Selv synes jeg ikke det er et svakt spor på hele cd’en, selv om jeg savner noen av live-favorittene som Superman og Question. Hvis noen sanger likevel skal fremheves, er vel Fake, Taste og Talking in the Streets de jeg liker best. I det hele tatt synes jeg plata lever opp til hypen bandet har fått.

Utdrag fra de ti sporene kan høres på wimp.

For alle som liker stilig og gjennomført aukustisk musikk, er dette virkelig en cd som er verdt å skaffe seg. I tillegg bør de definitivt oppleves live om sjansen byr seg. Mhoo har en utrolig sceneutstråling og sjarm som virkelig kler konsertene. Er du i Oslo 28. mai, kan du se releasekonserten på John Dee. Billettprisen er svært overkommerlig.

36b18738478df2bdf22e8e68517e4b7c6128e4b5

Advertisements

Triers skandale i Cannes

Den omdiskuterte regissøren Lars von Trier gjorde nylig skandale i Cannes, under pressekonferansen til hans nyeste film Melancholia.

Ifølge Filmmagasinet EKKO (og en haug med andre kilder) omtalte Trier seg selv som nazist (grunnet sine tyske røtter) og at han kunne sympatisere med Hitler. Utsagnet var ment som en spøk, men falt i dårlig jord hos styret til den store filmfestivalen. Trier har nå blitt persona non grata i Cannes med umiddelbar virkning, og er dermed ikke lenger ønsket på festivalen. Pressekonferansen kan sees i sin helhet her.

Jeg har full forståelse for at Trier forsøkte å fleipe. Ingen av uttalelsene var ment som seriøse. Likevel framstår han her som platt og usmakelig. En spøk som dette viser fullstendig mangel på dømmekraft og empati, og avslører Trier som et hult menneske. At filmfestivalen i Cannes ønsker å boikotte ham, er jeg derfor enig i. Uttalelsen hørte ingensteds hen i sammenhengen, og fungerte bare som provokasjon.

Saras nøkkel

Jeg fikk for en stund siden forespørsel om å blogge om Saras Nøkkel, både boka og filmversjonen. Forrige uke så jeg filmen på kino, og jeg kastet meg over boka like etterpå.

Boka ble skrevet av Tatiana deRosnay, og forteller den fiktive fortellingen om en liten jentes sjebne under den svært virkelige massearrestasjonen/deporteringen  av franske jøder i 1942, ledet av fransk politi. En hendelse som framstår som en skamplett i fransk krigshistorie, mest fordi det var franskmennene som sto bak, ikke de tyske okkupantene.

En tidlig julimorgen blir ti år gamle Sara og hennes familie vekket av at politiet dundrer på døra. Snarrådig som hun er, låser Sara lillebroren inn i et skjult skap i veggen og ber ham vente der til hun kommer tilbake. For de skal vel bare til et forhør, og komme tilbake senere på dagen?

60 år senere får den fransk-amerikanske journalisten Julia Jarmond i oppgave å skrive reportasje om massearrestasjonen for tidsskriftet hun jobber i. Da hendelsen viser seg å være løslig knyttet til hennes franske svigerfamilie, blir hun besatt av å finne ut hva som skjedde.

Julias historie fungerer hovedsakelig som en rammefortelling rundt den egentlige historien, som er historien om Sara. I første halvdel av boka byttes synspunktet stadig mellom Sara og Julia, en fortellerform som funker godt og skaper spenning og dynamikk. Hva som skjer med Sara og hennes familie er virkelig dramatisk og godt skrevet.

Dessverre fjernes Saras synsvinkel fra siste halvdelen av boka. Antagelig er det gjort for at vi som lesere, på lik linje med Julia, skal vente i spenning på resultatet av historien. Problemet er at hverken Julias livshistorie eller hennes besettelse av temaet virker særlig troverdig. DeRosnay bruker for mye tid på å beskrive Julias familie og omgangskrets, og utbroderer detaljer som har minimalt å si for historien. Her kunne boka med fordel ha vært strammet inn.

I tillegg framstår Julia, slik hun blir beskrevet, som overdrevet godtroende og naiv, og jeg bruker mye tid på å forundre meg over hva hun godtar fra den åpenbart håpløse ektemannen sin. I det hele tatt virker denne delen mer preget av kvaliteten til kiosklitteratur, framfor såkalt «seriøs» litteratur.

Filmen utkom i 2010 (2011 her til lands). Regi er ved Giles Paquet-Brenner, og i rollen som Julia er Kristin Scott Thomas, som virkelig har gjort karriere i fransk film de siste årene.

Filmen har hovedsakelig fokusert på Saras historie, noe den virkelig tjener på. Den dramatiske strukturen er betydelig tettere, og trekker oss inn i handlingen med stor intensitet. Fotoet er flott og gjennomarbeidet, og jeg ble virkelig sjøsyk i enkelte av de sterkere scenene: her skal vi virkelig føle elendigheten på kroppen. Valget av Mélusine Mayance i rollen som Sara var også bra, hun bærer rollen som den lille jenta med en innlevelse som er til å ta og føle på.

Filmen har også tjent på å gjøre Julias rolle mindre sentral. De lange skildringene av hennes privatliv er minimalisert, i tillegg til at hennes mann her framstår som mer sympatisk og mindre karikert. Ukeblad-fiksjonen er minimalisert, og det alvorlige temaet kommer derfor sterkere fram uten å bli en tårefarse.

I det hele tatt vil jeg si at dette er en god historie, og filmen er absolutt verdt å se. Særlig fordi temaet dekker en del av fransk historie som ikke nødvendigvis er lett tilgjengelig. For de som er glad i litteratur, vil jeg anbefale boka også, til tross for en svak siste halvdel.

Mary Shelleys Frankenstein

Etter langt om lenge har jeg endelig somlet meg til å lese Mary Shelleys klassiske mesterverk Frankenstein, en av de virkelig store gotiske romanene i engelsk litteratur. Jeg har selvfølgelig sett noen filmversjoner av boka, og Boris Karloffs ikoniske rolletolkning av den ulykkelige vitenskapsmannens monster har vel satt seg for evig fast i Vestens kollektive minne. Boka er det likevel relativt få som har lest, i hvert fall i forhold til hvor mange som (tror de) kjenner historien.

Uansett… nå har jeg endelig gjort det, og jeg må si at jeg ikke skjønner hvorfor jeg har ventet så lenge. Boka er bra. Og med tanke på at den ble utgitt i 1818, er den skremmende reel idag.

Historien handler om den unge og begavede sveitsiske studenten Victor Frankenstein (ja, det er navnet på skaperen, ikke monsteret), som er så besatt av vitenskap og naturstudier at han fullstendig mister grepet over moral og etikk. Etter intense studier klarer han å lage et levende menneske av likdeler, men blir så sjokkert over resultatet at han avviser og forlater skaperverket sitt. Denne avgjørelsen viser seg selvfølgelig å være fatal – og ikke lang tid går før noen blir drept. Spørsmålene som stilles i boka er hva som skaper et monster, og de etiske implikasjonene ved vitenskapelig framstilling av liv (en interessant debatt i dagens samfunn hvor kloning er mulig). Tøffe temaer fra en forfatter som bare var 19 da boka ble skrevet.

Mary Shelley var bare 19 år da hun skrev Frankenstein, men viste her allerede tegn på et sosialt og politisk engasjement hun skulle bli kjent for.

Frankenstein er skrevet med et svært godt språk, god narrativ struktur og en sterk psykologisk innsikt. Både Frankenstein og hans navnløse skapning blir beskrevet med den største sympati, og på en måte som får det til å gå kaldt nedover ryggen. Frankenstein er først og fremst regnet som en skrekkroman. Menneskets iboende uvitenhet og ondskap er grunntemaer, dog på en svært innsiktsfull måte. Historien er fascinerende og rørende fra første stund. Men er du ikke vant til å lese på engelsk, er norsk oversettelse å foretrekke, selv for meg, som vanligvis leser bøker på engelsk. Språket er, selv etter datidens standard, blomstrende (og sett med nåtidens øyne, ganske søtt).

For alle som er glad i god skrekk, og dessuten en tankevekker, er dette virkelig boka.

Filmversjoner

Boka har inspirert til uttalige skrekkfilmer og komedier, noen gode og noen ikke fullt så. De færreste er særlig trofaste mot originalteksten, men har mest fokusert på de gotiske skrekkelementene i historien. David Whales versjon fra 1931 er vel den mest kjente, særlig på grunn av Boris Karloffs herlige monster. Hans ansikt vil for alltid være synonymt med historien, og i mange år etter ble navnet Karloff synonymt med Frankensteins monser. Filmen er preget av sin tid, men morsom for filmentusiaster. Den ble fulgt opp med den like severdige Bride of Frankenstein, også her med Karloff i monsterrollen.

Den mest trofaste versjonen, og slik sett den beste, er Kenneth Branaghs storslagne versjon fra 1994. Filmen er virkelig brutal og skrekkpreget, men også så stilfult og vakkert gjennomført at den er en fryd for øyet. I rollen som monsteret her, finner vi Robert deNiro – en fantastisk tolkning som virkelig gir dybden som rollen krever. En film virkelig verdt å få med seg.

Boris Karloff var skuespilleren som gjorde Victor Frankensteins ulykksalige monster til et ikon. Hans ansikt er det folk flest tenker på når Frankenstein blir nevnt.

Robert deNiros tolkning av Frankensteins skapning oser av smerte og indre konflikter. I Branaghs filmversjon er mye av sympatien lagt til det morderiske monsteret, noe som gir filmen mye av dybden fra boka.