Slottsfjellfestivalen 2011

14. – 16. juli er årets Slottsfjellfestival.

Rock – og popfestivalen, som holdes blant Slottsfjellruinene i Tønsberg har siden opprettelsen på begynnelsen av 2000-tallet, blitt en av de virkelig store musikkfestivalene i landet. Festivalen var en suksess i fjor, i hvert fall for min del, og jeg gleder meg stort til å dra dit igjen i år. Det er flere store band som kommer i år, særlig gleder jeg meg til å se grungebandet Mudhoney og det australske bandet Grinderman. Begge er band jeg liker godt, så jeg synes det er stas å få sett dem på samme festival. For de som liker litt tyngre og bluesinnspirert rock, er de virkelig verdt å få med seg.

I år er mye stort på programmet, som kan passe de fleste interesser innen musikk. Kaizers Orchestra, Madcon og Anthrax er også blant headlinerne. Selv gleder jeg meg også til å se Mhoo og Mari Boine: her vil det garantert bli bra show.

For de som fremdeles vil på festivalen, er dessverre tredagerspassene utsolgt, men det er fremdeles mulig å få tak i dagspass. Festivalen er virkelig verdt turen, både fordi den pleier å ha mye bra musikk, samtidig som beliggenheten er flott. Etter min mening, den beste festivalen ved siden av Norwegian Wood-festivalen som var denne helgen.

Jeg kommer til å komme med oppdateringer/anmeldelser under festivalen.

Harper’s Island – Hvis Agatha Christie skrev slashere

Harper’s Island må være noe av den mest spennende tv-serien som har vært vist de siste 10 årene. Serien, som ble laget av Ari Schlossberg for kanalen CBS og vist på tv i 2009, er virkelig et solid stykke arbeid innen thriller/mysterie-sjangeren. At serien kun var ment for å vare i en sesong med bare 13 episoder, hjalp nok på å holde intensiteten og spenningen oppe. Serien ble lansert som en slags blanding av Skrik-filmene og Agatha Christies flotte og klaustrofobiske bok Ti små negerbarn, en beskrivelse jeg synes er ganske beskrivende.

Handlingen tar for seg et bryllupsfølge som drar til sommerøya Harper’s Island for å ha en ukes feiring før vielsen. Brudeparet, Henry og Trish, tilbragte somrene sine her, og har derfor gode minner fra stedet. Dette kan ikke sies for Henrys beste venninne Abby, som kommer fra stedet, men ikke har vært der på 7 år. Den gangen gikk en seriemorder ved navn John Wakefield løs på lokalsamfunnet og drepte flere mennesker, blant annet Abbys mor. I et forsøk på å beskytte Abby, sendte derfor faren hennes, stedets sheriff, henne vekk. Full av bitterhet over farens avgjørelse, og fremdeles relativt traumatisert, kommer derfor Abby motvillig tilbake for å feire bestevennen. Selvfølgelig går det ikke lang tid før bryllupsgjestene blir drept, en etter en, i John Wakefields ånd. Problemet er at Wakefield ble drept av sheriffen 7 år tidligere, så hvem er morderen denne gangen?

Bilde laget for markedsføringen av serien, der alle karakterene er beskrevet med navn og deres relasjon til hverandre. Etterhvert som episodene ble vist, ble ofrene krysset ut.

Det er bare å si at dette er ganske sterke saker. Mordene er, i ekte slashertradisjon, både kreative og makabre – og ikke uten et visst glimt i øyet. Og de starter raskt, allerede i første scene – en scene som vil få de fleste til å gispe. I tillegg blir mordene tildlig i serien godt skjult, slik at ingen av de gjenlevende skjønner hva som skjer, og derfor fortsetter feiringen som om ingenting har skjedd. På denne måten får vi god tid til å bli relativt kjent med persongalleriet, som er ganske stort. Når det er sagt, er personene stort sett relativt karikerte: hovedpersonen Abby er den typiske «skikkelige» jenta som stort sett alltid har hovedrollen i slashere, vi har den sedvanlige gjengen med festglade venner, flørtende blondiner, kjipe gutter fra lokalbefolkningen, snobbete svigerforeldere, et par svarthårede freaks og et stk. creepy unge.

Når mordene endelig skjer åpenlyst, ca halvveis ut i serien, forandres tonen fullstendig. Øya skifter fra å være et deilig, solfylt feriested til å bli regnfylt, mørkt og klaustrofobisk -samtidig som karakterene finner ut at de er blitt fanger på øya og ikke kan forlate den. Paranoiaen blir til å ta og føle på, mens vi blir sittende å gjette på hvem som kan stå bak altsammen. Det er her slektskapet til Agatha Christie er tydeligst. Den skumle barnestemmen som sier ordene «one by one…» i introen til hver episode, henspiller til barnereglen som er grunnlaget for den overnevnte Christie-boka. Ettersom en etter en blir drept på alle mulige måter, prøver vi å finne en logikk bak det hele. Samtidig legges det hele tiden ut falske mistanker mot de forskjellige, noe som opprettholder en viss forvirring.

Cameron Richardson (Chloe)

Skuespillerne gjør habile tolkninger av karakterene. Det er ingen virkelige store stjerner med i serien, selv om flere har solide karrierer som tv-skuespillere. For min del synes jeg det er en styrke for serien at ansiktene slik sett er relativt «anonyme» – vi får fokusert mer på karakterene. De fleste av dem blir i tillegg spilt med en slik intensitet at det nesten er hjerteskjærende å se, særlig når man vet hvilken skjebne som venter dem.

Hvis du liker mysterie – og spenningsserier, sammen med litt blod og gørr, er dette virkelig en serie det er verdt å få med seg. Den er relativt lett å få tak i på dvd, jeg kjøpte min boks på Amazon. I tillegg er det greit at det bare er en sesong, så man ikke behøver å bruke altfor lang tid på den før det hele blir løst.

Jane Austen’s Emma

Endelig, etter å ha tenkt på det i åresvis, fikk jeg lest Jane Austens klassiker Emma. Denne fortellingen om overklassepiken som leker ekteskapsmaker for sine venner, blir regnet som en av de store, engelske romanene og en flott satire over klassesamfunnet.

Den eneste Austen-boka jeg hadde lest fra før er Pride and Prejudice, en bok jeg synes var virkelig flott. Emma er også det, og virkelig verdt lesen om man liker bøker fra 1800-tallet.

Historien handler som sagt om Emma, datter av sognets mest velstående mann. Fullstendig klar over sin enestående posisjon (det er ingen andre overklassepiker i området), er hun arrogant og overlegen. Nylig har hun med sukssess klart å fungere som Kirsten Giftekniv for sin kjære guvernante, og dermed fått selvbildet sitt atter forsterket. Hun bestemmer seg derfor for å forsøke seg videre i ekteskapsplanleggingen for sine andre venninner – et forsøk som selvfølgelig ikke går som planlagt.

Boka skildrer ikke bare Emma og hennes liv, den går også svært godt inn i de andre personene som bor i sognet. Her er alle klassene skildret: bønder, fattige og enslige kvinner, oppkomlinger og nyrik middelklasse. Disse karakterskildringene er bokas sterkeste side, og løfter Emma opp til et nytt nivå. Personlig synes jeg bipersonene er mye mer interessante enn Emma selv. Satiren over klassesamfunnet er morsom, og tidivis ganske treffende. Snobberiet, særlig til den nyrike prestefruen mrs. Elton, er fortreffelig lesing.

Skal boka kritiseres for noe, er det at den er litt for lang, og at en større del av midtpartiet kunne vært forkortet. Samtidig føler jeg også at satiren tidvis blir overfladisk og at Austen ikke var helt seriøs i beskrivelsene sine. Likevel, dette er trivialiteter – boken er virkelig verdt å lese.

Snakk til henne, en film av Pedro Almodóvar

Snakk til henne (Hable con ella på originalspråket) må muligens være min favoritt fra den spanske mesterregissøren Pedro Almodóvar. Filmen kom i 2002, og var mitt andre møte med mannen.

Jeg skal innrømme at jeg var relativt forutinntatt overfor filmen. Alt om min mor, som jeg så et par år tidligere, var flott. Likevel hadde den bekreftet en del av de campy ryktene jeg hadde hørt om filmene hans, og jeg var ikke helt med på kalle dem for kunst ennå.

Uansett… en venninne av meg, som hadde bodd en del år i Spania, var overlykkelig over å få en spansk film på kino, og insisterte på at vi skulle se Snakk til henne. Og jeg skal ærlig innrømme at jeg ble svært positivt overrasket – og ble umiddelbart en Almodóvar-fan (filmene jeg har sett senere, har bare bekreftet dette). Denne filmen er virkelig en sterk filmopplevelse, og kan etter min mening sees om og om igjen.

Handlingen er sterk. Marcos kjæreste, tyrefekteren Lydia, havner i koma etter et uheldig møte med en okse. Hun blir liggende på et privat sykehus, mens en deprimert Marco våker over henne – ute av stand til å forholde seg til situasjonen. Sykepleieren Benigno, som har pleiet den komatøse Alicia de siste fire siste årene, forbarmer seg over Marco. Benigno er overbevist om at samtaler med komatøse pasienter er både positivt for pasienten og de pårørende. For ham er forholdet til Alicia så og si perfekt. Forholdet mellom de to mennene blir varmere, og et nært vennskap oppstår. Dette kunne ført til en forløsning for Marco, og gitt handlingen en varm avslutning. Slik skal det imidlertid ikke gå, denne filmen er ikke så enkel. Noe skjer, og handlingen tar en vond vending.

Filmen er herlig langsom. Altså, ikke lang (bare noe over halvannen time), men med et tempo som glir sakte framover. Her dveles det på detaljer som farger, ansikter og musikk. I tråd med Almodóvars andre filmer, er fargebruken her så smakfull at det er en fryd for øyet; her er det mye sterke, klare farger som gir filmen varme. Musikken veksler mellom det sakrale og det fyrige. Samtidig dveler kameraet på karakterenes reaksjoner på omgivelsene, om det for eksempel er en ballett eller en konsert. Dette er flott å se på, og treffer nok de mer følsomme filmseere mitt i brystet.

Filmen appelerer på mange plan. Ikke bare er den en visuell fryd å se på fordi alt er så smakfullt gjort. Den appelerer også til følelsesmessige og psykologiske. Tematisk er ensomheten og døden sentral, sammen med skjør psyke og desperasjon. Etikk og moral er også fremtredende mot slutten, men hverken på en belærende eller smakløs måte, i stedet blir man sittende igjen med en følelse av å ha sett en film som har gjort varig inntrykk. I hvert fall på meg.