Snakk til henne, en film av Pedro Almodóvar

Snakk til henne (Hable con ella på originalspråket) må muligens være min favoritt fra den spanske mesterregissøren Pedro Almodóvar. Filmen kom i 2002, og var mitt andre møte med mannen.

Jeg skal innrømme at jeg var relativt forutinntatt overfor filmen. Alt om min mor, som jeg så et par år tidligere, var flott. Likevel hadde den bekreftet en del av de campy ryktene jeg hadde hørt om filmene hans, og jeg var ikke helt med på kalle dem for kunst ennå.

Uansett… en venninne av meg, som hadde bodd en del år i Spania, var overlykkelig over å få en spansk film på kino, og insisterte på at vi skulle se Snakk til henne. Og jeg skal ærlig innrømme at jeg ble svært positivt overrasket – og ble umiddelbart en Almodóvar-fan (filmene jeg har sett senere, har bare bekreftet dette). Denne filmen er virkelig en sterk filmopplevelse, og kan etter min mening sees om og om igjen.

Handlingen er sterk. Marcos kjæreste, tyrefekteren Lydia, havner i koma etter et uheldig møte med en okse. Hun blir liggende på et privat sykehus, mens en deprimert Marco våker over henne – ute av stand til å forholde seg til situasjonen. Sykepleieren Benigno, som har pleiet den komatøse Alicia de siste fire siste årene, forbarmer seg over Marco. Benigno er overbevist om at samtaler med komatøse pasienter er både positivt for pasienten og de pårørende. For ham er forholdet til Alicia så og si perfekt. Forholdet mellom de to mennene blir varmere, og et nært vennskap oppstår. Dette kunne ført til en forløsning for Marco, og gitt handlingen en varm avslutning. Slik skal det imidlertid ikke gå, denne filmen er ikke så enkel. Noe skjer, og handlingen tar en vond vending.

Filmen er herlig langsom. Altså, ikke lang (bare noe over halvannen time), men med et tempo som glir sakte framover. Her dveles det på detaljer som farger, ansikter og musikk. I tråd med Almodóvars andre filmer, er fargebruken her så smakfull at det er en fryd for øyet; her er det mye sterke, klare farger som gir filmen varme. Musikken veksler mellom det sakrale og det fyrige. Samtidig dveler kameraet på karakterenes reaksjoner på omgivelsene, om det for eksempel er en ballett eller en konsert. Dette er flott å se på, og treffer nok de mer følsomme filmseere mitt i brystet.

Filmen appelerer på mange plan. Ikke bare er den en visuell fryd å se på fordi alt er så smakfullt gjort. Den appelerer også til følelsesmessige og psykologiske. Tematisk er ensomheten og døden sentral, sammen med skjør psyke og desperasjon. Etikk og moral er også fremtredende mot slutten, men hverken på en belærende eller smakløs måte, i stedet blir man sittende igjen med en følelse av å ha sett en film som har gjort varig inntrykk. I hvert fall på meg.

Advertisements

Om Jennukka
Medieviter med hovedfokus på film. Interessert i film, musikk og litteratur, og det er det jeg i hovedsak kommer til å skrive om her. Det vil være en blanding av nytt og gammelt, en del jeg liker og enkelte ting som jeg kanskje ikke syns er så bra.

2 Responses to Snakk til henne, en film av Pedro Almodóvar

  1. jacob says:

    Helt enig med deg i alle superlativene. Og det blir heller aldri kjedelig. Så godt som alle Almodovars filmer burde sees.

  2. terttu says:

    Magisk tiltrekkende film. Elsker musikken! Og fiin anmeldelse!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: