Terry Gilliams «Brazil» – En dystopisk samfunnsskildring av en overbyråkratisk verden.

Brazil er filmregissøren og Monty Python-legendens Terry Gilliams mesterverk fra 1985, en retro-futuristisk film noir sterkt inspirert av George Orwells 1984.

Vi befinner oss i et overbyråkratisk samfunn hvor teknologien og papirmøllene råder. Jonathan Pryce spiller Sam Lowry, en vanlig, lavere byråkrat som bruker tiden på å drømme om den perfekte kvinnen og et fredelig liv langt unna det klaustrofobiske samfunnet han lever i. Hverdagen hans blir imidlertid forandret da han oppdager en administrativ feil som fører til arrestasjonen og drapet på feil mann; en trykkfeil på et arrestasjonsskjema sender politiet etter en Archibald Buttle, i stedet for den såkalte terroristen og samfunnsfienden Archibald Tuttle. Lowrys forsøk på å få en klarhet i saken setter ham på sporet av kvinnen fra dagdrømmene hans, men gjør ham også til et offer for byråkratiet han er en del av.

Brazil er en fantastisk svart komedie og en beinhard satire over samfunnet. Både byråkrati, shoppinghysteri og vanvittig utseendefiksering får gjennomgå. Her kan ingenting gjøres uten utfylling av x antall skjemaer, til så ekstrem grad at byråkratiet har fullstendig undertrykt samfunnet. I tillegg blir enkeltindividet totalt fratatt all ansvarsfølelse. Når skjemaene tar over enhver individuell avgjørelse, kan heller ingen regnes for å stå bak avgjørelsene. Her er det heller ingen personer som er den store skurken bak det helle, det er samfunnet og byråkratiet selv. Karakterene er kun brikker i et ekstremt klaustrofobisk miljø. Likevel er det få som egentlig ser ut til å bry seg med dette. De fleste ser ut til å være såre fornøyd med verdens tilstand. Michael Palins godmodige tolkning av den torturglade bøddelen Jack og Katherine Helmond som Sam Lowrys plastisk kirurgi-avhengige mor er virkelige herlige eksempler på dette. Den fullstendige avslappetheten og lykken som karakterene ser ut til å omgi seg med er bisarr, og står også for mye av filmens humor.

Plastiske operasjoner blir lite fristende, men også ganske festelige, etter å ha sett Brazil.

Gilliam er mest kjent for, i tillegg til den svarte humoren, de ekstremt visuelle filmene sine. Han har en helt spesiell evne til å skape fantasiverdener som virkelig overgår det meste. I Brazil kommer dette talentet til rette. Her er den marerittaktige skyskraperbyen nydelig utformet, særlig understreket med kraftige over – og undervinklinger, lange skygger og mørke. Når karakterene i tillegg går kledd i retro 40-tallsstil, blir hyllesten til film noir særlig tydelig. Hvert eneste bilde er så til de grader gjennomført at det nesten kan ta pusten fra deg. Særlig gjelder det i skildringene av Lowrys dagdrømmer: detaljrikdommen er slående.

Filmen er også spesielt kjent for Gilliams store problemer med studioet under produksjonen og lanseringen av filmen. Hans visjonære stil og uttrykk er svært kostbar, og Gilliams filmer er i utgangspunktet regnet for som smale for det store publikumet i USA. Når avslutningen på filmen i tillegg er såpass mørk som den er, steilet studioet. Lanseringen ble satt på vent, og slutten ble omredigert til å bli lykkelig – mot Gilliams vilje. Gilliam svarte med en svært effektiv kampanje som endte med at hans versjon ”vant” kampen, i hvert fall til en stor grad. Studioets versjon havnet på vhs rundt om i USA, og har ført til at mange har sett en uautorisert versjon. Dette skal nå heldigvis i stor grad være rettet opp, og kjøper du en europeisk variant eller Criterion-versjonen av dvd’en, er du garantert å få filmen slik Gilliam ønsket at den skulle være.

Filmen har fått en svært trofast kult-følgerskare, og blir regnet som en moderne klassiker – særlig fordi den er en såpass god satire over det moderne, vestlige samfunn. Dessuten er den et must for alle som elsker Monty Python-gjengen, kunstferdig film og svarte komedier. Brazil bør dessuten sees på stor tv eller lerret: filmfotoet og detaljene i hvert bilde er så fantastisk at man må se det ordentlig. Legg forresten merke til Robert deNiro i rollen som Archibald Tuttle. Rollen er liten, men en ordentlig godbit.

Advertisements

«Last night I dreamt I went to Manderley again» Rebecca av Daphne du Maurier

Setningen som åpner denne boka (i tittelen på dette blogginnlegget), er en av de mest kjente åpningssetningene i engelsk litteratur. På en setning etablerte forfatteren Daphne du Maurier stemningen i boka Rebecca; en følelse av tapt uskyld og forgangen tid.

Vi møter bokas navnløse hovedperson; en ung, usikker og naiv kvinne uten midler som jobber som selskapsdame for en rik og vulgær amerikaner. Mens de ferierer i Monte Carlo møter hun den kjekke og rike, men mye eldre enkemannen Maxim deWinter. Den unge kvinnen, som ser på seg selv som en usjarmerende grå mus, har ingen forhåpninger om at deWinter i det hele tatt vil se på henne, men det er akkurat det han gjør. Etter to ukers svermeri frir han, og hun blir med til herregården hans på den engelske vestkysten.

I eventyrene ville dette være stedet da historien sluttet, men det er her boka virkelig begynner. Både herregården Maderley og Maxim er fulle av hemmeligheter og vonde minner. Det er åpenbart fra de kommer hjem at ingen i husholdningen har glemt Maxims første kone Rebecca. Selv etter sin tragiske død, forblir den vakre og perfekte Rebecca et evig og spøkelsesaktig nærvær som dominerer hver eneste avgjørelse i tjenernes og naboenes liv. Særlig gjelder det husholdersken mrs. Danvers. Hennes ekstreme besettelse overfor Rebecca gjør vår heltinne enda mer usikker i rollen som rik frue og sitt forhold til Maxim. Det er åpenbart at Maxim ikke har glemt sin første kone, og at han stadig plages av minnene om henne. At mrs. Danvers beholder alle rommene i huset slik Rebecca ville ha det, gjør saken også mye værre.

Vår hovedperson, som i utgangspunktet sliter med dårlig selvtillit, blir stadig mer paranoid og sjalu, samtidig som situasjonen blir stadig mer klaustrofobisk og uholdbar. Her glir boka elegant inn i den gotiske sjangeren: godset Manderlay blir synonymt med den totale uhyggen som den andre mrs. deWinter blir tynget av. I hvert eneste rom, og hver eneste person hun treffer, følger Rebeccas spøkelse etter. Boka, som er skrevet i jeg-person, understreker i ekstra grad den trykkende stemningen. Vi får aldri vite mer enn vår hovedperson, så som lesere blir vi like usikre. Samtidig er duMauriers valg om å ikke gi hovepersonen et navn kløktig. På denne måten blir hun identitetsløs og pregløs, særlig i forhold til den perfekte og staselige Rebecca.

DuMaurier var en svært god forfatter, som virkelig visste å understreke spenning, angst og klaustrofobi. Denne boka er virkelig bra, og verdt lesingen. Ekstra kudos til hennes dyktighet som spenningsforfatter, kanskje, at mesterregissøren Alfred Hitchcock regisserte to av hennes verker; både The Birds fra 1963 og Rebecca i 1940.

Mrs. Danvers (spilt av Judith Anderson, t.h.) fyrer opp under hovedpersonens (Joan Fontaine) manglende selvfølelse i Alfred Hitchcocks flotte filmversjon av duMauriers bok.

Hitchocks filmversjon er en av mine favoritter blant hans filmer, blant annet fordi den er såpass trofast mot originalverket, men også på grunn av den gode rollebesetningen. Joan Fontaine ble Oscar-nominert for sin tolkning av hovedpersonen, hun tar virkelig den klønete usikkerheten på kornet. Filmlegenden Laurence Olivier er perfekt i rollen som Maxim, men det er Judith Anderson i rollen som mrs. Danvers som virkelig stjeler filmen. Hele hennes vesen preges av ekstrem uhygge gjennom hele filmen, selv med minimal ansiktsmimikk.

Historien bygger seg intenst opp til et virkelig nervepinende klimaks, som er både ødeleggende og forløsende. Denne litt tvetydige avslutningen, gjør historen også enda sterkere. Både film og bok anbefales på det sterekste.