«Last night I dreamt I went to Manderley again» Rebecca av Daphne du Maurier

Setningen som åpner denne boka (i tittelen på dette blogginnlegget), er en av de mest kjente åpningssetningene i engelsk litteratur. På en setning etablerte forfatteren Daphne du Maurier stemningen i boka Rebecca; en følelse av tapt uskyld og forgangen tid.

Vi møter bokas navnløse hovedperson; en ung, usikker og naiv kvinne uten midler som jobber som selskapsdame for en rik og vulgær amerikaner. Mens de ferierer i Monte Carlo møter hun den kjekke og rike, men mye eldre enkemannen Maxim deWinter. Den unge kvinnen, som ser på seg selv som en usjarmerende grå mus, har ingen forhåpninger om at deWinter i det hele tatt vil se på henne, men det er akkurat det han gjør. Etter to ukers svermeri frir han, og hun blir med til herregården hans på den engelske vestkysten.

I eventyrene ville dette være stedet da historien sluttet, men det er her boka virkelig begynner. Både herregården Maderley og Maxim er fulle av hemmeligheter og vonde minner. Det er åpenbart fra de kommer hjem at ingen i husholdningen har glemt Maxims første kone Rebecca. Selv etter sin tragiske død, forblir den vakre og perfekte Rebecca et evig og spøkelsesaktig nærvær som dominerer hver eneste avgjørelse i tjenernes og naboenes liv. Særlig gjelder det husholdersken mrs. Danvers. Hennes ekstreme besettelse overfor Rebecca gjør vår heltinne enda mer usikker i rollen som rik frue og sitt forhold til Maxim. Det er åpenbart at Maxim ikke har glemt sin første kone, og at han stadig plages av minnene om henne. At mrs. Danvers beholder alle rommene i huset slik Rebecca ville ha det, gjør saken også mye værre.

Vår hovedperson, som i utgangspunktet sliter med dårlig selvtillit, blir stadig mer paranoid og sjalu, samtidig som situasjonen blir stadig mer klaustrofobisk og uholdbar. Her glir boka elegant inn i den gotiske sjangeren: godset Manderlay blir synonymt med den totale uhyggen som den andre mrs. deWinter blir tynget av. I hvert eneste rom, og hver eneste person hun treffer, følger Rebeccas spøkelse etter. Boka, som er skrevet i jeg-person, understreker i ekstra grad den trykkende stemningen. Vi får aldri vite mer enn vår hovedperson, så som lesere blir vi like usikre. Samtidig er duMauriers valg om å ikke gi hovepersonen et navn kløktig. På denne måten blir hun identitetsløs og pregløs, særlig i forhold til den perfekte og staselige Rebecca.

DuMaurier var en svært god forfatter, som virkelig visste å understreke spenning, angst og klaustrofobi. Denne boka er virkelig bra, og verdt lesingen. Ekstra kudos til hennes dyktighet som spenningsforfatter, kanskje, at mesterregissøren Alfred Hitchcock regisserte to av hennes verker; både The Birds fra 1963 og Rebecca i 1940.

Mrs. Danvers (spilt av Judith Anderson, t.h.) fyrer opp under hovedpersonens (Joan Fontaine) manglende selvfølelse i Alfred Hitchcocks flotte filmversjon av duMauriers bok.

Hitchocks filmversjon er en av mine favoritter blant hans filmer, blant annet fordi den er såpass trofast mot originalverket, men også på grunn av den gode rollebesetningen. Joan Fontaine ble Oscar-nominert for sin tolkning av hovedpersonen, hun tar virkelig den klønete usikkerheten på kornet. Filmlegenden Laurence Olivier er perfekt i rollen som Maxim, men det er Judith Anderson i rollen som mrs. Danvers som virkelig stjeler filmen. Hele hennes vesen preges av ekstrem uhygge gjennom hele filmen, selv med minimal ansiktsmimikk.

Historien bygger seg intenst opp til et virkelig nervepinende klimaks, som er både ødeleggende og forløsende. Denne litt tvetydige avslutningen, gjør historen også enda sterkere. Både film og bok anbefales på det sterekste.

Advertisements

Om Jennukka
Medieviter med hovedfokus på film. Interessert i film, musikk og litteratur, og det er det jeg i hovedsak kommer til å skrive om her. Det vil være en blanding av nytt og gammelt, en del jeg liker og enkelte ting som jeg kanskje ikke syns er så bra.

4 Responses to «Last night I dreamt I went to Manderley again» Rebecca av Daphne du Maurier

  1. Magnus says:

    Du skriver veldig bra, Jenny! Kan godt skjønne at dette er en spennende bok å leve seg inn i. Lurer bare på hva du tror forfatteren ville formidle, utover god drama? Virker som en litt uvanlig storyline.

    • Jennukka says:

      En ekte kjærelighetshistorie? På mange måter er dette en skikkelig pikeroman, selv om kvaliteten er betydelig bedre enn hva som er skrevet i den sjangeren.
      Spenning. Frykt. Viktigheten av ærlighet og fortrolighet i nære relasjoner. Hvordan egoisme, makt og mangelfull empati kan forkvakle et menneskesinn. Nå bare slenger jeg ut teorier…
      En annen interessant kommentar er at Daphne duMaurier visstnok hadde store problemer med å akseptere sin egen legning (hun var bifil), og overførte dette på mrs. Danvers.

  2. Rufsetufsa says:

    Jeg har boka stående i hylla og har vært lenge spent på den. Håper jeg får sjansen til å lese den snart. Det er jo alltid andre bøker som kommer i veien 😉

    • Jennukka says:

      Definitivt verdt å lese! Den er en klassiker i den engelske litteraturen. Mange har sammenlingnet den med Jane Eyre: de har svært mange fellestrekk når det gjelder familiehemmeligheter og den kjekke, men mystiske og hemmelighetsfulle godseieren. Derimot vil jeg påstå at det aldri er helt klart hvor glad Maxim er i hovedpersonen, mens det er veldig klart at Rochester elsker Jane.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: