The Blues Brothers – on a mission from God

Filmen Blue Brothers, regissert av John Landis i 1980, og med John Belushi og Dan Aykroyd i hovedrollene, må være en av de sykeste og morsomste filmene jeg har sett. Dette er både komedie på sitt aller beste, i tillegg til å være den ultimate musikkfilm; i hvert fall for de som elsker skikkelig blues og soul.

Dan Aykroyd (t.v) og John Belushi poserer som Elwood og Jake Blues foran sin nye Bluesmobile, en brukt dodge politibil.

Filmen handler om de to brødrene Blues: Jake og Elwood. Jake har akkurat sluppet ut av fengslet, og blir til sin store skrekk hentet av Elwood i en brukt politibil. Da de like etter besøker det katolske barnehjemmet de vokste opp på, får de vite at det vil bli nedlagt om det ikke betaler 5000 dollar i skatt innen 11 dager. Nonnen som driver hjemmet, ber på sin egne instendige måte om hjelp. Jake ser lyset (bokstavelig talt), og finner ut at den eneste måten å anskaffe disse pengene lovlig (han er jo ute på prøve, og vil helst ikke ryke inn igjen), er ved å samle det gamle bandet og ta noen raske spillejobber. Selvfølgelig går alt som kan gå galt, galt – flere lover blir brudt, samtidig som bandet hisser på seg hva det skal være av… hissige mennesker. Resultatet er en av de villeste kultfilmene noensinne laget!

John Landis skrev manuset til filmen sammen med Saturday Night Live– komikeren Dan Aykroyd, som også spiller rollen som Elwood. Aykroyd hadde allerede skapt konseptet og bandet The Blues Brothers sammen med SNL-kollega John Belushi, og det var dette som ble basisen for filmen. Resten av bandet var faste musikere på SNL, noe som er tydelig å se i hvor samkjørte de er. Bandet er virkelig bra.

Manuset og rolletolkningene er top notch. Jake og Elwood er antageligvis de kuleste menneskene som finnes på denne jord. Alltid ullastelig kledd med svarte dresser, svarte hatter og solbriller (svarte så klart), er det ingenting som kan overreaske dem, eller få dem ut av sitt rette element. Ingenting. Mens Chicago raser sammen rundt dem, og sinte countrymusikere, politifolk og annet avskum gjør alt de kan for å få tak i dem, er brødrenes kommentarer til omgivelsene alltid stoiske og rolige. Tross alt er de på oppdrag fra Gud, og ingenting kan stoppe dem. Det er også denne ekstreme kontrasten (de utenforligende omstendighetene og brødrenes reaksjon på dem) som gjør mye av filmen verdt opplevelsen. Det må sees for å tros. Flere av replikkene er dessuten fantastiske one-linere, og har blitt gjentatt uttallige ganger av nerdete filmfans.

I tillegg har filmen fått besøk av flere av musikkhistoriens største blues- og soulmusikere i biroller. For de som elsker denne musikken, er derfor filmen en virkelig opplevelse. Her kan oppleves bidrag fra legender som Cab Calloway, Aretha Franklin, James Brown, Ray Charles og John Lee Hooker. At alle disse folka har villet være med på filmen, er en gudegave i seg selv.

Samtidig er også flere kjente filmfolk å se i bittesmå roller i filmen. John Landis dukker selv opp på et tidspunkt, det samme gjør regissørene Frank Oz og Steven Spielberg (i en så liten og replikkløs rolle at han er vanskelig å oppdage). Dette gjør filmen til en fryd for de som er interessert i slike ting: hvor mange storheter kjenner man igjen?

En av mine favorittfilmer. Jeg så den sikkert 10 ganger på et år da jeg var liten (og kan muligens ha bidratt til en del engelske uttrykk i mitt vokabular som jeg ikke lærte på skolen) og jeg ler fremdeles like godt av den. Fantastisk humor og fantastisk musikk. Og en fantastisk filmopplevelse. Bandet the Blues Brothers ble foressten kjempepopulært utenfor denne filmen og Saturday Night Live, og ga ut flere plater og konserter.