The Shipping News – a story of an anonymous man

Three years ago, when I picked up The Shipping News, the book revealed itself as the pleasing sort of surprise which literature sometimes presents you. Although I had already seen and enjoyed the film based on the book, it, and its author, E. Annie Proulx were unknown to me, as was the fact that Proulx was awarded the Pulitzer prize for it. Nevertheless, much like the film, this book proved a real page-turner.

The book’s protagonist is Quoyle, a destitute and insecure man. Throughout his life, he has been ignored, oppressed and stepped on by his family, in particular his father. Quoyle’s tough upbringing served only to rob him of all self esteem, effectively isolating him as an adult. Friendless, and stuck in a miserable, dead-end job, Quoyle’s life goes on as a grey existence, year after year.

Things appear to change for Quoyle when he meets Petal; a woman he worships from the word go. She notices him, and they soon marry and have two daughters, Bunny and Sunshine. Bliss passes quickly, though, as Petal soon proves to be little more than a skank and a slag. Her world is a self-centred and promiscuous one, which even her kids cannot distract her attention from. Still, Quoyle struggles to distance himself from his wife, as she represents his only fling with happiness.

Then, two things happen which serve to renew Quoyle’s life in a way he had never dreamed of. First, Petal is killed in a car accident whilst on a road trip with a lover. Then, his parents commit suicide, and his hitherto unknown aunt Agnis drops by his house.

This is where the story really takes off. Agnis tells Quoyle of Newfoundland, the Canadian island province which Quoyle’s father – Agnis’s brother – left when he was young. Quoyle agrees to take his two daughters along and follow Agnis back ‘home’, to their forefathers’ now derelict, windswept house at Quoyle’s Point. He gets a job writing the shipping news for local newspaper The Gammy Bird and finds his place in the community, meeting friends and even hits it off with a single mum in the village. He also learns some new and troublesome stuff about his forefathers…

For me, the book’s essence is in the immortal subjects of personal growth, family, love and identity. What sets it apart is the rich, engaging tone of Proulx’s writing, the fabulously colourful characters and the unique setting. Newfoundland has a certain mystique to most outsiders, and the island’s portrayal in this book was a major part of my reading experience (allow me to mention here that my boyfriend and I travelled to Newfoundland on the back of this book and film). On the one hand, the island is rugged, cold, windy and a long way from anywhere – on the other, it has a beauty and a vibrancy quite unlike other places. Reading the book, you almost feel like you’re there.

Of course, the characters are the heartbeat of the book, and Proulx has filled them with humour and depth. Her descriptions of Quoyle’s newspaper colleagues are worth the price of the book on their own, in particular, the enigmatic Billy Pretty caught my attention, although all the main characters in this book have some stories to tell (and some they’d rather keep to themselves!). Seen through the eyes of awe-struck Quoyle, of course, the characters seem even more fascinating. Speaking of Quoyle, Proulx made a good choice never to reveal his first name. That way, his lack of personal identity is underlined and the new and exciting surroundings are amplified. To Newfoundlanders, of course, he is always mainly a Quoyle.
If you don’t have time to read the book, the film is also worth watching. It was directed by Lasse Hallström, a director who has a brilliant track record of making films of this kind. The magic realism from the book has been augmented as ghosts from the past and the rebirth of men become strong symbols of family roots and new opportunity. In addition the film is peppered with a brilliant and well-picked selection of actors, such as Kevin Spacey, Judi Dench, Julianne Moore, Cate Blanchett, Rhys Ifans, Pete Postlethwaite and, of course, Newfoundland’s own Gordon Pinsent. Enjoy!

Gratis bøker gir nye opplevelser

Biblioteket i Tønsberg har denne uken gitt bort gratis bøker. Selvfølgelig måtte jeg ta en titt på hva dette var for noe. Ved første øyekast virket det som om det var veldig mye tull og dårlige bøker som ble gitt bort. Men etter en gjennomleting på ca 10 minutter klarte jeg likevel å finne noe spennende, og jeg kom hjem med en del nye bøker som jeg ellers aldri ville skaffet meg. Nå gleder jeg meg bare til å begynne på dem.

Arild Nyquist: Barndom

Dette er den eneste jeg har lest før, og antagelig den eneste av dem jeg faktisk ville ha kjøpt om jeg fant den i butikken. Som liten var jeg stor fan av Nyquist, og jeg synes at Barndom var veldig fin. Boka er Nyquists egne barndomsopplevelser fra da han vokste opp på Oslo-forstaden Røa. Jeg er selv vokst opp i det området, og som liten følte jeg meg derfor litt tilknyttet til hendelsene i boka. Jeg gleder meg til å lese denne igjen. Nyquist har et kjempeflott språk, og han er verdt å lese mest for det. Dessuten er denne boka ganske spennende. Beskrivelsen av da Nyquist-familien fikk et plutselig besøk av tyskere under krigen gjorde sterkt inntrykk på meg.

 

 

Carolyn Keene: Frøken Detektiv, «Kappløp med tiden» og «Uten et spor»

Da jeg var liten elsket jeg Nancy Drew-bøkene. De var kjempespennende og appelerte sterkt til min sans for privatdetektiver. Disse to bøkene har jeg riktignok ikke lest, men jeg kommer til å gjøre det etterhvert bare for å mimre litt. Nancy Drew er en skikkelig tøff jente, og jeg engasjerte meg sterkt i situasjonene hun rotet seg opp i.

 

 

Ella Hval: Jeg har alltid hatt vanskelig for å glemme

Dette er selvbiografien til skuespilleren Ella Hval. Jeg skal innrømme at jeg aldri har hatt noe forhold til henne, jeg vet svært lite av hva hun har drevet med. Men hun var gift med Rudolf Nilsen, min absolutte favorittpoet fra Norge. Og et kapittel i denne boka er viet til deres ekteskap. Jeg gleder meg til å lese det. Jeg har så langt observert at hun refererer en del av diktene hans i boka, så det blir gøy å se hva hun har å si om dem med tanke på at hun var så nær Nilsen.

 

 

Michael Ende: Jim Knapp og De ville 13

Michael Ende har skrevet to av de absolutt største barnebøkene i litteraturhistorien: Den uendelige historien og Momo – eller kampen om tiden. De er bøker som bør leses igjen og igjen, og aldri burde gå ut av print noensinne, fordi de er så ekstremt viktige kommentarer om samfunnet vårt. Jim Knapp og De ville 13 derimot, har jeg minimalt forhold til. Den er den andre boka om hittebarnet Jim Knapp. Jeg husker at jeg engang for sikkert snart 20 år siden begynte å lese den første boka, men jeg kom aldri så mye lenger en 3 kapittel. Husker ikke hvorfor, men tror kanskje jeg synes den var litt barnslig i forhold til de andre bøkene jeg hadde lest. Men jeg husker i hvert fall at handlingen var satt til en fantasiøy – som i seg selv kan bli spennende. Nå skal jeg gi denne en ny sjanse.

 

 

Judith Guest: Ordinary People

Robert Redford lagde en Oscar-vinnende filmversjon av denne boka rundt 1980, en film jeg synes var både bra, sterk og viktig. Men jeg visste aldri at den var basert på en bok, ikke før jeg sto med den i hendene på biblioteket for to dager siden. Jeg måtte jo bare ta den med meg – spennende å se om boka gjør like sterkt inntrykk som filmen.

Handlingen tar for seg en familie som er sterkt preget av to svært tragiske hendelser. Den eldste sønnen i huset døde i en båtulykke, og noen måneder senere prøvde den yngste sønnen å ta livet av seg. Historien starter (i hvert fall i filmen) en stund senere, da yngstesønnen kommer hjem fra mental institusjon hvor han har tilbragt en god stund og forsøker å tilpasse seg samfunnet igjen. Hjemme venter en velmenende far og en følelsesmessig distansert mor. En kombinasjon som skaper mer problemer enn noe annet.

Boka står høyt på lista mi over «må lese».

Drag me to Hell – en herlig tur til helvete

Skrekkregissøren Sam Raimi gjorde seg viden kjent på 80-tallet med Evil Dead-trilogien Evil Dead 1, Evil Dead 2 og Army of Darkness. Her var varemerket intens skrekk med mange skvetteeffekter og demoner som make up-avdelingen virkelig må ha kost seg med å lage.

I senere år har Raimi rotet seg midlertidig bort i Spiderman-filmene. Derfor var det virkelig gøy for skrekkfilm-nerden meg at han gikk tilbake til røttene sine igjen med filmen Drag me to Hell fra 2009. Dette er overdreven og humoristisk gørrete skrekk helt i tråd med Raimis tidlige filmer: selv de skumleste scenene er laget med et merkbart glimt i øyet, og smilet ligger like løst som grøsset.

Filmen handler om lånekonsulenten Christine, som i et forsøk på å imponere banksjefen, nekter å forlenge lånet til en gammel dame. Damen viser seg dessverre å være en gammel heks, og som straff får Christine en grusom forbannelse kastet over seg. I løpet av de neste tre døgnene vil hun bli plaget av en slem demon som til slutt vil ta henne med til Helvete hvor hun må tilbringe resten av evigheten. Ikke særlig festlig for Christine, med ande ord. I desperasjon kontakter hun et medium for å kvitte seg med utysket, men dette er ikke bare lett. Særlig så lenge hun fortsetter å bli plaget og hjemsøkt til en hver tid av døgnet, og på de fæleste måter.

Dette er en film jeg virkelig koste meg med. Alison Lohman imponerer i rollen som Christine. Hun har sjelden fått de virkelig store filmrollene, men hun får vist seg som skuespiller her. Christines despereasjon er virkelig til å ta og føle på. Spesialeffektene og sminken er dessuten en fryd. Vanligvis har jeg mest sansen for skrekkfilmer med minimal bruk av effekter, men her var de virkelig godt inkorporert i handlingen. Dessuten er de virkelig dyktig gjort. Alt understreker til fulle Christines personlige mareritt ettersom filmen utvikler seg.

Dessuten: sminken på den gamle heksa mrs. Ganush er verdt mye av filmen! Mye av humoren/skrekken er også knyttet til henne. Karakteren utvikler seg utseendemessig hele tiden i filmen, noe som gjør at vi aldri helt kan være forberedt på hva som venter oss. Sjokkeffektene kommer også støtt og stadig. Vi får sjelden slappe av. Intensitetenkurven stiger drastisk, men ettersom humoren alltid ligger der, blir filmen en skikkelig underholdningsfest framfor bare hjerteskjærende skrekk.

Filmen vil nok bli liggende høyt på lista mi over gode skrekkfilmer.