Høsten – undergangen sett med barneøyne

Da jeg leste anmeldelsen av Jan Henrik Nielsens debutroman Høsten*, ble jeg henført. Ikke bare var dette en såkalt apokalypseroman (en bok som på en eller annen måte tar for seg menneskehetens/verdens undergang), som er en av mine favorittsjangere. Den er skrevet av en nordmann (jeg tror ikke altfor mange nordmenn har forsøkt seg på dette før), og den er skrevet for barn/ungdom. Resultatet måtte jo bli spennende.

Boka fikk jeg i gave et par måneder senere, og den ble slukt på tre dager. Jeg må si jeg var imponert over den.

Vi treffer søstrene Nanna og Fride som bor sammen med faren i en bortgjemt bunker et eller annet sted i skjærgården. Det har de gjort i mange år, så lenge at Fride ikke har noe som helst minne av verden utenfor. En mystisk sykdom har utslettet store deler av jordens befolkning, det er derfor den lille familien har gjemt seg under jorden, og faren har forbudt døtrene å gå ut. Men ettersom jentene blir større, byttes redselen for verden utenfor tidvis ut med eventyrlyst. Bunkeren begynner jo å bli liten, og verden der ute er stor og uoppdaget.

Nanna tar en bit og kjenner kjeksen vokse i munnen mens hun prøver å svelge det så raskt hun kan.

– Hva har dere tenkt å gjøre i dag? spør pappa.

– Jeg vet ikke, sier Nanna. – Kanskje lese litt. Kanskje vi kan spille noe senere.

– Jeg vil male Plim, sier Fride.

– Hva er det Plim skal gjøre i dag, da? spør pappa.

– Plim er lei av å være her. Hun vil ut.

Nanna ser på pappa. Han blir stille. De spiser videre.

Etterhvert viser det seg likevel at jentene må forlate bunkeren og ta sjansen på å gå ut i verden. De reiser mot byen, og alt det ukjente som finnes der. For det er en sjanse for at det finnes andre overlevende, men de kan være desperate og slemme. Både farer og uventet hjelp dukker opp på reisen, og når de kommer fram, dominerer skyggene om natten.

Det var et lys. Hun reiser seg opp. Så sveiper en lysstråle over taket på soverommet. Hun støkker til og vekker Fride.

– Hva er det for noe? spør Fride.

– Det er noen som er ute og lyser.

Nanna sniker seg bort til vinduet og kikker ut. Lysstrålen fra en lommelykt flakker rundt i barnehagen.

– Det er skyggene, hvisker Nanna.

– Hva gjør de? spør Fride og setter seg opp i sengen.

– De lyser inn i barnehagen.

– Da vet de at vi har vært der.

La meg si med en gang, dette er en spennende bok. Selv jeg som i en alder av 29 er langt utenfor målgruppen aldersmessig, ble kjempeengasjert i boka fra første side. Nielsen har virkelig gjort et godt stykke arbeid, både med historien og språket. Det skjer noe spennende hele tiden, og som leser ble jeg sittende og holde pusten på vegne av de to små heltinnene. Boka er sånn sett i perfekt lengde (265 sider). Mange bøker i denne kategorien har en tendens til å bli veldig veldig lange (Stephen Kings The Stand som jeg tidligere har anmeldt her, er rundt 1100 sider), noe som kan ta motet fra enhver, og kanskje særlig yngre lesere. Men i Høsten holdes intensiteten oppe kontinuerlig, og det blir ikke kjedelig et øyeblikk. Et ordentlig kvalitetstegn i mine øyne.

Forholdet mellom Nanna og Fride er også veldig godt beskrevet. De krangler akkurat på samme måte som søstre en viss alder gjør, jeg kunne kjenne meg igjen i det. Samtidig er samholdet der hele tiden. Nanna føler et stort ansvar for lillesøsteren hele tiden. Fride er derimot storøyd og undrende på verden hun ikke har sett siden hun var spedbarn. Alt hun ser og opplever er nytt og spennende, og hun suger det til seg. Dessuten liker jeg at barn er hovedrollen i en slik historie. For meg som har lest en del bøker innen sjangeren, ga dette meg en del nye perspektiver. Verden ble ennå større, mer spennende og man slipper unda en del (kjedelig) rasjonalisering og praktisk gjennoppbygging av en verden som i stor grad har gått under.

Jeg håper virkelig at dette er en bok mange barn, unge og voksne vil lese. Den fortjener det virkelig. Det er en roman om overlevelse, samhold og håp – med en historie som virkelig er spennende. At den er satt til omgivelser som er svært nærliggende nordisk natur og by, om enn uspesifisert, gjør nok at mange kan føle at de kjenner seg igjen.

Jeg håper også at Jan Henrik Nielsen vil fortsette å skrive bøker. Han viser her et usedvanlig godt talent, og jeg kommer til å lese flere bøker av ham, om de skulle bli skrevet.

God lesing!

* 1. opplag utgitt av Cappelen Damm i år