Withnail and I – en hysterisk helg på landet

Withnail and I fra 1987, skrevet og regissert av Bruce Robinson, kan vel sies å være en av de sykeste og morsomste filmene jeg har sett i mitt liv. Det er få filmer som har stimulert både latterkrampene og tårekanalene mine samtidig og i så stor grad som denne.

Vi møter den maniske Withnail og den angstbesatte Marwood (filmtittelens jeg), to arbeidsløse (og ikke ansettelsesbare) skuespillere, som har brukt store deler av sitt voksne liv på å drikke og drive dank mens de venter på den neste jobben. Det glade 60-tallet nærmer seg slutten, leiligheten de to kameratene deler forfaller mer og mer inn i forråtnelsen, og livet deres ser ut til å bli direkte uholdbart. For å få en forandring i hverdagen bestemmer de seg for å låne hytta til Withnails halvgale, dekadente onkel Monty, for å få en avslappende helgetur på landet. Selvfølgelig går alt som går galt galt; landet er ikke så avslappende som man skulle tro, deres komfortsoner og overlevelseskunnskaper settes på prøve, og for å toppe det hele må en kjærlighetssyk onkel Monty komme en tur innom også.

Manuset og persongalleriet skal virkelig få æren av at denne filmen fungerer så bra. Hvordan to mennesker som Withnail og Marwood klarer å leve sammen kan man lure på; antagelig fordi de begge er så ødelagte, forsofne og uten sosiale evner at de ikke kan fungere sammen med andre. Der Marwood får alvorlige angstutbrudd av enhver potensielt truende situasjon, er Withnail kontinuerlig på grensen mellom følelsesmessig avstumpning og paranoia, grunnet altfor mye usunne stoffer (i en hysterisk scene forsøker han å drikke lighterbensin i mangel på annen flytende gift tilgjengelig).

Hele filmen syder av replikker hinsides all fornuft, og mange av dem er verdt filmen i seg selv (dette er i hovedsak en dialogdrevet komedie). De to hovedpersonenes svært skjeve syn på verden gir nok et godt innblikk inn i hodene på to mennesker som ikke klarer å ta grep om tilværelsen, og som på mange måter har ødelagt for seg selv. På mange måter viser filmen også en svært tragisk og psykologisk innsikt. Forholdet mellom de to vennene er usunt og skadelig, men de holder seg til hverandre fordi de på sitt forskrudde vis er glade i hverandre, og ikke heller har andre venner. Withnail viser seg dessuten etterhvert å være en fantastisk skuespiller, med stort potensiale, men han klarer aldri å gjøre noe med dette for å komme seg videre i livet sitt. Depressivt som det høres ut som, det er faktisk her filmens humor ligger. Skuespillerne Richard E. Grant (Withnail) og Paul McGann (Marwood) er dessuten briljante i rollene, og balanserer dem hele tiden hårfint mellom det komiske og det tragiske. Særlig synes jeg Grant står fram her. Hans lange, hengslete kropp og digre, kantede øyne får Withnails manier til å framstå som virkelig truende. Til tross for en lang og god skuespillerkarriere, er nok dette rollen han alltid vil huskes og elskes for.

Dette er en film jeg aldri kommer til å gå lei av, særlig fordi manuset er så tettpakket at man alltid får med seg noe nytt hver gang man ser filmen. Hvis man har sansen for britisk humor av den beksvarte sorten, er denne ideell. Som en liten bonus for de som skulle være glad i Harry Potter: onkel Monty spilles av skuespillerlegenden Richard Grifftiths (Harrys onkel Vernon), og i denne filmen er han utrolig morsom som distingvert, engelsk kostskole-gentleman med kunstneriske ambisjoner.

Regissør og manusforfatter Bruce Robinson er foressten snart kinoaktuell med filmen the Rum Diary, med Johnny Depp i hovedrollen. Filmen er basert på boka/selvbiografien til den svært spesielle forfatteren Hunter S. Thompson. Resultatet må bare bli spennende, og jeg gleder meg til å se den.