Mine 10 favorittskrekkfilmer – del 1

Som den skrekkfilmfantasten jeg er, har det blitt en del skrekkfilmer på meg gjennom livet. Uansett hvor mye filmene skremmer meg, er jeg nødt til å se videre. Resultatet har blitt noen søvnløse netter og tynnslitte nerver gjennom livet. Likevel har jeg det alltid veldig gøy med filmene. Og en bra laget skrekkfilm er dessuten noe jeg anser som et skikkelig kunstverk. Å skape en god stemning som faktisk klarer å skremme, er ikke alle skrekkfilmskapere forundt. Elementer som historie, lyd og bilde er mer avhengig av god timing enn de fleste sjangere.

Jeg bestemte meg for å sette opp en liste over de ti skrekkfilmene som har gjort mest inntrykk på meg. De fem første filmene i denne posten, de fem siste i neste innlegg.

10. Nosferatu, eine symphonie des grauens, Tyskland 1922, regi: F.W. Murnau

Denne filmen regnes som den første vampyrfilmen, og er også det mest kjente verket til stumfilmlegenden F.W. Murnau. Filmen er tydelig basert på Bram Stokers klassiske vampyrroman Dracula, men da Murnau ikke fikk rettighetene til historien forandret han bare steds – og karakternavnene i historien, og lagde filmen likevel. Heldigvis, kan man si. I filmkretser regnes dette som en av de flotteste verkene fra stumfilmperioden, særlig grunnet den stemningsfulle fotograferingen, den effektfulle lys og skyggebruken, og skuespilleren Max Schreck i rollen som den blodbesatte greven Orlok. Schreck er sminket opp til å minne om en rotte, og blir for meg en av de ekleste filmskurkene noensinne.

Tidvis er filmen skikkelig grøssende, til tross for å være preget av datidens noe overspill. For en filmnerd som meg er den en fryd, men filmen krever nok en noe høyere filminteresse enn vanlig.

9. Don’t Look Now, Storbritannia/Italia 1973, regi: Nicolas Roeg

Laura og John Baxter (spilt av Julie Christie og Donald Sutherland) har nylig mistet sin lille datter Christine. De drar til Venezia; han for å jobbe, hun for å komme seg etter dødsfallet. Der treffer de to søstre som kan fortelle at en av dem er synsk, og at Christine har en advarsel til dem fra den andre siden. «De må forlate Venezia straks, for pappa er i stor fare». Laura vil gjerne bli bedre kjent med søstrene, og få mer kontakt med datteren gjennom dem. Men John misliker de fremmede kvinnenes inngripen i deres sorg, og trekker seg unna. Samtidig begynner han å «se» ting selv. En liten skikkelse, kledd i den samme røde frakken Christine hadde på seg da hun døde, løper rundt i Venezias trange smug og gater.

Filmen er uvanlig langsom til skrekkfilm å være. Kombinert med en snedig redigering, blir filmen marerittaktig og klaustrofobisk, særlig fordi Venezia blir vist fra sin mørkeste og kaldeste side. At en bihistorie i filmen skildrer politiets arbeid med å oppklare noen bestialske drap, understreker den mørke tonen i filmen. Slutten er dessuten noe av det sterkeste jeg har sett noensinne, og var nok til å gi meg gåsehud i mange år etter at jeg så den første gang. Slik effekt burde alle skrekkfilmer ha.

8. 30 Days of Night, USA 2007, regi: David Slade

I disse vampyrromantiserte tider er det veldig deilig å se vampyrer slik de skal være (altså som onde, blodsugende monstre), og 30 Days of Night er det perfekte eksempelet på det. Jeg skal innrømme at det ikke er en fantastisk film, men den er tidvis virkelig spennende, og skikkelig skummel på sitt beste.

I en liten, forblåst småby i Alaska er det mørketid en måned i året. Denne måneden er innbyggerne fullstendig isolert, nesten uten kontakt med omverdenen. Inn kommer en gjeng vampyrer, fast bestemt på å bruke mørketiden og isolasjonen til en skikkelig blodfest. Og gjett om de får det! En stakkars gruppe overlevende, ledet av byens sheriff, må gjøre alt de kan for å overleve fram til sola kommer tilbake – noe som ikke er lett når byen er liten og gjemmestedene få.

For å si det slik; dette er en blodig, gørrete og på mange måter ekkel film. Men jøss så underholdende den er også. Vampyrene her er ikke pene, plysjkledde og forpinte sjeler. De minner mer om hvesende og katteaktige villdyr, og angrepsmetoden er heller ikke helt ulik rovdyr på jakt. Resultatet er følgelig brutalt. Særlig lederen for vampyrene, som du ser i bildet overfor, er en rimelig rabiat kar, full av rimelig drøye påfunn og en god posjon svart humor. Hvordan han leder flokken sin til byens undergang gjør virkelig inntrykk.

Filmen er altså svært grafisk (med enkelte scener hvor sarte sjeler bør snu seg vekk), men tjener på at den er så flott laget. Den er basert på en tegneserie, noe man kan se på resultatet. Hvert eneste bilde virker nesten malt, som et maleri i svart/hvitt, med lange mørke skygger og kritthvit snø. De eneste fargene som kan sees tydelig i filmen er rødt (blodsprut) og gult (flammer), som understreker den ekstreme faren innbyggerne befinner seg i. Resultatet gir en rimelig uvirkelig og stemningsfull følelse opp i det hele.

Så om man tåler å se litt blod på film, og ønsker å se litt skikkelige vampyrer, er dette filmen. Bare husk at filmen fikk en godt fortjent 18-årsgrense da den kom på kino.

7. Psycho, 1960, regi: Alfred Hitchcock

Ingen skrekkfilmliste uten en av filmene til Hitchcock, og for meg er Psycho en av de kuleste filmene noensinne. På mange måter er den en av de mest banebrytende skrekkfilmene laget – den inneholder elementer ingen tidligere hadde sett på film, og som resultat sjokkerte den voldsomt. Hardbarka rykter hevder at folk besvimte når de så den på kino. I dag er den selvfølgelig ikke like skummel, sjangeren har blitt betydelig drøyere siden 60-tallet. Men det gjør ikke filmen mindre bra. Dette er en snedig mordhistorie hvor ingenting er helt som det virker, med en gåsehudaktig regi, og noen virkelig fantastiske rolleprestasjoner; særlig Anthony Perkins som filmens hovedperson Norman Bates  – en rolle han aldri klarte å overgå.

Som dere ser i klippet under, ville ikke Hitchcock at man skulle vite for mye om filmen før man så den, så jeg skal ikke si for mye om den heller. De fleste har uansett hørt om den, særlig den svært legendariske dusjscenen. Bare vit at filmen er et stilikon som har preget skrekkfilmsjangeren ubegrenset i alle år siden. Så om man skal se en film på denne lista, start med denne. Den vil ikke bli glemt med det første.

 

6. Rosemary’s Baby, USA 1968, regi: Roman Polanski

Stakkars, stakkars Rosemary. I denne filmatiseringen av Ira Levins fantastiske bok, gjennomgår hun en graviditet fra helvete. Hun og mannen Guy flytter inn i en flott leilighet i en gammel bygård. Advarslene om at rare og dystre ting i mange år har skjedd i bygården bryr deg seg lite om. Riktignok får de noen eksentriske, litt slitsomt overvennlige gamle naboer, men utover det virker alt bra. Lykken topper seg når Rosemary blir gravid, i hvert fall for en stund. For interessen naboene viser for barnet hennes blir rett og slett for mye for Rosemary å takle.

Her er det ingen billige triks, ingen plutselige skvette-sekvenser, ingen blod og gørr. Filmens er mer «intelligent» en som så: skrekken ligger i en langsomt fortalt historie, et brilliant manus og i virkelig gode karakterer. Detaljene er det vesentlige, og man må konsentrere seg for å få med seg alt. Mia Farrow briljerer som den uskyldige Rosemary; paranoian og smerten hun blir offer for ettersom nettet snører seg rundt henne er verdt filmen i seg selv. Ruth Gordon som nabokona Minnie er tidvis en hysterisk morsom bestemortype, og tidvis ganske skummel i måten hun kontinuerlig smisker, spør og graver seg inn i Rosemarys liv. Hva er det alle disse menneskene i blokka vil med barnet hennes? Vel, jeg skal ikke si noe her, bortsett fra at den bør sees.

Musikken i filmen er forresten ekstremt effektfull: i filmens åpningssekvens spilles en skikkelig grøssende vuggevise, komponert av Krzysztof Komeda (som komponerte til flere av Polanskis filmer) og nynnet av Mia Farrow selv. Virkelig gåsehudfremkallende saker.

Enjoy!

Advertisements

Om Jennukka
Medieviter med hovedfokus på film. Interessert i film, musikk og litteratur, og det er det jeg i hovedsak kommer til å skrive om her. Det vil være en blanding av nytt og gammelt, en del jeg liker og enkelte ting som jeg kanskje ikke syns er så bra.

5 Responses to Mine 10 favorittskrekkfilmer – del 1

  1. siljeblomst says:

    Flott liste, nå gleder jeg meg bare til topp 5! Jeg er helt enig med deg når det gjelder Don’t look now, Psycho og Rosemary’s baby. Utrolig gode og skremmende filmer.

    • Jennukka says:

      Takk for det. Glemmer aldri slutten på Don’t Look Now, som gjorde meg uvel i lange tider. Grøss!
      Top fem er så og si ferdig, poster den vel i løpet av et par dager.

  2. Henjaco says:

    Spennende liste. Jeg har sett 8 av filmene selv (dvs. minus nr. 4 «Night of the living dead» og nr. 8 «30 days of night»). Det som gjør lista spennende, er at den er annerledes. Den inneholder en mix av kjent og ukjent. Den trekker fram noen filmer som mange ikke kjenner til (bl.a. den du har på første plass «The Woman in black»), men også klassikere innen sjangeren (slik som «Psycho»).Hvis vi ser på regissørene, så finnes her en blanding av typiske horror-regissører (som George Romero), men også såkalt seriøse regissører som kanskje bare lagde en eneste film innen sjangeren (som Jack Clayton). Dette gir lista di en bredde.

    I et flertall av filmene er storyen lagt til et stort gammelt hus eller slott med flere etasjer og mange rom. Ofte kommer hovedpersonen(e) flyttende inn i dette ubebodde huset med en skjult historie. Dette gir filmene et uoversiktig og lukket landskap med handlingsrom for parapsykologiske fenomener og klaustrofobisk angst.

    For meg er «Rosemary’s baby» og «Don’t look now» helt selvskrevne. De er unike (originale) på hver sin måte, med et stadig økende spenningsnivå som kuliminerer i et nesten uutholdelig klimaks. «The others» og «The innocents» er også spesielle, siden du i det lengste holdes i pirrende uvisshet hvorvidt de ulike personene er hva de tilsynelatende gir seg ut for å være. «Psycho» var i sin tid en stilskaper, som influerte sterkt på filmindustrien. Sammen med «The Changeling» tenderer mot å være en blanding av crime og horror. Her er det grufulle mord som avdekkes og oppklares. Til slutt synes jeg det er flott at du har tatt med «Nosferatu» på listen, siden den må sies å være alle vampyrfilmers mor. Mange av de klassiske effektene som har påvirket sjangeren senere, kan spores tilbake til denne.

    Takk for listen.

  3. Pål Frostad says:

    Kul liste. For min del er det Nosferatu som troner øverst sammen med The Shining, Psycho og Fuglene. Er også svak for 1976-versjonen av The Omen som var noe av de første skrekkfilm jeg så da jeg var liten og som skremte livskiten av meg.

    • Jennukka says:

      Ja, Fuglene er en skikkelig kul film, og skremte nesten livsgleden ut av meg når jeg var liten. Når det gjelder the Shining skal jeg banne litt i kjærka og si at jeg ikke er superfan. Elsker boka, og filmen er bra på mange områder. Men jeg synes faktisk Jack Nicholson er helt feil for rollen. Det jeg ikke liker med ham, er at det liksom aldri er noen tvil om at han vil klikke i filmen. Jeg hadde foretrukket en skuespiller som ser streitere ut, med utseendet til en litt kjedelig og hverdagselig kar; type Robert Redford. Hadde han blitt gal og morderisk, da hadde jeg blitt sjokka og redd.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: