Mine 10 favorittskrekkfilmer – del 2

5. The Innocents, Storbritannia 1961, regi: Jack Clayton

Av alle typer skrekkfilmer vil nok kategorien «gamle, hjemsøkte hus» ligge mitt hjerte nærmest. Særlig den litt gammeldagse typen der spøkelsene aldri sees mer enn i små glimt, og de lange skyggene og det dårlige lyset kan gjemme bort mye skummelt. The Innocents er et mesterverk i sjangeren. Filmen er basert på Henry James’ bok The Turn of the Screw (norsk tittel: De uskyldige små), men i min mening kan selv ikke den fantastiske boka måle seg med dette mesterverket – som er gjennomarbeidet og perfekt på alle mulige måter.

Vi møter miss Giddens (spilt av Deborah Kerr), som begynner å jobbe som guvernante for to foreldreløse barn på en isolert herregård et sted i England. Barnas onkel og formynder vil ikke ha noe med dem å gjøre, og krever at miss Giddens skal ta alt ansvaret for dem – uansett hva som skjer. Dessverre begynner det å skje litt for mye. Skikkelser viser seg rundt omkring på eiendommen – skikkelser som ikke burde være der, fordi de tilhører to døde mennesker; den tidligere guvernanten miss Jessel og hennes sadistiske elsker Quint. Miss Giddens frykter at spøkelsene ønsker å ta kontroll over ungene, og forsøker på alle måter å beskytte dem. Noe som er lettere sagt enn gjort, da barnas oppførsel tidvis er… vel, ganske spesiell. Tittelen er også ment å hentyde på ungenes ganske doble personlighet. For med tanke på hvor unge de er, hvor mye vet de egentlig om tidligere hendelser?

Og for å si det slik: disse ungene er skumle! Ekle barn som man aldri helt klarer å plassere som snille eller slemme er svært populært i skrekkfilm, og de to fortryllende små i the Innocents bidrar stort til uhyggefølelsen gjennom det hele. Pamela Franklin og Martin Stephens, som spiller ungene, spilte begge i flere skrekkfilmer som barn – så det sier kanskje noe om dem.

Filmen er helt utrolig godt fotografert. Bruken av lys og skygge er virkelig utstudert stemningsfull. Filmfotograf Freddie Francis skal ha stor kred her. Samtidig er de fotografiske skildringene av godset svært beskrivende; alt ser ut til å være preget av forråtnelse. Visnede blomster, døde fugler og ekle innsekter er med på å dra oss inn i en følelse av at noe er fryktelig galt. Men hva er det som egentlig er galt? Filmen kan tolkes tre veier: enten som en vanlig spøkelseshistorie, eller som at miss Giddens er riv ruskende gal og finner på alt selv (det er bare hun som åpent forteller at hun kan se spøkelsene), eller som en kombinasjon av disse to. Uansett hvordan man ser den, er filmen spennende. Selv foretrekker jeg mulighet tre. Kombinerer man  de psykologiske implikasjonene av viktoriatidens undertrykkende seksualitet og ødeleggende barneoppdragelse med ekte spøkelser, får man mye interessant ut av filmen.

4. Night of the Living Dead, USA 1968, regi: George A. Romero

«They’re coming to get you, Barbara». Denne replikken, helt fra starten av filmen, er kanskje filmens aller mest kjente – og beskriver også hva zombiesjangeren i bunn og grunn står for.  Fråtseri og evig jakt på varmt menneskekjøtt.

Dette er ikke den første zombiefilmen – det finnes noen stusselige tidligere forsøk – men dette er den første hvor zombiene skildres som menneskeetende monstre. Til tross for at Night of the Living Dead er en teknisk dårlig lavproduksjon, produsert med kun noen få lusne dollar, satte den standaren for gørrete og grafiskt ekkel monsterfilm. Nesten alle zombiefilmer laget i ettertid har brukt denne som modell, men ikke nødvendigvis like vellykket.

Søskenparet Johnny og Barbara er på besøk ved farens grav da de blir angrepet av en merkelig mann. Johnny blir drept og Barbara rømmer i sjokk. Hun gjemmer seg i et forlatt hus, og får snart selskap av seks andre som også er på flukt fra lignende situasjoner. Radioen og tv’en kan fortelle at de døde har gjenoppstått, og er ute etter å spise de levende (noe som blir beskrevet i noen få, men svært grafiske scener, nam nam). De som blir angrepet og drept, gjenoppstår selv.  Mens levende døde samler seg utenfor huset, blir de overlevende tvunget til å boltre seg inne mens de forsøker å finne en fluktrute. Det er også her filmen er bra. For selv om den ytre faren er den som umiddelbart virker farligst, viser det seg at konfliktene som kan oppstå mellom en liten gruppe mennesker under sterkt stress kan være like ødeleggende. Manuset tar disse konfliktene ekstremt bra, særlig intensifisert mellom den arrogante familiemannen Harry Cooper og den solide lastebilsjåføren Ben; to sterke karakterer ute av stand til å samarbeide. Deres prosjekt om å flykte er dømt til å mislykkes, men veien dit er virkelig spennende. Den psykologiske karakterutviklingen er det som virkelig skaper hele filmens intensitet.

Filmen har i ettertid blitt tolket som en sterk kritikk av samfunnet, og særlig det amerikanske, som var på denne tiden skadelidende av kamp for borgerrettigheter, Vietnamkrigen, maktsykt politi og ulempene ved den ekstreme velstandsøkningen. Regissør Romero har avvist i hvert fall deler av disse tolkningene, og hevdet bl.a. at det var helt tilfeldig at skuespilleren som ble ansatt til å spille filmens helt var svart (en revolusjon i amerikansk film på 60-tallet). Samfunnskritikk eller ikke, en svært interessant og spennende film. En bragd med tanke på den svake produksjonskvaliteten og skuespillerprestasjonen til enkelte av de som er med.

Filmen ble remaket i 1990, i en anstendig oppfølger, men ingenting slår likevel denne originalen. Med tanke på hvor gørrete sjangeren er, er det dessuten passende at filmen er i svart/hvitt.

3. The Changeling, USA 1980, regi: Peter Medak

Typisk for meg tar de tre øverste filmene på lista for seg hjemsøkte hus. Denne ramlet jeg tilfeldig over i billighylla på Platekompaniet, synes den så spennende ut – og fikk virkelig hva jeg ba om. Bare synd at filmen er på vei inn i glemselen.

John Russel mister kone og barn i en ulykke, og for å få sorgen på avstand leier han et stort, isolert hus hvor han kan trekke seg tilbake og reflektere over livet. Lettere sagt enn gjort, selvfølgelig. Den historiske organisasjonen han leier huset av viser seg å ha betenkeligheter med utleien av huset, og vil egentlig at han skal dra igjen. Noe av dette ser ut til å være knyttet til den aldrende senatoren som vokste opp i huset, og som kanskje… kanskje har grunn til å skjule noe. Men John blir også plaget av rare lyder som kommer fra et av badene, og et gjenspikret barnerom i øverste etasje.

Antagelig litt fordi John trenger å få tankene vekk fra sin egen tragedie, begynner han å nøste opp historien til huset. Ikke så overraskende, kanskje, kommer det fram at noen, et lite barn, har dødd her. Men hvorfor?

Filmen er en utrolig spennende kombinasjon av spøkelseshistorie og krimfortelling som har alvorlige konsekvenser for flere av filmens persongalleri. En slik kombinasjon er langt i fra uvanlig innen sjangeren, men denne tjener på å være såpass stemningsfull som den er. På mange måter er den usedvanlig trist og tragisk, og man blir sittende igjen for å fundere når filmen er ferdig. Det løfter filmen opp mange hakk. Dessuten er hovedrollen spilt av den amerikanske filmlegenden George C. Scott, en mann som kunne spille omtrent hva som helst av roller. Han gjør heller ikke skam på denne filmen, og jeg virkelig elsker ham som sorgtung enkemann.

2. The Others, 2001, regi: Alejandro Amenabar

Denne filmen så jeg på kino en kald vinterkveld i 2002, og jeg husker det som en av de skumleste filmopplevelsene noensinne. Jeg satt med hjertet i halsen gjennom hele filmen, og trodde faktisk kom til å svime av et par ganger da det sto på som verst. Filmen starter med et hjerteskjærende hyl som får hårene til å reise seg, og lar hårene stå oppreist til filmen slutter med et pang som tar luften fra deg.

Nicole Kidman spiller Grace, en kvinne som bor i et stort, mørkt hus sammen med sine to små barn. Barna er fotosensitive (altså lysallergiske), som gjør at de får store skader om de utsettes for sterkt lys. Den lille familien lever derfor i kontinuerlig mørke (de kan bare tillate seg noen få lamper), og fullstendig isolert fra samfunnet. Annen verdenskrig er nylig slutt, og Graces mann kom aldri hjem fra slagmarken.  Grace, som i utgangspunktet er en streng og svært nervøs dame, er naturlig nok sterkt preget av omstendighetene og derfor tidvis ganske urimelig å forholde seg til. Da filmen starter har hun eneansvaret for to barn hun ikke kan forlate et øyeblikk, og beveger seg sterkt på grensen til religiøs fanatisme og galskap. Det er åpenbart at hennes vanskelige oppførsel har skapt store problemer tidligere, men Grace forsøker nå å holde livet relativt stabilt. Hennes bønner ser dermed ut til å være hørt når tre nye tjenere dukker opp og tilbyr sine tjenester. Dessverre er det aldri helt slik i skrekkfilm: Datteren Anne påstår at hun kan se fremmede mennesker vandre rundt i huset, åpne dører og fjerne gardiner (noe som er potensielt farlig for barna). Disse inntrengerne, som lenge er usynelige for Grace, markerer seg mer og mer i huset. Merkelig nok ser tjenerne ut til å akseptere deres nervær med den største ro. Deres eksentriske oppførsel rundt tingene som skjer, dytter Grace lenger ut mot den mentale avgrunn og et skikkelig nervepinende klimaks.

Vel, filmen må nytes og oppleves – så jeg skal ikke si altfor mye mer om handlingen. Men det er tydelig at den er inspirert av The Changeling (noen hevder også av the Innocents). Likevel står den eksepsjonelt godt på egenhåndt. Filmfotoet, lyssettingen og musikken er noe av det flotteste jeg har sett i film noensinne. Uavhengig av sjanger. Og det sier ikke så rent lite. Jeg er overbevist om at Alejandro Amenabar kommer til å gå inn i filmhistorien som en legende på grunn av denne filmen. Selv de som ikke er så glad i skrekkfilm kan lene seg tilbake å nyte filmen som et fantastisk velkomponert mesterverk.

1. The Woman In Black, 1989, regi: Herbert Wise

Av alle skumle filmer jeg noensinne har sett, er det ingen som kan måle seg med denne innspillingen av Susan Hills mesterlige roman ved samme navn. Da jeg var rundt 12 år gikk filmen på TV mens jeg og søsteren var alene hjemme. Selvfølgelig måtte vi se den, og som resultat sov jeg ikke på en uke etterpå. Enkeltscener fra filmen forfulgte meg i all tid senere.

Denne damen har forfulgt meg i søvne og i våken tilstand siden jeg var 12.

Filmen handler om Arthur Kidd, en ung advokat som på vegne av firmaet blir sendt til en avsidesliggende landsby langs kysten for å gjøre opp boet til en gammel, nylig avdød klient. Dessverre lettere sagt enn gjort, som alltid. Grusomme lyder av barneskrik kommer fra vannet like ved huset klienten bodde i, og en dame kledd i svart har det med å vise seg støtt og stadig både der og i landsbyen. Da Arthur forsøker å nevne dette til folk han treffer, responderer de med frykt og unnviker spørsmålene hans.

Som en moderne mann av 1920-tallet, vil i utgangspunktet ikke Arthur tenke tanken på spøkelser og slikt overtroisk tullball. Problamet er bare at denne svartkledde damen ser ut til å være knyttet til klientens hus, og nekter å la ham være i fred. Skumlere og skumlere blir det, og etter hvert begynner Arthur å grave i husets historie for å finne ut årsakene til det som skjer.

Vel, ikke særlig smart når spøkelset er av det sinte og hevngjerrige typen. Grøss og gru! Fra jeg var liten var det ansiktet til denne damen jeg husket best. Den fæle, grusomme ansiktsfargen og skyggene under øynene. Det er ikke så mange ganger man ser henne i filmen, men de gangene man gjør det! Fytti katta! Og de lydene hun kunne finne på å lage de gangene hun ikke gadd å vise seg.

Da jeg så filmen igjen som voksen, viste det seg at det var utrolig mye av filmen jeg hadde rett og slett fortrengt, og jeg satt i sofaen med teppet delvis foran ansiktet og følte meg halvdød av skrekk.

Filmen er et strålende eksempel på less-is-more-prinsippet. Ikke bruk opp skrekkeffektene, jo mer du får høre dem – jo dårlige blir dem. Denne damen gjorde også så sterkt inntrykk på meg fordi hun så tilnærmet normal ut. Ingen monstere, bare en snikende følelse av at noe er fryktelig, fryktelig galt.

Dessverre er filmen nesten umulig å få kjøpt, grunnet (tror jeg) noe rettighetsproblemer fra gammelt av. Noen bootlegete dvd-versjoner er å få kjøpt på nettet, men stort sett til priser like skumle som filmen. Jeg var heldig for et par år tilbake, og fikk tak i den for rundt 200,-. En sum jeg priser meg lykkelig over. Men den skal være mulig å få sett på nettet, likevel.

I disse tider er også en ny innspilling på trappene, med Daniel Radcliffe i hovedrollen som Arthur. Jeg er i stor tvil om jeg kommer til å se den, riktignok. Jeg kommer hele tiden til å sammenligne, uansett hvor mye jeg vil prøve å la være. Og da kan man spørre seg hva som er poenget. Men en morsomt trivia om disse to filmene: Adrian Rawlins som spiller Arthur i første filmen, spiller Daniel Radcliffes far (altså James Potter) i Harry Potter-filmene.

Advertisements

Om Jennukka
Medieviter med hovedfokus på film. Interessert i film, musikk og litteratur, og det er det jeg i hovedsak kommer til å skrive om her. Det vil være en blanding av nytt og gammelt, en del jeg liker og enkelte ting som jeg kanskje ikke syns er så bra.

2 Responses to Mine 10 favorittskrekkfilmer – del 2

  1. Jacob says:

    Her var det materiale for mange søvnløse netter. Også flere filmer jeg har til gode her. Skulle jeg lagd en liste tror jeg at jeg ville hatt med «Freaks» 1932.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: