What Ever Happened to Baby Jane? – studier i søskenrivalisering

Takk og lov at de fleste søstre ikke krangler like fælt som disse to. What Ever Happened to Baby Jane? kan vel trygt karakteriseres som en av de største filmklassikerne noensinne, og ikke uten grunn. Historien er både nervepinende spennende, utrolig tragisk og morsom (på en ravnsvart måte) på en og samme tid. Dette er en psykologisk thriller som virkelig griper, rett og slett fordi de to hovedpersonene er så utrolig godt laget, og blir spilt med en overbevisning som er sjelden å se.

Filmen er basert på en bok av Henry Farrell, og adaptert for film i 1962 av regissør Robert Aldrich og manusforfatter Lukas Heller (to svært drevne filmfolk som jobbet sammen på flere filmer). I hovedrollene fikk de de to store filmdivaene Bette Davis og Joan Crawford.

Vi møter de middelaldrende søstrene Jane (Davis) og Blanche Hudson (Crawford). En gang i tiden var de begge store stjerner; Jane som varité-barnestjerne som mistet sin popularitet da hun ble voksen, på den tiden Blanche fikk stor suksess som filmskuespiller. Jane kunne aldri tilgi sin søster for å ha «tatt over» hennes suksess, en konflikt som resulterte i en grusom bil»ulykke» som gjorde Blanche lam og bundet til rullestol. Nå, mange år senere, pleier Jane søsteren med en psykotisk intensitet. Blanche er en evig fange i huset de bor i, og er et bekymret vitne til at Jane blir stadig mer urimelig å forholde seg til, grunnet psykiske problemer kombinert med svært overdrevent alkoholinntak. Trigget av sjalusi som følge av at Blanches store filmer vises på tv, bestemmer Jane seg så en dag for å gjenoppta sitt gamle show fra da hun var liten. Et show hun egentlig innser at hun er for gammel til, men likevel klarer å overbevise seg om at vil fungere. Selvfølgelig kan ingenting av dette gå bra, og det er Blanche som må ta store deler av støyten.

Innspillingen av denne filmen skal ha vært svært vanskelig å gjennomføre. Davis og Crawford, begge to av de største Hollywoodstjernene i sin tid, var beryktet for sine evige og svært offentlige krangler. Å få dem til å spille så sterkt rivaliserende søstre kunne derfor slå begge veier. De to skal også visstnok ha gått til store lengder for å skade hverandre mest mulig under innspillingen. Hvorvidt dette også bidro til at de spilte rollene sine bedre, er usikkert. Heldigvis spilte de i hvert fall ekstremt bra begge to. På mange måter føles det som om filmen var laget for disse to kvinnene: de spiller mot hverandre med en intensitet som er nesten utmattende. Likevel vil jeg kanskje si at dette mest er Bette Davis’ film, men kanskje jeg sier det fordi jeg er blodfan av henne og ikke av Crawford. Uansett, Davis gjennomgår alle følelsesmessige stadier i filmen; hennes «Baby» Jane går fra mild og fnisete, sur og bitter til virkelig manisk ond, kontinuerlig kledd i upassende klær og tommeltykk sminke. Her er vi virkelig vitne til en kvinne som aldri klarte å komme seg videre i livet etter at karrieren gikk på dunken.

Fiender privat, fiender i filmen. Bette Davis og Joan Crawford spilte rollene sine med brutal intensitet.

What Ever Happened to Baby Jane? har oppnådd kultstatus, og de fleste som ser den vil aldri glemme den. For de som liker å se filmer i større sammenhenger, kan jo også filmen sees på som en kommentar på hvordan (særlig den amerikanske) underholdningsbransjen behandler stjerner som anses for «for gamle». Crawford og Davis, som var født i henholdsvis 1905 og 1908, ble regnet som utgamle da filmen ble innspilt, og derfor karrieremessig ferdige. Gode roller for kvinner i den alderen var da (som i dag) vanskelige å oppdrive, og det var derfor en kjempesjanse for et filmstudio å produsere en slik film. Så takk og lov at filmen ble en kjempesuksess, den er en opplevelse.

Reklamer

Slottsfjellfestivalen 2012: Lissie og Seigmen

Tradisjonen tro skal jeg på Slottsfjellfestivalen i år igjen, og nå gleder jeg meg som en liten unge. Det første store navnet som ble bekreftet for festivalen i år var Seigmen, et av de største norske banda noensinne. Selv om de ikke har spilt fast sammen på noen år (utenom noen reunion-konserter) har de beholdt statusen som noe av det beste norsk rock har å by på. Albumene Total (1994) og Metropolis (1995) er legendariske, og det har blitt meg fortalt at de er geniale live, så muligheten for å se dem på Slottsfjell er noe jeg knapt kan vente på. Dette er tung og melodiøs rock på sitt aller beste.

I tillegg kommer den amerikanske musikeren Lissie tilbake til festivalen. Hun spilte der for to år siden, da den glimrende debutplata Catching a Tiger utkom. Konserten var utrolig bra, og jeg ble blodfan sånn omtrent etter en og en halv sang. Andrealbumet er, så vidt jeg har skjønt, på vei – noe jeg gleder meg til. Lissies hese stemme gir musikken hennes skikkelig personlighet, i tillegg til at hun har et kjempetalent for å skrive fengende, enkle og gode pop/rock-låter.

Så dermed ligger det til rette for at jeg kan få noen trivelige festivaldager i år også, på det som regnes som en av Norges koseligste festivaler, godt plassert blant Tønsbergs slottsruiner. Andre bekreftede navn er bl.a. Wolfmother, Ane Brun og Janelle Monàe, så det burde være noe for alle der.

Natural Selection – en film av Robbie Pickering

Det er sjelden jeg ser filmer på kino uten å ha lest om dem på forhånd. «Yrkesskade» har gjort at jeg jeg får med meg informasjon om det meste av hva som settes opp på norske kinoer, uansett hvor kort filmene går. Derfor var det en uvant opplevelse da jeg ble fristet med på Oslo Filmfest (filmfestival i Oslo som gikk av stabelen forrige uke) for å se den eneste norske kinovisningen av Robbie Pickerings prisvinnende* Natural Selection. Jeg ante ingenting om filmen, og visste derfor heller ikke helt hva jeg skulle forvente.Tittelen ga meg en idé om at den kunne være en science fiction eller «gal vitenskapsmann»-aktig thriller, men så feil kan man altså ta. Hva jeg fikk var en ganske underlig og jordnær komedie om søken etter familie.

Vi treffer Linda White (glimrende spilt av Rachael Harris), en kvinne som har levd et sterkt religiøst liv med sin mann Abe et sted i Texas. Linda er steril, derfor nekter mannen å ligge med henne ettersom sex uten å lage barn er er en synd. Sjokket er derfor stort da Linda får høre at Abe har fått slag etter å ha donert sæd hos en fertilitetsklinikk. Linda bestemmer seg for å lete opp et av barna som har blitt til på grunn av dette slik at Abe kan få treffe en av dem før han dør. Barnet blir Raymond, som viser seg å være en rimelig bøllete og ufin narkoman på flukt fra loven. Naiv og beskyttet som Linda er, er hun fullstendig uforberedt på hva som kan skje. Resultatet er en road-movie av den svært komiske typen.

Filmen lever på det skrudde manuset, også skrevet av Pickering, og solide rolletolkninger av hovedrolleinnhaverne. Både Harris og Matt O’Leary, som spiller Raymond, er vanvittig sjarmerende på hver sin sære måte. De bidrar til å gi karakterene sine en dybde og ektehet som er sjelden i amerikansk film… eller sjelden innenfor det amerikanske studiosystemet. Amerikansk independentfilm (som Natural Selection er) er i særklasse på karakterer som dette.

Jeg bare håper filmen blir utgitt på dvd her til lands, da det er en film som kan sees ofte. Og satser på at Robbie Pickering lager mange filmer fremover. Dette er bare hans andre film, men fyren viser et enormt talent og jeg tror han kan gjøre det stort.

*filmen fikk bl.a. juryprisen og publikumsprisen på festivalen South by Southwest 2011.