Hemmeligheter og løgner

Det er kanskje få mennesker vi har så vanskelig forhold til som vår egen familie. Mike Leighs gullpalmevinnende drama fra 1996 skildrer dette på glimrende måte. Når man ikke kan snakke om problemene sine til familien, hvem kan man snakke med da?

Etter at adoptivforeldrene dør, ønsker den unge og velutdannete Hortense å finne sine røtter, og bestemmer seg for å oppsøke sine biologiske foreldre. Adopsjonsbyrået advarer henne mot at en slik gjenforening kan by på problemer, men hun trosser likevel dette. Selvfølgelig blir det heller ikke lett.

Hennes biologiske mor Cynthia er en ulykkelig, enslig og bitter arbeiderklassekvinne, bosatt i et av de tristere områdene av London. Hun har et svært vanskelig forhold til sin andre datter Roxanne. Cynthias bror Maurice, en suksessfull fotograf, plages av dårlig samvittighet overfor søsteren, men har også sine egne problemer på hjemmefronten. Hortenses inntreden i familien ser i utgangspunktet ut til å gjøre livet til Cynthia lysere. Likevel roter hun uten å vite det opp i flere usagte og fortrengte hemmeligheter ingen har videre lyst til å dvele ved. Hortense blir etter hvert et lett beskjemmet vitne til en familiesammenkomst hun ikke var så forberedt på som hun trodde.

Hemmeligheter og løgner (originaltittel Secrets and Lies) er den engelske regissøren Mike Leighs kanskje mest kjente film. Her tar han opp allmenngyldige temaer som familie, identitet og mangelfull kommunikasjon på en både tragikomisk og hjerteskjærende måte. Leigh er kjent for sin uortodokse måte å lage film på, hvor han i samarbeid med skuespillerne improviserer fram karakterene og manuset før innspillingen. Teorien er at karakterene og historien på denne måten blir mer realistisk og i tråd med hvordan virkelige mennesker snakker og oppfører seg. Det er ingen tvil om at det fungerer i denne filmen. Karakterene er virkelig gjennomarbeidet, og blir spilt med ekstrem styrke av hver eneste av skuespillerne. Særlig står Brenda Blethyn og Timothy Spall seg ut som henholdsvis Cynthia og Maurice. Deres traumatiserte og følsomme søskenpar er tidvis smertefulle og tidvis urkomiske å bevitne. Det er hele tiden åpenbart at de har mye de burde snakket med hverandre om, men ingen av dem greier å finne de riktige ordene og den riktige anledningen. Dialogene og situasjonene dette fører til føles hele tiden ekte og gjenkjennelige.

Storbritannia har en svært lang og sterk tradisjon for realistiske filmer, populært kalt kitchen sink realism. Dette er filmer om klasseskiller, vanskelige familieforhold og karakterer med diverse sosiale problemer. Leigh regnes som en av de fremste talspersonene for denne filmretningen i dag, og Hemmeligheter og løgner er en film som på glimrende måte føyer seg inn i denne tradisjonen. Men hvis man tror at filmen, med sitt alvorlige tema, dermed er dyster og depressiv tar man feil. Filmen er spekket med varme og humor. Manuset er fullt av herlige og fornøyelige replikkvekslinger som britene alltid har vært kjent for. Det er vanskelig å ikke kunne bry seg om karakterene ettersom filmen utvikler seg. Det er også en film som man blir sittende å tenke på en stund etter at man har sett den.

Advertisements

Om Jennukka
Medieviter med hovedfokus på film. Interessert i film, musikk og litteratur, og det er det jeg i hovedsak kommer til å skrive om her. Det vil være en blanding av nytt og gammelt, en del jeg liker og enkelte ting som jeg kanskje ikke syns er så bra.

2 Responses to Hemmeligheter og løgner

  1. Henjaco says:

    En av de sterkeste filmr jeg har sett, uansett sjanger. Ser den med jevne mellomrom, og blir like grepet hver gang. Filmen har en universell kraft som jeg tror alle kan identifisere seg med. Søken etter identitet, selvforståelse og bekreftelse – og hvordan livsløgn og skjulte hemmeligheter kan forkrøple en hel familie.

    Slik sett knytter ikke Mike Leigh seg bare til den engelske kitchen sink tradisjonen, men også til det amerikanske psykodrama. “Secrets & Lies” har svært mye til felles med flere av mine andre favorittfilmer, slik som Elia Kazans “East Of Eden” (etter John Steinbecks roman) og Richard Brooks’ “Cat On A Hot Tin Roof” (etter Tennessee Williams teaterstykke). Også her er det familiens skjulte hemmeligheter (og de psykologiske spenninger som disse medfører) som er det bærende grunntema.

    Cal’s (James Dean) forhutlede søken etter sannheten om sin mor og opprøret mot faren Adam’s bedrag i “Eden”, – og Brick’s (Paul Newman) gryende erkjennelse av egen homofili og familiens manglende evne til å takle faren Big Daddy’s dødelige sykdom i “Tin Roof” – har begge sterke likhetstrekk med afro-engelske Hortense’s (Marianne Jean-Baptiste) søken etter sannhet, tilhørighet og en hvit mor i “Secrets” – og som brutalt bringer henne inn i en angstbitersk og dysfunksjonell familie.

    Selvom det er vanskelige og til dels dystre tema som blottlegges, vil jeg påstå at ingen av filmene er “svarte” eller depressive. Når løgnene avsløres og selverkjennelsen siger inn over hovedpersonene, finnes det nye muligheter for håp og forsonelse. Som Cal og Brick forsones med sine respektive fedre før de dør, blir Hortense den utløsende katalysator som bringer hennes nye familie til ny åpenhet og forståelse.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: