She Was Nice to Mice: the Other Side of Elizabeth I’s Character Never Before Revealed by Previous Historians.

Det er rart hvordan man skal oppdage forskjellige typer ting, som bøker. For en tid tilbake satt jeg på internett og leste om skuespilleren Ally Sheedy. Hun var en av de store, unge filmstjernene på 80-tallet og spilte bl.a. i The Breakfast Club, som uten tvil er den beste tenåringsfilmen noensinne. Jeg lurte egentlig på hva som hadde skjedd med henne de siste årene. Det jeg fant ut, er at hun i en alder av 12 år skrev en bok som kom på den amerikanske bestselgerlista for voksenlitteratur. Selvfølgelig ble jeg kjempenysgjerrig, og boka ble bestilt fra amazon.

Boka heter She Was Nice to Mice: the Other Side of Elizabeth I’s Character Never Before Revealed by Previous Historians. Som tittelen hentyder, er dette en slags biografi om dronning Elizabeth I av Storbritannia – men sett gjennom øynene til en liten mus som bor på slottet. Det viser seg at dronningen er svært glad i de små firbente som bor i små hull i veggene hennes, og utvikler et sterkt vennskap med dem. Elizabeth lar musene komme og gå som de vil, noe som gjør at musene får bedre kjennskap til henne enn noen andre ved hoffet og ser sider ved dronningen ingen andre får se. På denne måten får vi se en Elizabeth som er mer følsom enn det som kommer fram av andre historiske skildringer. Samtidig blir vi introdusert for en stor del av tidens politiske og sosiale intriger.

Dette er en herlig liten bok, og jeg er imponert over at Sheedy kunne skrive en såpass moden bok i en så ung alder. Språket har en naivistisk tone, men likefullt med en skarp satire over seg. Særlig får snobberi, klassesyn og idiotiske sosiale regler gjennomgå. Den er også en svært morsom og litt trist vri på den fiktive biografi-sjangeren. Det er åpenbart at Sheedy hadde satt seg godt inn i de historiske begivenhetene og karakterene da hun skrev boka. Dessuten er boka nydelig illustrert av Jessica Ann Levy, Sheedys jevnaldrende venninne. She Was Nice to Mice er riktignok ingen fantastisk bok, men er blodig sjarmerende. Jeg er redd boka er på vei inn i glemselen idag, noe den definitivt ikke fortjener og jeg er veldig glad for at jeg fant den.

Reklamer

Great Expectations

Som bokelsker kan man vanskelig unngå å komme over Charles Dickens på et eller annet tidspunkt. Dickens er en av de virkelig store gigantene i verdenslitteraturen, og en av de fremste skildrerne av victoriatidens England. Hans kombinasjon av humor og beskrivelser av sosial nød er unik. Samtidig har flere av karakterene fra bøkene hans gått inn i litteraturhistoriens skattekammer. Great Expectations, eller Store forventninger som den heter på norsk, ble første gang utgitt i 1860. Den er en av Dickens aller mest kjente bøker – og en bok som virkelig bør leses. Det er en såkalt dannelsesroman,  som tar for seg oppveksten og utviklingen til vår hovedperson, Pip, skrevet som et langt tilbakeblikk.

Vi kastes umiddelbart inn i handlingen da vi treffer den foreldreløse Pip første gang som ganske liten gutt. Da han besøker foreldrenes grav blir han overfalt av en rømt straffange som skremmer det stakkars barnet til å stjele mat til ham. En hendelse som traumatiserer Pip til skyld – og skamfølelser i lange tider.

Pip vokser opp hos sin mye eldre og lettere sadistiske søster, og hennes milde, hjertegode mann Joe Gargery. De lever under enkle og sparsommelige kår på landsbygda; Joe er smed, noe som ifølge hans kone aldri vil bli bra nok og har gitt henne mye ulykke i livet.

Men lykken skal i det minste se ut til å gå Pips vei. I første omgang blir han valgt ut til å bli besøksvenn og lekekamerat for adoptivdatteren til den rike og sære miss Havisham. Miss Havisham ble for mange år siden forlatt av sin forlovede på bryllupsdagen – en hendelse hun har opplevd som så ydmykende at hun aldri siden har gått ut av huset sitt. Hun har låst seg inne, fremdeles ikledd brudekjolen og med brudekaka stående på bordet. Adoptivdatteren Estella har hun tatt til seg kun for å oppdra henne til å hevne seg på alle menn. At Pip kun er tilkalt for å være en del av dette syke spillet er noe han selv aldri ønsker å innse. I stedet forelsker han seg helt og holdent i Estella, som besvarer hans hengivenhet med spott og hån.

Scene fra boka: Den uskyldige Pip utsettes for kontinuerlige ydmykelser.

Disse besøkene hos miss Havisham varer over flere år, og gjør Pip så skamfull over sin egen bakgrunn at det fullstendig overskygger hans forhold til Joe, som til da har vært hans eneste venn. Det eneste Pip ønsker er å kunne bli fin nok for Estella. Muligheten kommer i form av miss Havishams advokat. Advokaten forteller at en ukjent velgjører (som forblir ukjent gjennom store deler av boka) ønsker å gi Pip store rikdommer, og dermed gjøre ham til en ordentlig herre. Overbevist om at det er miss Havisham som gir ham pengene så han kan gifte seg med Estella, tar Pip pengene med glede – og forlater det hjemmet og familien han skammer seg sånn over, for å flytte til London.

Livet i London er naturlig nok nye muligheter og store forventninger. Han treffer nye venner, og mennesker som ikke er like trivelige. De som kjenner sin Dickens vet at han aldri beskrev London kun fra de beste sider. Selv om Pip er blitt en gentleman, og dermed kan bevege seg i de beste kretser og blant de fineste av mennesker, blir det aldri helt slik i en Dickens-roman. De fineste menneskene er å blir ubrukelige karikaturer og uforbederlige sadister. Samtidig er den sosiale nøden blant de laveste i samfunnet beskrevet med nitidig nøyaktighet. Gjennom advokaten mr. Jaggers blir Pip vitne til rettsaker og dømtes villkår. Livet som gentleman viser seg også å ikke være så enkelt og problemfritt som han trodde. Selv nå gir økonomien ham store problemer han ikke kunne forutse. Pip opplever også farer. Noe skjer, og fortiden innhenter ham. Samtidig som han helt plutselig får vite hvem hans velgjører er, merker han at noen begynner å forfølge ham.

Hvem Pips velgjører er skal jeg ikke avsløre, men omgivelsene rundt oppdagelsen gir Pip et drabelig sjokk som tvinger ham til å vurdere sitt liv, sin oppførsel og sitt forhold til Estella på nytt.

For å si det slik, dette er en flott bok! Her er det nok spenning, humor og herlige karakterer til å virkelig kose seg. Dickens’ moral ligger også tydelig til grunn i historien: hva er det som gir lykke i livet, og vanskelighetene med å finne sin plass i samfunnet. Det jeg likte best i boka er menneskene vi treffer. I tillegg til miss Havisham er særlig er beskrivelsene av Pips søster og svoger mye av det som gjør leseropplevelsen for meg. Dynamikken mellom de tre som familie er utrolig, for å si det mildt. Hvordan ekteparet Gargery endte opp gift er noe jeg alltid har lurt på, og hva er det som gjør at et menneske som mrs. Gargery blir så ondskapsfull? Miss Havisham og Estella forstår man lettere. Jeg synes også at det er interessant at den virkelige gentlemannen i historien på mange måter er den uskolerte smeden Joe Gargery. Han er mild, tålmodig, omtenksom – og prøver aldri å gjøre seg selv bedre eller finere enn han er. Likevel er det ham Pip skammer seg mest over i livet.

Hvis jeg skal si noe negativt om boka, er det at den er tidvis ganske tung – selv ut i fra tiden den er skrevet i. Dickens var en detaljenes mester, og flere steder stopper han opp handlingen kun for å beskrive og beskrive og beskrive. Periodesvis føles det litt slitsomt, i hvert fall i første halvdelen av boka. Heldigvis ble jeg vant til det (jeg har lest veldig mye victoriansk litteratur i mitt liv, og har derfor mindre hemninger mot det enn andre), og andre halvdelen kom jeg mye raskere igjennom. Når det er sagt, om man ikke er vant til å lese på engelsk er nok ikke dette boka å starte med, for språket er tungt. Likevel, dette er en herlig bok. Anbefales!

 

Høsten – undergangen sett med barneøyne

Da jeg leste anmeldelsen av Jan Henrik Nielsens debutroman Høsten*, ble jeg henført. Ikke bare var dette en såkalt apokalypseroman (en bok som på en eller annen måte tar for seg menneskehetens/verdens undergang), som er en av mine favorittsjangere. Den er skrevet av en nordmann (jeg tror ikke altfor mange nordmenn har forsøkt seg på dette før), og den er skrevet for barn/ungdom. Resultatet måtte jo bli spennende.

Boka fikk jeg i gave et par måneder senere, og den ble slukt på tre dager. Jeg må si jeg var imponert over den.

Vi treffer søstrene Nanna og Fride som bor sammen med faren i en bortgjemt bunker et eller annet sted i skjærgården. Det har de gjort i mange år, så lenge at Fride ikke har noe som helst minne av verden utenfor. En mystisk sykdom har utslettet store deler av jordens befolkning, det er derfor den lille familien har gjemt seg under jorden, og faren har forbudt døtrene å gå ut. Men ettersom jentene blir større, byttes redselen for verden utenfor tidvis ut med eventyrlyst. Bunkeren begynner jo å bli liten, og verden der ute er stor og uoppdaget.

Nanna tar en bit og kjenner kjeksen vokse i munnen mens hun prøver å svelge det så raskt hun kan.

– Hva har dere tenkt å gjøre i dag? spør pappa.

– Jeg vet ikke, sier Nanna. – Kanskje lese litt. Kanskje vi kan spille noe senere.

– Jeg vil male Plim, sier Fride.

– Hva er det Plim skal gjøre i dag, da? spør pappa.

– Plim er lei av å være her. Hun vil ut.

Nanna ser på pappa. Han blir stille. De spiser videre.

Etterhvert viser det seg likevel at jentene må forlate bunkeren og ta sjansen på å gå ut i verden. De reiser mot byen, og alt det ukjente som finnes der. For det er en sjanse for at det finnes andre overlevende, men de kan være desperate og slemme. Både farer og uventet hjelp dukker opp på reisen, og når de kommer fram, dominerer skyggene om natten.

Det var et lys. Hun reiser seg opp. Så sveiper en lysstråle over taket på soverommet. Hun støkker til og vekker Fride.

– Hva er det for noe? spør Fride.

– Det er noen som er ute og lyser.

Nanna sniker seg bort til vinduet og kikker ut. Lysstrålen fra en lommelykt flakker rundt i barnehagen.

– Det er skyggene, hvisker Nanna.

– Hva gjør de? spør Fride og setter seg opp i sengen.

– De lyser inn i barnehagen.

– Da vet de at vi har vært der.

La meg si med en gang, dette er en spennende bok. Selv jeg som i en alder av 29 er langt utenfor målgruppen aldersmessig, ble kjempeengasjert i boka fra første side. Nielsen har virkelig gjort et godt stykke arbeid, både med historien og språket. Det skjer noe spennende hele tiden, og som leser ble jeg sittende og holde pusten på vegne av de to små heltinnene. Boka er sånn sett i perfekt lengde (265 sider). Mange bøker i denne kategorien har en tendens til å bli veldig veldig lange (Stephen Kings The Stand som jeg tidligere har anmeldt her, er rundt 1100 sider), noe som kan ta motet fra enhver, og kanskje særlig yngre lesere. Men i Høsten holdes intensiteten oppe kontinuerlig, og det blir ikke kjedelig et øyeblikk. Et ordentlig kvalitetstegn i mine øyne.

Forholdet mellom Nanna og Fride er også veldig godt beskrevet. De krangler akkurat på samme måte som søstre en viss alder gjør, jeg kunne kjenne meg igjen i det. Samtidig er samholdet der hele tiden. Nanna føler et stort ansvar for lillesøsteren hele tiden. Fride er derimot storøyd og undrende på verden hun ikke har sett siden hun var spedbarn. Alt hun ser og opplever er nytt og spennende, og hun suger det til seg. Dessuten liker jeg at barn er hovedrollen i en slik historie. For meg som har lest en del bøker innen sjangeren, ga dette meg en del nye perspektiver. Verden ble ennå større, mer spennende og man slipper unda en del (kjedelig) rasjonalisering og praktisk gjennoppbygging av en verden som i stor grad har gått under.

Jeg håper virkelig at dette er en bok mange barn, unge og voksne vil lese. Den fortjener det virkelig. Det er en roman om overlevelse, samhold og håp – med en historie som virkelig er spennende. At den er satt til omgivelser som er svært nærliggende nordisk natur og by, om enn uspesifisert, gjør nok at mange kan føle at de kjenner seg igjen.

Jeg håper også at Jan Henrik Nielsen vil fortsette å skrive bøker. Han viser her et usedvanlig godt talent, og jeg kommer til å lese flere bøker av ham, om de skulle bli skrevet.

God lesing!

* 1. opplag utgitt av Cappelen Damm i år

The Shipping News – a story of an anonymous man

Three years ago, when I picked up The Shipping News, the book revealed itself as the pleasing sort of surprise which literature sometimes presents you. Although I had already seen and enjoyed the film based on the book, it, and its author, E. Annie Proulx were unknown to me, as was the fact that Proulx was awarded the Pulitzer prize for it. Nevertheless, much like the film, this book proved a real page-turner.

The book’s protagonist is Quoyle, a destitute and insecure man. Throughout his life, he has been ignored, oppressed and stepped on by his family, in particular his father. Quoyle’s tough upbringing served only to rob him of all self esteem, effectively isolating him as an adult. Friendless, and stuck in a miserable, dead-end job, Quoyle’s life goes on as a grey existence, year after year.

Things appear to change for Quoyle when he meets Petal; a woman he worships from the word go. She notices him, and they soon marry and have two daughters, Bunny and Sunshine. Bliss passes quickly, though, as Petal soon proves to be little more than a skank and a slag. Her world is a self-centred and promiscuous one, which even her kids cannot distract her attention from. Still, Quoyle struggles to distance himself from his wife, as she represents his only fling with happiness.

Then, two things happen which serve to renew Quoyle’s life in a way he had never dreamed of. First, Petal is killed in a car accident whilst on a road trip with a lover. Then, his parents commit suicide, and his hitherto unknown aunt Agnis drops by his house.

This is where the story really takes off. Agnis tells Quoyle of Newfoundland, the Canadian island province which Quoyle’s father – Agnis’s brother – left when he was young. Quoyle agrees to take his two daughters along and follow Agnis back ‘home’, to their forefathers’ now derelict, windswept house at Quoyle’s Point. He gets a job writing the shipping news for local newspaper The Gammy Bird and finds his place in the community, meeting friends and even hits it off with a single mum in the village. He also learns some new and troublesome stuff about his forefathers…

For me, the book’s essence is in the immortal subjects of personal growth, family, love and identity. What sets it apart is the rich, engaging tone of Proulx’s writing, the fabulously colourful characters and the unique setting. Newfoundland has a certain mystique to most outsiders, and the island’s portrayal in this book was a major part of my reading experience (allow me to mention here that my boyfriend and I travelled to Newfoundland on the back of this book and film). On the one hand, the island is rugged, cold, windy and a long way from anywhere – on the other, it has a beauty and a vibrancy quite unlike other places. Reading the book, you almost feel like you’re there.

Of course, the characters are the heartbeat of the book, and Proulx has filled them with humour and depth. Her descriptions of Quoyle’s newspaper colleagues are worth the price of the book on their own, in particular, the enigmatic Billy Pretty caught my attention, although all the main characters in this book have some stories to tell (and some they’d rather keep to themselves!). Seen through the eyes of awe-struck Quoyle, of course, the characters seem even more fascinating. Speaking of Quoyle, Proulx made a good choice never to reveal his first name. That way, his lack of personal identity is underlined and the new and exciting surroundings are amplified. To Newfoundlanders, of course, he is always mainly a Quoyle.
If you don’t have time to read the book, the film is also worth watching. It was directed by Lasse Hallström, a director who has a brilliant track record of making films of this kind. The magic realism from the book has been augmented as ghosts from the past and the rebirth of men become strong symbols of family roots and new opportunity. In addition the film is peppered with a brilliant and well-picked selection of actors, such as Kevin Spacey, Judi Dench, Julianne Moore, Cate Blanchett, Rhys Ifans, Pete Postlethwaite and, of course, Newfoundland’s own Gordon Pinsent. Enjoy!

Gratis bøker gir nye opplevelser

Biblioteket i Tønsberg har denne uken gitt bort gratis bøker. Selvfølgelig måtte jeg ta en titt på hva dette var for noe. Ved første øyekast virket det som om det var veldig mye tull og dårlige bøker som ble gitt bort. Men etter en gjennomleting på ca 10 minutter klarte jeg likevel å finne noe spennende, og jeg kom hjem med en del nye bøker som jeg ellers aldri ville skaffet meg. Nå gleder jeg meg bare til å begynne på dem.

Arild Nyquist: Barndom

Dette er den eneste jeg har lest før, og antagelig den eneste av dem jeg faktisk ville ha kjøpt om jeg fant den i butikken. Som liten var jeg stor fan av Nyquist, og jeg synes at Barndom var veldig fin. Boka er Nyquists egne barndomsopplevelser fra da han vokste opp på Oslo-forstaden Røa. Jeg er selv vokst opp i det området, og som liten følte jeg meg derfor litt tilknyttet til hendelsene i boka. Jeg gleder meg til å lese denne igjen. Nyquist har et kjempeflott språk, og han er verdt å lese mest for det. Dessuten er denne boka ganske spennende. Beskrivelsen av da Nyquist-familien fikk et plutselig besøk av tyskere under krigen gjorde sterkt inntrykk på meg.

 

 

Carolyn Keene: Frøken Detektiv, «Kappløp med tiden» og «Uten et spor»

Da jeg var liten elsket jeg Nancy Drew-bøkene. De var kjempespennende og appelerte sterkt til min sans for privatdetektiver. Disse to bøkene har jeg riktignok ikke lest, men jeg kommer til å gjøre det etterhvert bare for å mimre litt. Nancy Drew er en skikkelig tøff jente, og jeg engasjerte meg sterkt i situasjonene hun rotet seg opp i.

 

 

Ella Hval: Jeg har alltid hatt vanskelig for å glemme

Dette er selvbiografien til skuespilleren Ella Hval. Jeg skal innrømme at jeg aldri har hatt noe forhold til henne, jeg vet svært lite av hva hun har drevet med. Men hun var gift med Rudolf Nilsen, min absolutte favorittpoet fra Norge. Og et kapittel i denne boka er viet til deres ekteskap. Jeg gleder meg til å lese det. Jeg har så langt observert at hun refererer en del av diktene hans i boka, så det blir gøy å se hva hun har å si om dem med tanke på at hun var så nær Nilsen.

 

 

Michael Ende: Jim Knapp og De ville 13

Michael Ende har skrevet to av de absolutt største barnebøkene i litteraturhistorien: Den uendelige historien og Momo – eller kampen om tiden. De er bøker som bør leses igjen og igjen, og aldri burde gå ut av print noensinne, fordi de er så ekstremt viktige kommentarer om samfunnet vårt. Jim Knapp og De ville 13 derimot, har jeg minimalt forhold til. Den er den andre boka om hittebarnet Jim Knapp. Jeg husker at jeg engang for sikkert snart 20 år siden begynte å lese den første boka, men jeg kom aldri så mye lenger en 3 kapittel. Husker ikke hvorfor, men tror kanskje jeg synes den var litt barnslig i forhold til de andre bøkene jeg hadde lest. Men jeg husker i hvert fall at handlingen var satt til en fantasiøy – som i seg selv kan bli spennende. Nå skal jeg gi denne en ny sjanse.

 

 

Judith Guest: Ordinary People

Robert Redford lagde en Oscar-vinnende filmversjon av denne boka rundt 1980, en film jeg synes var både bra, sterk og viktig. Men jeg visste aldri at den var basert på en bok, ikke før jeg sto med den i hendene på biblioteket for to dager siden. Jeg måtte jo bare ta den med meg – spennende å se om boka gjør like sterkt inntrykk som filmen.

Handlingen tar for seg en familie som er sterkt preget av to svært tragiske hendelser. Den eldste sønnen i huset døde i en båtulykke, og noen måneder senere prøvde den yngste sønnen å ta livet av seg. Historien starter (i hvert fall i filmen) en stund senere, da yngstesønnen kommer hjem fra mental institusjon hvor han har tilbragt en god stund og forsøker å tilpasse seg samfunnet igjen. Hjemme venter en velmenende far og en følelsesmessig distansert mor. En kombinasjon som skaper mer problemer enn noe annet.

Boka står høyt på lista mi over «må lese».

«Last night I dreamt I went to Manderley again» Rebecca av Daphne du Maurier

Setningen som åpner denne boka (i tittelen på dette blogginnlegget), er en av de mest kjente åpningssetningene i engelsk litteratur. På en setning etablerte forfatteren Daphne du Maurier stemningen i boka Rebecca; en følelse av tapt uskyld og forgangen tid.

Vi møter bokas navnløse hovedperson; en ung, usikker og naiv kvinne uten midler som jobber som selskapsdame for en rik og vulgær amerikaner. Mens de ferierer i Monte Carlo møter hun den kjekke og rike, men mye eldre enkemannen Maxim deWinter. Den unge kvinnen, som ser på seg selv som en usjarmerende grå mus, har ingen forhåpninger om at deWinter i det hele tatt vil se på henne, men det er akkurat det han gjør. Etter to ukers svermeri frir han, og hun blir med til herregården hans på den engelske vestkysten.

I eventyrene ville dette være stedet da historien sluttet, men det er her boka virkelig begynner. Både herregården Maderley og Maxim er fulle av hemmeligheter og vonde minner. Det er åpenbart fra de kommer hjem at ingen i husholdningen har glemt Maxims første kone Rebecca. Selv etter sin tragiske død, forblir den vakre og perfekte Rebecca et evig og spøkelsesaktig nærvær som dominerer hver eneste avgjørelse i tjenernes og naboenes liv. Særlig gjelder det husholdersken mrs. Danvers. Hennes ekstreme besettelse overfor Rebecca gjør vår heltinne enda mer usikker i rollen som rik frue og sitt forhold til Maxim. Det er åpenbart at Maxim ikke har glemt sin første kone, og at han stadig plages av minnene om henne. At mrs. Danvers beholder alle rommene i huset slik Rebecca ville ha det, gjør saken også mye værre.

Vår hovedperson, som i utgangspunktet sliter med dårlig selvtillit, blir stadig mer paranoid og sjalu, samtidig som situasjonen blir stadig mer klaustrofobisk og uholdbar. Her glir boka elegant inn i den gotiske sjangeren: godset Manderlay blir synonymt med den totale uhyggen som den andre mrs. deWinter blir tynget av. I hvert eneste rom, og hver eneste person hun treffer, følger Rebeccas spøkelse etter. Boka, som er skrevet i jeg-person, understreker i ekstra grad den trykkende stemningen. Vi får aldri vite mer enn vår hovedperson, så som lesere blir vi like usikre. Samtidig er duMauriers valg om å ikke gi hovepersonen et navn kløktig. På denne måten blir hun identitetsløs og pregløs, særlig i forhold til den perfekte og staselige Rebecca.

DuMaurier var en svært god forfatter, som virkelig visste å understreke spenning, angst og klaustrofobi. Denne boka er virkelig bra, og verdt lesingen. Ekstra kudos til hennes dyktighet som spenningsforfatter, kanskje, at mesterregissøren Alfred Hitchcock regisserte to av hennes verker; både The Birds fra 1963 og Rebecca i 1940.

Mrs. Danvers (spilt av Judith Anderson, t.h.) fyrer opp under hovedpersonens (Joan Fontaine) manglende selvfølelse i Alfred Hitchcocks flotte filmversjon av duMauriers bok.

Hitchocks filmversjon er en av mine favoritter blant hans filmer, blant annet fordi den er såpass trofast mot originalverket, men også på grunn av den gode rollebesetningen. Joan Fontaine ble Oscar-nominert for sin tolkning av hovedpersonen, hun tar virkelig den klønete usikkerheten på kornet. Filmlegenden Laurence Olivier er perfekt i rollen som Maxim, men det er Judith Anderson i rollen som mrs. Danvers som virkelig stjeler filmen. Hele hennes vesen preges av ekstrem uhygge gjennom hele filmen, selv med minimal ansiktsmimikk.

Historien bygger seg intenst opp til et virkelig nervepinende klimaks, som er både ødeleggende og forløsende. Denne litt tvetydige avslutningen, gjør historen også enda sterkere. Både film og bok anbefales på det sterekste.

Jane Austen’s Emma

Endelig, etter å ha tenkt på det i åresvis, fikk jeg lest Jane Austens klassiker Emma. Denne fortellingen om overklassepiken som leker ekteskapsmaker for sine venner, blir regnet som en av de store, engelske romanene og en flott satire over klassesamfunnet.

Den eneste Austen-boka jeg hadde lest fra før er Pride and Prejudice, en bok jeg synes var virkelig flott. Emma er også det, og virkelig verdt lesen om man liker bøker fra 1800-tallet.

Historien handler som sagt om Emma, datter av sognets mest velstående mann. Fullstendig klar over sin enestående posisjon (det er ingen andre overklassepiker i området), er hun arrogant og overlegen. Nylig har hun med sukssess klart å fungere som Kirsten Giftekniv for sin kjære guvernante, og dermed fått selvbildet sitt atter forsterket. Hun bestemmer seg derfor for å forsøke seg videre i ekteskapsplanleggingen for sine andre venninner – et forsøk som selvfølgelig ikke går som planlagt.

Boka skildrer ikke bare Emma og hennes liv, den går også svært godt inn i de andre personene som bor i sognet. Her er alle klassene skildret: bønder, fattige og enslige kvinner, oppkomlinger og nyrik middelklasse. Disse karakterskildringene er bokas sterkeste side, og løfter Emma opp til et nytt nivå. Personlig synes jeg bipersonene er mye mer interessante enn Emma selv. Satiren over klassesamfunnet er morsom, og tidivis ganske treffende. Snobberiet, særlig til den nyrike prestefruen mrs. Elton, er fortreffelig lesing.

Skal boka kritiseres for noe, er det at den er litt for lang, og at en større del av midtpartiet kunne vært forkortet. Samtidig føler jeg også at satiren tidvis blir overfladisk og at Austen ikke var helt seriøs i beskrivelsene sine. Likevel, dette er trivialiteter – boken er virkelig verdt å lese.