Beasts of the Southern Wild

Sist lørdag arrangerte oslostudentenes filmklubb Cinema Neuf norsk førpremiere på filmen Beasts of the Southern Wild. Dette er den første langfilmen til regissøren Benh Zeitlin, men filmen har likevel fått enorm oppmerksomhet og stor skryt på steder som Sundance Film Festival og ved filmfestivalen i Cannes. Derfor var det stor stas da vi som jobber i Cinema Neuf klarte å få vist filmen for første gang i Norge – nesten to måneder før ordinær premiere.

Filmen er noe av det mest uvanlige jeg har sett. Flere steder har den blitt omtalt som en magisk-realistisk fortelling; en historie som tar for seg høyst realistiske situasjoner blandet med eventyrlige og fantastiske elementer.

Historien er satt til en slags nær framtid, et sted i de amerikanske sumpene. Samfunnet er preget av store miljøproblemer der storm og oversvømmelser  stadig truer. Vi møter den lille jenta Hushpuppy, som lever i et svært isolert område. Faren hennes er alvorlig syk, og han forsøker å forberede datteren på å klare seg på egenhånd. I Hushpuppys fantasi blir farens sykdom synonymt med en nær forestående naturkatastrofe hvor polene smelter og dermed slipper løs forhistoriske beist. Ettersom farens helse blir stadig verre, bestemmer Hushpuppy seg for å finne moren hun aldri har kjent.

Dette høres fryktelig deprimerende ut, men jeg kan garantere at det var filmen ikke! Beasts of the Southern Wild er utrolig varm, positiv og full av livsglede. Her det det hyllest til samhold og mot som står sentralt. Karakterene oser av livsglede til tross for tidvis vanskelige forhold. Filmfotoet, fargebruken og musikken er dessuten ubeskrivelig. Flere steder ga det en drømmeaktig effekt som var herlig å oppleve.

Hvis det likevel er en ting jeg vil trekke fram framfor noe annet er det hovedrolleinnhaveren Quvenzhané Wallis. Hun er en av de sterkeste barneskuespillerne jeg har sett på lenge, med en innlevelse det gnistrer av. Jeg blir alltid utrolig imponert når jeg ser gode barneroller på film, og Wallis’ Hushpuppy er en glede.

I det hele tatt er dette en film som virkelig fortjener all den omtalen og rosen den har fått, og jeg håper den fortsetter å få suksess. Den har premiere i Oslo 26. oktober. Jeg anbefaler alle som har mulighet å se den så fort de kan.

Advertisements

Weekend – en av årets mest etterlengtede filmer

Igår (15.6.12) hadde Andrew Haighs film Weekend premiere. Jeg så traileren får mange måneder siden, ble frelst og har gledet meg siden. Så igår troppet jeg opp på Ringen kino med sommerfugler i magen og ble ikke skuffet. Dette er et lavmælt, stille karakterdrama av ekte kvalitet.

Vi møter Russell, en beskjeden ung mann bosatt i en nitrist drabantblokk i Nord-England. Han sliter litt med å komme ut av skapet, men en sen fredagskveld treffer han den utadvendte kunstnerspiren Glen på en pub.  De har en one night stand, men dagen etter klarer de ikke å dra hver til sitt og ender med å dele hele helgen sammen i Russells leilighet. Møtet utvikler seg til å bli mer intenst enn noen av dem kunne se for seg, selv om helgen også preges av at Glen skal flytte til USA ved helgens slutt.

Lenge så jeg for meg at filmen kom til å være en romantisk feel good-komedie i stil med Hettie Macdonalds glimrende Beautiful Thing fra 1996. Og på flere måter er den også det. Men der Beautiful Thing er nesten gjennomgående lystig, har Weekend en tristere og mer skittenrealistisk følelse over seg – kanskje mest grunnet de triste og depressive omgivelsene karakterene befinner seg i. Likevel har den mange lyspunkter og tidvis ganske artige perspektiver på livet.

Dette er en film om allmengyldige temaer som forelskelse, identitet og seksualitet. Alt på en så ektefølt møte at jeg tror nesten hvem som helst kan kjenne seg igjen. De to hovedpersonene sliter med hver sine ting, men lever livene sine etter beste evne. Helgen de deler sammen tvinger dem likevel til å ta noen viktige avgjørelser.

De to hovedrolleinnhaverne Chris New og Tom Cullen gjør noen fantastiske prestasjoner. De har gjort svært lite som film – og tv-skuespillere før, men jeg håper denne filmen kan gi dem solide karrierer fremover. I det hele tatt vil jeg si at Haigh (som også er rimelig fersk som regissør/manusforfatter) har laget en skikkelig solid film, og jeg ønsker både ham og filmen all lykke framover.

What Ever Happened to Baby Jane? – studier i søskenrivalisering

Takk og lov at de fleste søstre ikke krangler like fælt som disse to. What Ever Happened to Baby Jane? kan vel trygt karakteriseres som en av de største filmklassikerne noensinne, og ikke uten grunn. Historien er både nervepinende spennende, utrolig tragisk og morsom (på en ravnsvart måte) på en og samme tid. Dette er en psykologisk thriller som virkelig griper, rett og slett fordi de to hovedpersonene er så utrolig godt laget, og blir spilt med en overbevisning som er sjelden å se.

Filmen er basert på en bok av Henry Farrell, og adaptert for film i 1962 av regissør Robert Aldrich og manusforfatter Lukas Heller (to svært drevne filmfolk som jobbet sammen på flere filmer). I hovedrollene fikk de de to store filmdivaene Bette Davis og Joan Crawford.

Vi møter de middelaldrende søstrene Jane (Davis) og Blanche Hudson (Crawford). En gang i tiden var de begge store stjerner; Jane som varité-barnestjerne som mistet sin popularitet da hun ble voksen, på den tiden Blanche fikk stor suksess som filmskuespiller. Jane kunne aldri tilgi sin søster for å ha «tatt over» hennes suksess, en konflikt som resulterte i en grusom bil»ulykke» som gjorde Blanche lam og bundet til rullestol. Nå, mange år senere, pleier Jane søsteren med en psykotisk intensitet. Blanche er en evig fange i huset de bor i, og er et bekymret vitne til at Jane blir stadig mer urimelig å forholde seg til, grunnet psykiske problemer kombinert med svært overdrevent alkoholinntak. Trigget av sjalusi som følge av at Blanches store filmer vises på tv, bestemmer Jane seg så en dag for å gjenoppta sitt gamle show fra da hun var liten. Et show hun egentlig innser at hun er for gammel til, men likevel klarer å overbevise seg om at vil fungere. Selvfølgelig kan ingenting av dette gå bra, og det er Blanche som må ta store deler av støyten.

Innspillingen av denne filmen skal ha vært svært vanskelig å gjennomføre. Davis og Crawford, begge to av de største Hollywoodstjernene i sin tid, var beryktet for sine evige og svært offentlige krangler. Å få dem til å spille så sterkt rivaliserende søstre kunne derfor slå begge veier. De to skal også visstnok ha gått til store lengder for å skade hverandre mest mulig under innspillingen. Hvorvidt dette også bidro til at de spilte rollene sine bedre, er usikkert. Heldigvis spilte de i hvert fall ekstremt bra begge to. På mange måter føles det som om filmen var laget for disse to kvinnene: de spiller mot hverandre med en intensitet som er nesten utmattende. Likevel vil jeg kanskje si at dette mest er Bette Davis’ film, men kanskje jeg sier det fordi jeg er blodfan av henne og ikke av Crawford. Uansett, Davis gjennomgår alle følelsesmessige stadier i filmen; hennes «Baby» Jane går fra mild og fnisete, sur og bitter til virkelig manisk ond, kontinuerlig kledd i upassende klær og tommeltykk sminke. Her er vi virkelig vitne til en kvinne som aldri klarte å komme seg videre i livet etter at karrieren gikk på dunken.

Fiender privat, fiender i filmen. Bette Davis og Joan Crawford spilte rollene sine med brutal intensitet.

What Ever Happened to Baby Jane? har oppnådd kultstatus, og de fleste som ser den vil aldri glemme den. For de som liker å se filmer i større sammenhenger, kan jo også filmen sees på som en kommentar på hvordan (særlig den amerikanske) underholdningsbransjen behandler stjerner som anses for «for gamle». Crawford og Davis, som var født i henholdsvis 1905 og 1908, ble regnet som utgamle da filmen ble innspilt, og derfor karrieremessig ferdige. Gode roller for kvinner i den alderen var da (som i dag) vanskelige å oppdrive, og det var derfor en kjempesjanse for et filmstudio å produsere en slik film. Så takk og lov at filmen ble en kjempesuksess, den er en opplevelse.

Natural Selection – en film av Robbie Pickering

Det er sjelden jeg ser filmer på kino uten å ha lest om dem på forhånd. «Yrkesskade» har gjort at jeg jeg får med meg informasjon om det meste av hva som settes opp på norske kinoer, uansett hvor kort filmene går. Derfor var det en uvant opplevelse da jeg ble fristet med på Oslo Filmfest (filmfestival i Oslo som gikk av stabelen forrige uke) for å se den eneste norske kinovisningen av Robbie Pickerings prisvinnende* Natural Selection. Jeg ante ingenting om filmen, og visste derfor heller ikke helt hva jeg skulle forvente.Tittelen ga meg en idé om at den kunne være en science fiction eller «gal vitenskapsmann»-aktig thriller, men så feil kan man altså ta. Hva jeg fikk var en ganske underlig og jordnær komedie om søken etter familie.

Vi treffer Linda White (glimrende spilt av Rachael Harris), en kvinne som har levd et sterkt religiøst liv med sin mann Abe et sted i Texas. Linda er steril, derfor nekter mannen å ligge med henne ettersom sex uten å lage barn er er en synd. Sjokket er derfor stort da Linda får høre at Abe har fått slag etter å ha donert sæd hos en fertilitetsklinikk. Linda bestemmer seg for å lete opp et av barna som har blitt til på grunn av dette slik at Abe kan få treffe en av dem før han dør. Barnet blir Raymond, som viser seg å være en rimelig bøllete og ufin narkoman på flukt fra loven. Naiv og beskyttet som Linda er, er hun fullstendig uforberedt på hva som kan skje. Resultatet er en road-movie av den svært komiske typen.

Filmen lever på det skrudde manuset, også skrevet av Pickering, og solide rolletolkninger av hovedrolleinnhaverne. Både Harris og Matt O’Leary, som spiller Raymond, er vanvittig sjarmerende på hver sin sære måte. De bidrar til å gi karakterene sine en dybde og ektehet som er sjelden i amerikansk film… eller sjelden innenfor det amerikanske studiosystemet. Amerikansk independentfilm (som Natural Selection er) er i særklasse på karakterer som dette.

Jeg bare håper filmen blir utgitt på dvd her til lands, da det er en film som kan sees ofte. Og satser på at Robbie Pickering lager mange filmer fremover. Dette er bare hans andre film, men fyren viser et enormt talent og jeg tror han kan gjøre det stort.

*filmen fikk bl.a. juryprisen og publikumsprisen på festivalen South by Southwest 2011.

Mine 10 favorittskrekkfilmer – del 2

5. The Innocents, Storbritannia 1961, regi: Jack Clayton

Av alle typer skrekkfilmer vil nok kategorien «gamle, hjemsøkte hus» ligge mitt hjerte nærmest. Særlig den litt gammeldagse typen der spøkelsene aldri sees mer enn i små glimt, og de lange skyggene og det dårlige lyset kan gjemme bort mye skummelt. The Innocents er et mesterverk i sjangeren. Filmen er basert på Henry James’ bok The Turn of the Screw (norsk tittel: De uskyldige små), men i min mening kan selv ikke den fantastiske boka måle seg med dette mesterverket – som er gjennomarbeidet og perfekt på alle mulige måter.

Vi møter miss Giddens (spilt av Deborah Kerr), som begynner å jobbe som guvernante for to foreldreløse barn på en isolert herregård et sted i England. Barnas onkel og formynder vil ikke ha noe med dem å gjøre, og krever at miss Giddens skal ta alt ansvaret for dem – uansett hva som skjer. Dessverre begynner det å skje litt for mye. Skikkelser viser seg rundt omkring på eiendommen – skikkelser som ikke burde være der, fordi de tilhører to døde mennesker; den tidligere guvernanten miss Jessel og hennes sadistiske elsker Quint. Miss Giddens frykter at spøkelsene ønsker å ta kontroll over ungene, og forsøker på alle måter å beskytte dem. Noe som er lettere sagt enn gjort, da barnas oppførsel tidvis er… vel, ganske spesiell. Tittelen er også ment å hentyde på ungenes ganske doble personlighet. For med tanke på hvor unge de er, hvor mye vet de egentlig om tidligere hendelser?

Og for å si det slik: disse ungene er skumle! Ekle barn som man aldri helt klarer å plassere som snille eller slemme er svært populært i skrekkfilm, og de to fortryllende små i the Innocents bidrar stort til uhyggefølelsen gjennom det hele. Pamela Franklin og Martin Stephens, som spiller ungene, spilte begge i flere skrekkfilmer som barn – så det sier kanskje noe om dem.

Filmen er helt utrolig godt fotografert. Bruken av lys og skygge er virkelig utstudert stemningsfull. Filmfotograf Freddie Francis skal ha stor kred her. Samtidig er de fotografiske skildringene av godset svært beskrivende; alt ser ut til å være preget av forråtnelse. Visnede blomster, døde fugler og ekle innsekter er med på å dra oss inn i en følelse av at noe er fryktelig galt. Men hva er det som egentlig er galt? Filmen kan tolkes tre veier: enten som en vanlig spøkelseshistorie, eller som at miss Giddens er riv ruskende gal og finner på alt selv (det er bare hun som åpent forteller at hun kan se spøkelsene), eller som en kombinasjon av disse to. Uansett hvordan man ser den, er filmen spennende. Selv foretrekker jeg mulighet tre. Kombinerer man  de psykologiske implikasjonene av viktoriatidens undertrykkende seksualitet og ødeleggende barneoppdragelse med ekte spøkelser, får man mye interessant ut av filmen.

4. Night of the Living Dead, USA 1968, regi: George A. Romero

«They’re coming to get you, Barbara». Denne replikken, helt fra starten av filmen, er kanskje filmens aller mest kjente – og beskriver også hva zombiesjangeren i bunn og grunn står for.  Fråtseri og evig jakt på varmt menneskekjøtt.

Dette er ikke den første zombiefilmen – det finnes noen stusselige tidligere forsøk – men dette er den første hvor zombiene skildres som menneskeetende monstre. Til tross for at Night of the Living Dead er en teknisk dårlig lavproduksjon, produsert med kun noen få lusne dollar, satte den standaren for gørrete og grafiskt ekkel monsterfilm. Nesten alle zombiefilmer laget i ettertid har brukt denne som modell, men ikke nødvendigvis like vellykket.

Søskenparet Johnny og Barbara er på besøk ved farens grav da de blir angrepet av en merkelig mann. Johnny blir drept og Barbara rømmer i sjokk. Hun gjemmer seg i et forlatt hus, og får snart selskap av seks andre som også er på flukt fra lignende situasjoner. Radioen og tv’en kan fortelle at de døde har gjenoppstått, og er ute etter å spise de levende (noe som blir beskrevet i noen få, men svært grafiske scener, nam nam). De som blir angrepet og drept, gjenoppstår selv.  Mens levende døde samler seg utenfor huset, blir de overlevende tvunget til å boltre seg inne mens de forsøker å finne en fluktrute. Det er også her filmen er bra. For selv om den ytre faren er den som umiddelbart virker farligst, viser det seg at konfliktene som kan oppstå mellom en liten gruppe mennesker under sterkt stress kan være like ødeleggende. Manuset tar disse konfliktene ekstremt bra, særlig intensifisert mellom den arrogante familiemannen Harry Cooper og den solide lastebilsjåføren Ben; to sterke karakterer ute av stand til å samarbeide. Deres prosjekt om å flykte er dømt til å mislykkes, men veien dit er virkelig spennende. Den psykologiske karakterutviklingen er det som virkelig skaper hele filmens intensitet.

Filmen har i ettertid blitt tolket som en sterk kritikk av samfunnet, og særlig det amerikanske, som var på denne tiden skadelidende av kamp for borgerrettigheter, Vietnamkrigen, maktsykt politi og ulempene ved den ekstreme velstandsøkningen. Regissør Romero har avvist i hvert fall deler av disse tolkningene, og hevdet bl.a. at det var helt tilfeldig at skuespilleren som ble ansatt til å spille filmens helt var svart (en revolusjon i amerikansk film på 60-tallet). Samfunnskritikk eller ikke, en svært interessant og spennende film. En bragd med tanke på den svake produksjonskvaliteten og skuespillerprestasjonen til enkelte av de som er med.

Filmen ble remaket i 1990, i en anstendig oppfølger, men ingenting slår likevel denne originalen. Med tanke på hvor gørrete sjangeren er, er det dessuten passende at filmen er i svart/hvitt.

3. The Changeling, USA 1980, regi: Peter Medak

Typisk for meg tar de tre øverste filmene på lista for seg hjemsøkte hus. Denne ramlet jeg tilfeldig over i billighylla på Platekompaniet, synes den så spennende ut – og fikk virkelig hva jeg ba om. Bare synd at filmen er på vei inn i glemselen.

John Russel mister kone og barn i en ulykke, og for å få sorgen på avstand leier han et stort, isolert hus hvor han kan trekke seg tilbake og reflektere over livet. Lettere sagt enn gjort, selvfølgelig. Den historiske organisasjonen han leier huset av viser seg å ha betenkeligheter med utleien av huset, og vil egentlig at han skal dra igjen. Noe av dette ser ut til å være knyttet til den aldrende senatoren som vokste opp i huset, og som kanskje… kanskje har grunn til å skjule noe. Men John blir også plaget av rare lyder som kommer fra et av badene, og et gjenspikret barnerom i øverste etasje.

Antagelig litt fordi John trenger å få tankene vekk fra sin egen tragedie, begynner han å nøste opp historien til huset. Ikke så overraskende, kanskje, kommer det fram at noen, et lite barn, har dødd her. Men hvorfor?

Filmen er en utrolig spennende kombinasjon av spøkelseshistorie og krimfortelling som har alvorlige konsekvenser for flere av filmens persongalleri. En slik kombinasjon er langt i fra uvanlig innen sjangeren, men denne tjener på å være såpass stemningsfull som den er. På mange måter er den usedvanlig trist og tragisk, og man blir sittende igjen for å fundere når filmen er ferdig. Det løfter filmen opp mange hakk. Dessuten er hovedrollen spilt av den amerikanske filmlegenden George C. Scott, en mann som kunne spille omtrent hva som helst av roller. Han gjør heller ikke skam på denne filmen, og jeg virkelig elsker ham som sorgtung enkemann.

2. The Others, 2001, regi: Alejandro Amenabar

Denne filmen så jeg på kino en kald vinterkveld i 2002, og jeg husker det som en av de skumleste filmopplevelsene noensinne. Jeg satt med hjertet i halsen gjennom hele filmen, og trodde faktisk kom til å svime av et par ganger da det sto på som verst. Filmen starter med et hjerteskjærende hyl som får hårene til å reise seg, og lar hårene stå oppreist til filmen slutter med et pang som tar luften fra deg.

Nicole Kidman spiller Grace, en kvinne som bor i et stort, mørkt hus sammen med sine to små barn. Barna er fotosensitive (altså lysallergiske), som gjør at de får store skader om de utsettes for sterkt lys. Den lille familien lever derfor i kontinuerlig mørke (de kan bare tillate seg noen få lamper), og fullstendig isolert fra samfunnet. Annen verdenskrig er nylig slutt, og Graces mann kom aldri hjem fra slagmarken.  Grace, som i utgangspunktet er en streng og svært nervøs dame, er naturlig nok sterkt preget av omstendighetene og derfor tidvis ganske urimelig å forholde seg til. Da filmen starter har hun eneansvaret for to barn hun ikke kan forlate et øyeblikk, og beveger seg sterkt på grensen til religiøs fanatisme og galskap. Det er åpenbart at hennes vanskelige oppførsel har skapt store problemer tidligere, men Grace forsøker nå å holde livet relativt stabilt. Hennes bønner ser dermed ut til å være hørt når tre nye tjenere dukker opp og tilbyr sine tjenester. Dessverre er det aldri helt slik i skrekkfilm: Datteren Anne påstår at hun kan se fremmede mennesker vandre rundt i huset, åpne dører og fjerne gardiner (noe som er potensielt farlig for barna). Disse inntrengerne, som lenge er usynelige for Grace, markerer seg mer og mer i huset. Merkelig nok ser tjenerne ut til å akseptere deres nervær med den største ro. Deres eksentriske oppførsel rundt tingene som skjer, dytter Grace lenger ut mot den mentale avgrunn og et skikkelig nervepinende klimaks.

Vel, filmen må nytes og oppleves – så jeg skal ikke si altfor mye mer om handlingen. Men det er tydelig at den er inspirert av The Changeling (noen hevder også av the Innocents). Likevel står den eksepsjonelt godt på egenhåndt. Filmfotoet, lyssettingen og musikken er noe av det flotteste jeg har sett i film noensinne. Uavhengig av sjanger. Og det sier ikke så rent lite. Jeg er overbevist om at Alejandro Amenabar kommer til å gå inn i filmhistorien som en legende på grunn av denne filmen. Selv de som ikke er så glad i skrekkfilm kan lene seg tilbake å nyte filmen som et fantastisk velkomponert mesterverk.

1. The Woman In Black, 1989, regi: Herbert Wise

Av alle skumle filmer jeg noensinne har sett, er det ingen som kan måle seg med denne innspillingen av Susan Hills mesterlige roman ved samme navn. Da jeg var rundt 12 år gikk filmen på TV mens jeg og søsteren var alene hjemme. Selvfølgelig måtte vi se den, og som resultat sov jeg ikke på en uke etterpå. Enkeltscener fra filmen forfulgte meg i all tid senere.

Denne damen har forfulgt meg i søvne og i våken tilstand siden jeg var 12.

Filmen handler om Arthur Kidd, en ung advokat som på vegne av firmaet blir sendt til en avsidesliggende landsby langs kysten for å gjøre opp boet til en gammel, nylig avdød klient. Dessverre lettere sagt enn gjort, som alltid. Grusomme lyder av barneskrik kommer fra vannet like ved huset klienten bodde i, og en dame kledd i svart har det med å vise seg støtt og stadig både der og i landsbyen. Da Arthur forsøker å nevne dette til folk han treffer, responderer de med frykt og unnviker spørsmålene hans.

Som en moderne mann av 1920-tallet, vil i utgangspunktet ikke Arthur tenke tanken på spøkelser og slikt overtroisk tullball. Problamet er bare at denne svartkledde damen ser ut til å være knyttet til klientens hus, og nekter å la ham være i fred. Skumlere og skumlere blir det, og etter hvert begynner Arthur å grave i husets historie for å finne ut årsakene til det som skjer.

Vel, ikke særlig smart når spøkelset er av det sinte og hevngjerrige typen. Grøss og gru! Fra jeg var liten var det ansiktet til denne damen jeg husket best. Den fæle, grusomme ansiktsfargen og skyggene under øynene. Det er ikke så mange ganger man ser henne i filmen, men de gangene man gjør det! Fytti katta! Og de lydene hun kunne finne på å lage de gangene hun ikke gadd å vise seg.

Da jeg så filmen igjen som voksen, viste det seg at det var utrolig mye av filmen jeg hadde rett og slett fortrengt, og jeg satt i sofaen med teppet delvis foran ansiktet og følte meg halvdød av skrekk.

Filmen er et strålende eksempel på less-is-more-prinsippet. Ikke bruk opp skrekkeffektene, jo mer du får høre dem – jo dårlige blir dem. Denne damen gjorde også så sterkt inntrykk på meg fordi hun så tilnærmet normal ut. Ingen monstere, bare en snikende følelse av at noe er fryktelig, fryktelig galt.

Dessverre er filmen nesten umulig å få kjøpt, grunnet (tror jeg) noe rettighetsproblemer fra gammelt av. Noen bootlegete dvd-versjoner er å få kjøpt på nettet, men stort sett til priser like skumle som filmen. Jeg var heldig for et par år tilbake, og fikk tak i den for rundt 200,-. En sum jeg priser meg lykkelig over. Men den skal være mulig å få sett på nettet, likevel.

I disse tider er også en ny innspilling på trappene, med Daniel Radcliffe i hovedrollen som Arthur. Jeg er i stor tvil om jeg kommer til å se den, riktignok. Jeg kommer hele tiden til å sammenligne, uansett hvor mye jeg vil prøve å la være. Og da kan man spørre seg hva som er poenget. Men en morsomt trivia om disse to filmene: Adrian Rawlins som spiller Arthur i første filmen, spiller Daniel Radcliffes far (altså James Potter) i Harry Potter-filmene.

Mine 10 favorittskrekkfilmer – del 1

Som den skrekkfilmfantasten jeg er, har det blitt en del skrekkfilmer på meg gjennom livet. Uansett hvor mye filmene skremmer meg, er jeg nødt til å se videre. Resultatet har blitt noen søvnløse netter og tynnslitte nerver gjennom livet. Likevel har jeg det alltid veldig gøy med filmene. Og en bra laget skrekkfilm er dessuten noe jeg anser som et skikkelig kunstverk. Å skape en god stemning som faktisk klarer å skremme, er ikke alle skrekkfilmskapere forundt. Elementer som historie, lyd og bilde er mer avhengig av god timing enn de fleste sjangere.

Jeg bestemte meg for å sette opp en liste over de ti skrekkfilmene som har gjort mest inntrykk på meg. De fem første filmene i denne posten, de fem siste i neste innlegg.

10. Nosferatu, eine symphonie des grauens, Tyskland 1922, regi: F.W. Murnau

Denne filmen regnes som den første vampyrfilmen, og er også det mest kjente verket til stumfilmlegenden F.W. Murnau. Filmen er tydelig basert på Bram Stokers klassiske vampyrroman Dracula, men da Murnau ikke fikk rettighetene til historien forandret han bare steds – og karakternavnene i historien, og lagde filmen likevel. Heldigvis, kan man si. I filmkretser regnes dette som en av de flotteste verkene fra stumfilmperioden, særlig grunnet den stemningsfulle fotograferingen, den effektfulle lys og skyggebruken, og skuespilleren Max Schreck i rollen som den blodbesatte greven Orlok. Schreck er sminket opp til å minne om en rotte, og blir for meg en av de ekleste filmskurkene noensinne.

Tidvis er filmen skikkelig grøssende, til tross for å være preget av datidens noe overspill. For en filmnerd som meg er den en fryd, men filmen krever nok en noe høyere filminteresse enn vanlig.

9. Don’t Look Now, Storbritannia/Italia 1973, regi: Nicolas Roeg

Laura og John Baxter (spilt av Julie Christie og Donald Sutherland) har nylig mistet sin lille datter Christine. De drar til Venezia; han for å jobbe, hun for å komme seg etter dødsfallet. Der treffer de to søstre som kan fortelle at en av dem er synsk, og at Christine har en advarsel til dem fra den andre siden. «De må forlate Venezia straks, for pappa er i stor fare». Laura vil gjerne bli bedre kjent med søstrene, og få mer kontakt med datteren gjennom dem. Men John misliker de fremmede kvinnenes inngripen i deres sorg, og trekker seg unna. Samtidig begynner han å «se» ting selv. En liten skikkelse, kledd i den samme røde frakken Christine hadde på seg da hun døde, løper rundt i Venezias trange smug og gater.

Filmen er uvanlig langsom til skrekkfilm å være. Kombinert med en snedig redigering, blir filmen marerittaktig og klaustrofobisk, særlig fordi Venezia blir vist fra sin mørkeste og kaldeste side. At en bihistorie i filmen skildrer politiets arbeid med å oppklare noen bestialske drap, understreker den mørke tonen i filmen. Slutten er dessuten noe av det sterkeste jeg har sett noensinne, og var nok til å gi meg gåsehud i mange år etter at jeg så den første gang. Slik effekt burde alle skrekkfilmer ha.

8. 30 Days of Night, USA 2007, regi: David Slade

I disse vampyrromantiserte tider er det veldig deilig å se vampyrer slik de skal være (altså som onde, blodsugende monstre), og 30 Days of Night er det perfekte eksempelet på det. Jeg skal innrømme at det ikke er en fantastisk film, men den er tidvis virkelig spennende, og skikkelig skummel på sitt beste.

I en liten, forblåst småby i Alaska er det mørketid en måned i året. Denne måneden er innbyggerne fullstendig isolert, nesten uten kontakt med omverdenen. Inn kommer en gjeng vampyrer, fast bestemt på å bruke mørketiden og isolasjonen til en skikkelig blodfest. Og gjett om de får det! En stakkars gruppe overlevende, ledet av byens sheriff, må gjøre alt de kan for å overleve fram til sola kommer tilbake – noe som ikke er lett når byen er liten og gjemmestedene få.

For å si det slik; dette er en blodig, gørrete og på mange måter ekkel film. Men jøss så underholdende den er også. Vampyrene her er ikke pene, plysjkledde og forpinte sjeler. De minner mer om hvesende og katteaktige villdyr, og angrepsmetoden er heller ikke helt ulik rovdyr på jakt. Resultatet er følgelig brutalt. Særlig lederen for vampyrene, som du ser i bildet overfor, er en rimelig rabiat kar, full av rimelig drøye påfunn og en god posjon svart humor. Hvordan han leder flokken sin til byens undergang gjør virkelig inntrykk.

Filmen er altså svært grafisk (med enkelte scener hvor sarte sjeler bør snu seg vekk), men tjener på at den er så flott laget. Den er basert på en tegneserie, noe man kan se på resultatet. Hvert eneste bilde virker nesten malt, som et maleri i svart/hvitt, med lange mørke skygger og kritthvit snø. De eneste fargene som kan sees tydelig i filmen er rødt (blodsprut) og gult (flammer), som understreker den ekstreme faren innbyggerne befinner seg i. Resultatet gir en rimelig uvirkelig og stemningsfull følelse opp i det hele.

Så om man tåler å se litt blod på film, og ønsker å se litt skikkelige vampyrer, er dette filmen. Bare husk at filmen fikk en godt fortjent 18-årsgrense da den kom på kino.

7. Psycho, 1960, regi: Alfred Hitchcock

Ingen skrekkfilmliste uten en av filmene til Hitchcock, og for meg er Psycho en av de kuleste filmene noensinne. På mange måter er den en av de mest banebrytende skrekkfilmene laget – den inneholder elementer ingen tidligere hadde sett på film, og som resultat sjokkerte den voldsomt. Hardbarka rykter hevder at folk besvimte når de så den på kino. I dag er den selvfølgelig ikke like skummel, sjangeren har blitt betydelig drøyere siden 60-tallet. Men det gjør ikke filmen mindre bra. Dette er en snedig mordhistorie hvor ingenting er helt som det virker, med en gåsehudaktig regi, og noen virkelig fantastiske rolleprestasjoner; særlig Anthony Perkins som filmens hovedperson Norman Bates  – en rolle han aldri klarte å overgå.

Som dere ser i klippet under, ville ikke Hitchcock at man skulle vite for mye om filmen før man så den, så jeg skal ikke si for mye om den heller. De fleste har uansett hørt om den, særlig den svært legendariske dusjscenen. Bare vit at filmen er et stilikon som har preget skrekkfilmsjangeren ubegrenset i alle år siden. Så om man skal se en film på denne lista, start med denne. Den vil ikke bli glemt med det første.

 

6. Rosemary’s Baby, USA 1968, regi: Roman Polanski

Stakkars, stakkars Rosemary. I denne filmatiseringen av Ira Levins fantastiske bok, gjennomgår hun en graviditet fra helvete. Hun og mannen Guy flytter inn i en flott leilighet i en gammel bygård. Advarslene om at rare og dystre ting i mange år har skjedd i bygården bryr deg seg lite om. Riktignok får de noen eksentriske, litt slitsomt overvennlige gamle naboer, men utover det virker alt bra. Lykken topper seg når Rosemary blir gravid, i hvert fall for en stund. For interessen naboene viser for barnet hennes blir rett og slett for mye for Rosemary å takle.

Her er det ingen billige triks, ingen plutselige skvette-sekvenser, ingen blod og gørr. Filmens er mer «intelligent» en som så: skrekken ligger i en langsomt fortalt historie, et brilliant manus og i virkelig gode karakterer. Detaljene er det vesentlige, og man må konsentrere seg for å få med seg alt. Mia Farrow briljerer som den uskyldige Rosemary; paranoian og smerten hun blir offer for ettersom nettet snører seg rundt henne er verdt filmen i seg selv. Ruth Gordon som nabokona Minnie er tidvis en hysterisk morsom bestemortype, og tidvis ganske skummel i måten hun kontinuerlig smisker, spør og graver seg inn i Rosemarys liv. Hva er det alle disse menneskene i blokka vil med barnet hennes? Vel, jeg skal ikke si noe her, bortsett fra at den bør sees.

Musikken i filmen er forresten ekstremt effektfull: i filmens åpningssekvens spilles en skikkelig grøssende vuggevise, komponert av Krzysztof Komeda (som komponerte til flere av Polanskis filmer) og nynnet av Mia Farrow selv. Virkelig gåsehudfremkallende saker.

Enjoy!

Tre nøtter til Askepott

Nå som jula er over oss igjen, er det vel rett og rimelig at jeg legger inn et innlegg om en av de viktigeste juletradisjonene for min del: den tsjekkiske filmen Tre nøtter til Askepott, eller Tri orisky pro Popelku som den heter på originalspråket.

Filmen, som er fra 1973 og er regissert av Váklav Vorlícek, har gått sinn seiersgang på nrk hver julemorgen i manns minne. For mange nordmenn, meg selv inkludert, er det obligatorisk å se denne filmen da – ettersom den bidrar sterkt til å ringe jula inn. I Norge har den alltid gått i dubbet versjon, med alle stemmene dubbet av skuespilleren Knut Risan. Selv gikk jeg rimelig lei av dubbingen da jeg var liten, så for et par år siden skaffet jeg meg en udubbet dvd-versjon med engelske undertekster. Gøy å høre skuespillernes stemmer for en gangs skyld, og en stor del av dialogene (som har forsvunnet i den norske oversettelsen) kommer mer til sin rett. Synes jeg da, selv om jeg veit at mange synes Risans stemme er sjarmerende til filmen.

Historien er en tolkning av eventyret om Askepott, historien der den stakkars jenta som etter farens død blir satt til å bli tjenestepike av den onde stemoren og stesøsteren, men som ved hjelp av magiske krefter likevel får dra på slottsball og treffe prinsen. I motsetning til Disney-versjonen kommer ikke hjelpen i form  av en magisk fe, men i form av tre nøtter hun blir gitt i gave. Hver nøtt gir henne mulighet til å dra på eventyr som alle ser ut til å inkludere prinsen. Riktignok er prinsen i denne filmen en rimelig udugelig, bortskjemt og lat fyr, men Askepott klarer med lure triks å få ham til å følge hennes pipe. For Askepott er ingen typisk eventyrpike som tafatt sitter og venter på å bli reddet av en barsk prins. I stedet tar hun selv aktivt tak i sin egen sjebne for å få det slik hun vil. En skikkelig kvinnesakskvinne med andre ord.

Askepott på jakt - og danker ut prinsen.

For å si det slik, dette er på alle måter en flott film. Alt fra skuespillere (særlig hovedrolleinnhaveren Libuse Safránková), manus, musikk og kostymer er til å drømme seg bort i.Vel, særlig er klærne er kule. Her er det kostymer i alle farger og fasonger – som bidrar like mye til humring som til ønske om å eie noen av plaggene selv.

Askepotts stemor står for den mer humoristiske delen av kostymene - men det er mye pent å se på også.

Musikken i filmen har vel inngått som en del av den faste julesangtradisjonen for mange, selv om hverken musikken eller filmen strengt tatt handler om jul. Pytt sann, det er ikke så nøye. Fantastisk nydelig er den, med elementer av pop, østeuropeiske og middelalderaktige toner. Med det vil jeg avslutte med det fineste verket i filmen, sangen Kdepak, ty ptácku, hnizdo más? framført av smørsangeren Karel Gott. Tittelen betyr noe sånt som «hvor har du ditt rede, lille fugl?» – og teksten er et ganske fint dikt som bør leses.

 

 

GOD JUL!