Slottsfjellfestivalen 2012: Lissie og Seigmen

Tradisjonen tro skal jeg på Slottsfjellfestivalen i år igjen, og nå gleder jeg meg som en liten unge. Det første store navnet som ble bekreftet for festivalen i år var Seigmen, et av de største norske banda noensinne. Selv om de ikke har spilt fast sammen på noen år (utenom noen reunion-konserter) har de beholdt statusen som noe av det beste norsk rock har å by på. Albumene Total (1994) og Metropolis (1995) er legendariske, og det har blitt meg fortalt at de er geniale live, så muligheten for å se dem på Slottsfjell er noe jeg knapt kan vente på. Dette er tung og melodiøs rock på sitt aller beste.

I tillegg kommer den amerikanske musikeren Lissie tilbake til festivalen. Hun spilte der for to år siden, da den glimrende debutplata Catching a Tiger utkom. Konserten var utrolig bra, og jeg ble blodfan sånn omtrent etter en og en halv sang. Andrealbumet er, så vidt jeg har skjønt, på vei – noe jeg gleder meg til. Lissies hese stemme gir musikken hennes skikkelig personlighet, i tillegg til at hun har et kjempetalent for å skrive fengende, enkle og gode pop/rock-låter.

Så dermed ligger det til rette for at jeg kan få noen trivelige festivaldager i år også, på det som regnes som en av Norges koseligste festivaler, godt plassert blant Tønsbergs slottsruiner. Andre bekreftede navn er bl.a. Wolfmother, Ane Brun og Janelle Monàe, så det burde være noe for alle der.

Advertisements

Tre nøtter til Askepott

Nå som jula er over oss igjen, er det vel rett og rimelig at jeg legger inn et innlegg om en av de viktigeste juletradisjonene for min del: den tsjekkiske filmen Tre nøtter til Askepott, eller Tri orisky pro Popelku som den heter på originalspråket.

Filmen, som er fra 1973 og er regissert av Váklav Vorlícek, har gått sinn seiersgang på nrk hver julemorgen i manns minne. For mange nordmenn, meg selv inkludert, er det obligatorisk å se denne filmen da – ettersom den bidrar sterkt til å ringe jula inn. I Norge har den alltid gått i dubbet versjon, med alle stemmene dubbet av skuespilleren Knut Risan. Selv gikk jeg rimelig lei av dubbingen da jeg var liten, så for et par år siden skaffet jeg meg en udubbet dvd-versjon med engelske undertekster. Gøy å høre skuespillernes stemmer for en gangs skyld, og en stor del av dialogene (som har forsvunnet i den norske oversettelsen) kommer mer til sin rett. Synes jeg da, selv om jeg veit at mange synes Risans stemme er sjarmerende til filmen.

Historien er en tolkning av eventyret om Askepott, historien der den stakkars jenta som etter farens død blir satt til å bli tjenestepike av den onde stemoren og stesøsteren, men som ved hjelp av magiske krefter likevel får dra på slottsball og treffe prinsen. I motsetning til Disney-versjonen kommer ikke hjelpen i form  av en magisk fe, men i form av tre nøtter hun blir gitt i gave. Hver nøtt gir henne mulighet til å dra på eventyr som alle ser ut til å inkludere prinsen. Riktignok er prinsen i denne filmen en rimelig udugelig, bortskjemt og lat fyr, men Askepott klarer med lure triks å få ham til å følge hennes pipe. For Askepott er ingen typisk eventyrpike som tafatt sitter og venter på å bli reddet av en barsk prins. I stedet tar hun selv aktivt tak i sin egen sjebne for å få det slik hun vil. En skikkelig kvinnesakskvinne med andre ord.

Askepott på jakt - og danker ut prinsen.

For å si det slik, dette er på alle måter en flott film. Alt fra skuespillere (særlig hovedrolleinnhaveren Libuse Safránková), manus, musikk og kostymer er til å drømme seg bort i.Vel, særlig er klærne er kule. Her er det kostymer i alle farger og fasonger – som bidrar like mye til humring som til ønske om å eie noen av plaggene selv.

Askepotts stemor står for den mer humoristiske delen av kostymene - men det er mye pent å se på også.

Musikken i filmen har vel inngått som en del av den faste julesangtradisjonen for mange, selv om hverken musikken eller filmen strengt tatt handler om jul. Pytt sann, det er ikke så nøye. Fantastisk nydelig er den, med elementer av pop, østeuropeiske og middelalderaktige toner. Med det vil jeg avslutte med det fineste verket i filmen, sangen Kdepak, ty ptácku, hnizdo más? framført av smørsangeren Karel Gott. Tittelen betyr noe sånt som «hvor har du ditt rede, lille fugl?» – og teksten er et ganske fint dikt som bør leses.

 

 

GOD JUL!

The Blues Brothers – on a mission from God

Filmen Blue Brothers, regissert av John Landis i 1980, og med John Belushi og Dan Aykroyd i hovedrollene, må være en av de sykeste og morsomste filmene jeg har sett. Dette er både komedie på sitt aller beste, i tillegg til å være den ultimate musikkfilm; i hvert fall for de som elsker skikkelig blues og soul.

Dan Aykroyd (t.v) og John Belushi poserer som Elwood og Jake Blues foran sin nye Bluesmobile, en brukt dodge politibil.

Filmen handler om de to brødrene Blues: Jake og Elwood. Jake har akkurat sluppet ut av fengslet, og blir til sin store skrekk hentet av Elwood i en brukt politibil. Da de like etter besøker det katolske barnehjemmet de vokste opp på, får de vite at det vil bli nedlagt om det ikke betaler 5000 dollar i skatt innen 11 dager. Nonnen som driver hjemmet, ber på sin egne instendige måte om hjelp. Jake ser lyset (bokstavelig talt), og finner ut at den eneste måten å anskaffe disse pengene lovlig (han er jo ute på prøve, og vil helst ikke ryke inn igjen), er ved å samle det gamle bandet og ta noen raske spillejobber. Selvfølgelig går alt som kan gå galt, galt – flere lover blir brudt, samtidig som bandet hisser på seg hva det skal være av… hissige mennesker. Resultatet er en av de villeste kultfilmene noensinne laget!

John Landis skrev manuset til filmen sammen med Saturday Night Live– komikeren Dan Aykroyd, som også spiller rollen som Elwood. Aykroyd hadde allerede skapt konseptet og bandet The Blues Brothers sammen med SNL-kollega John Belushi, og det var dette som ble basisen for filmen. Resten av bandet var faste musikere på SNL, noe som er tydelig å se i hvor samkjørte de er. Bandet er virkelig bra.

Manuset og rolletolkningene er top notch. Jake og Elwood er antageligvis de kuleste menneskene som finnes på denne jord. Alltid ullastelig kledd med svarte dresser, svarte hatter og solbriller (svarte så klart), er det ingenting som kan overreaske dem, eller få dem ut av sitt rette element. Ingenting. Mens Chicago raser sammen rundt dem, og sinte countrymusikere, politifolk og annet avskum gjør alt de kan for å få tak i dem, er brødrenes kommentarer til omgivelsene alltid stoiske og rolige. Tross alt er de på oppdrag fra Gud, og ingenting kan stoppe dem. Det er også denne ekstreme kontrasten (de utenforligende omstendighetene og brødrenes reaksjon på dem) som gjør mye av filmen verdt opplevelsen. Det må sees for å tros. Flere av replikkene er dessuten fantastiske one-linere, og har blitt gjentatt uttallige ganger av nerdete filmfans.

I tillegg har filmen fått besøk av flere av musikkhistoriens største blues- og soulmusikere i biroller. For de som elsker denne musikken, er derfor filmen en virkelig opplevelse. Her kan oppleves bidrag fra legender som Cab Calloway, Aretha Franklin, James Brown, Ray Charles og John Lee Hooker. At alle disse folka har villet være med på filmen, er en gudegave i seg selv.

Samtidig er også flere kjente filmfolk å se i bittesmå roller i filmen. John Landis dukker selv opp på et tidspunkt, det samme gjør regissørene Frank Oz og Steven Spielberg (i en så liten og replikkløs rolle at han er vanskelig å oppdage). Dette gjør filmen til en fryd for de som er interessert i slike ting: hvor mange storheter kjenner man igjen?

En av mine favorittfilmer. Jeg så den sikkert 10 ganger på et år da jeg var liten (og kan muligens ha bidratt til en del engelske uttrykk i mitt vokabular som jeg ikke lærte på skolen) og jeg ler fremdeles like godt av den. Fantastisk humor og fantastisk musikk. Og en fantastisk filmopplevelse. Bandet the Blues Brothers ble foressten kjempepopulært utenfor denne filmen og Saturday Night Live, og ga ut flere plater og konserter.

Slottsfjellfestivalen 2011

14. – 16. juli er årets Slottsfjellfestival.

Rock – og popfestivalen, som holdes blant Slottsfjellruinene i Tønsberg har siden opprettelsen på begynnelsen av 2000-tallet, blitt en av de virkelig store musikkfestivalene i landet. Festivalen var en suksess i fjor, i hvert fall for min del, og jeg gleder meg stort til å dra dit igjen i år. Det er flere store band som kommer i år, særlig gleder jeg meg til å se grungebandet Mudhoney og det australske bandet Grinderman. Begge er band jeg liker godt, så jeg synes det er stas å få sett dem på samme festival. For de som liker litt tyngre og bluesinnspirert rock, er de virkelig verdt å få med seg.

I år er mye stort på programmet, som kan passe de fleste interesser innen musikk. Kaizers Orchestra, Madcon og Anthrax er også blant headlinerne. Selv gleder jeg meg også til å se Mhoo og Mari Boine: her vil det garantert bli bra show.

For de som fremdeles vil på festivalen, er dessverre tredagerspassene utsolgt, men det er fremdeles mulig å få tak i dagspass. Festivalen er virkelig verdt turen, både fordi den pleier å ha mye bra musikk, samtidig som beliggenheten er flott. Etter min mening, den beste festivalen ved siden av Norwegian Wood-festivalen som var denne helgen.

Jeg kommer til å komme med oppdateringer/anmeldelser under festivalen.

Mhoo – Talking in the Streets

13. mai utkom det første albumet til Tønsberg-bandet Mhoo. Bandet har gjort stor suksess i hjemfylket, samt fått god oppmerksomhet på landsturneer og tv-opptredener. Plata Talking in the Streets har derfor vært etterlengtet, og det var virkelig gøy å endelig få høre det.

Bandet har en gjennomført personlig stil, som gjør dem lette å kjenne igjen. Kvartetten, bestående av Oda  Dahl, Miriam Kjølen, Yngvild Flatøy og Håvard Tanner, har et relativt enkelt akkompagnement; i hovedsak bestående av kassegitar og bass (selv om de på cd’en også har fått in flere studiomusikere/instrumenter som ikke er tilstede på konsertene). I tillegg er sangene preget av en flerstemt vokal som er virkelig herlig, og som tidvis minner om både Andrews Sisters og Kate and Anna McGarrigle.

Mhoos sanger er både inspirerte og humoristiske. Det er tydelig at de er fulle av spilleglede som smitter over på oss som hører på. Dette er en virkelig styrke. Mhoo er som medisin mot dårlig humør.

I bunn er Mhoo et bluegrassband, men med innspill av andre sjangre som folk og mariachi. Dette er kombinert med svært gode melodier. Selv synes jeg ikke det er et svakt spor på hele cd’en, selv om jeg savner noen av live-favorittene som Superman og Question. Hvis noen sanger likevel skal fremheves, er vel Fake, Taste og Talking in the Streets de jeg liker best. I det hele tatt synes jeg plata lever opp til hypen bandet har fått.

Utdrag fra de ti sporene kan høres på wimp.

For alle som liker stilig og gjennomført aukustisk musikk, er dette virkelig en cd som er verdt å skaffe seg. I tillegg bør de definitivt oppleves live om sjansen byr seg. Mhoo har en utrolig sceneutstråling og sjarm som virkelig kler konsertene. Er du i Oslo 28. mai, kan du se releasekonserten på John Dee. Billettprisen er svært overkommerlig.

36b18738478df2bdf22e8e68517e4b7c6128e4b5

Alice in Chains: Would? – til minne om Mike Starr

Igår, 9. mars, døde den tidligere Alice in Chains-bassisten Mike Starr. Jeg velger å minne ham her med bandets store hit Would?

Sangen ble skrevet av bandets gitarist Jerry Cantrell, og er å finne på albumet Dirt fra 1992. Visstnok er den skrevet om vokalisten i bandet Mother Love Bone Andrew Wood, som døde i 1990. Til tross for at bandet forstatte å spille i årene som kom, forlot Starr bandet ikke lenge etter at dette albumet ble utgitt.

Dette er en av mine Alice in Chains-favoritter. Under omstendighetene får man virkelig høre etter  på bass-åpningen på låta, den er ganske stilig.

Pulp: This Is Hardcore

Til sommeren dukker det engelske britpop-bandet Pulp opp på Øyafestivalen. På 90-tallet var de enorme, men har det med å bli glemt her i Norge til fordel for de enda mer populære britpopbandene Blur og Oasis (band jeg personlig aldri har likt). Jeg tror at få hadde trodd at de ville få sett bandet live igjen noensinne, med tanke på at de knapt nok har gjort noe sammen siden tidlig på 2000-tallet og  jeg synes derfor jeg kan utnytte anledningen til å reklamere litt for dem. Sangen This Is Hardcore er  fra albumet med samme navn fra 1998, og er i min mening en av deres aller beste sanger; ustyrtelig morsom og fantastisk bra musikalsk sett. Pianosoloen på starten er verdt mye av sangen i seg selv (og den eplegrønne ringen til pianist Candida Doyle skulle jeg gjerne ha hatt selv).

Musikkvideoen er dessuten også et supert eksempel på bandets rimelig sære humor. Dette er musikk til å bli i godt humør av.