Mine 10 favorittskrekkfilmer – del 2

5. The Innocents, Storbritannia 1961, regi: Jack Clayton

Av alle typer skrekkfilmer vil nok kategorien «gamle, hjemsøkte hus» ligge mitt hjerte nærmest. Særlig den litt gammeldagse typen der spøkelsene aldri sees mer enn i små glimt, og de lange skyggene og det dårlige lyset kan gjemme bort mye skummelt. The Innocents er et mesterverk i sjangeren. Filmen er basert på Henry James’ bok The Turn of the Screw (norsk tittel: De uskyldige små), men i min mening kan selv ikke den fantastiske boka måle seg med dette mesterverket – som er gjennomarbeidet og perfekt på alle mulige måter.

Vi møter miss Giddens (spilt av Deborah Kerr), som begynner å jobbe som guvernante for to foreldreløse barn på en isolert herregård et sted i England. Barnas onkel og formynder vil ikke ha noe med dem å gjøre, og krever at miss Giddens skal ta alt ansvaret for dem – uansett hva som skjer. Dessverre begynner det å skje litt for mye. Skikkelser viser seg rundt omkring på eiendommen – skikkelser som ikke burde være der, fordi de tilhører to døde mennesker; den tidligere guvernanten miss Jessel og hennes sadistiske elsker Quint. Miss Giddens frykter at spøkelsene ønsker å ta kontroll over ungene, og forsøker på alle måter å beskytte dem. Noe som er lettere sagt enn gjort, da barnas oppførsel tidvis er… vel, ganske spesiell. Tittelen er også ment å hentyde på ungenes ganske doble personlighet. For med tanke på hvor unge de er, hvor mye vet de egentlig om tidligere hendelser?

Og for å si det slik: disse ungene er skumle! Ekle barn som man aldri helt klarer å plassere som snille eller slemme er svært populært i skrekkfilm, og de to fortryllende små i the Innocents bidrar stort til uhyggefølelsen gjennom det hele. Pamela Franklin og Martin Stephens, som spiller ungene, spilte begge i flere skrekkfilmer som barn – så det sier kanskje noe om dem.

Filmen er helt utrolig godt fotografert. Bruken av lys og skygge er virkelig utstudert stemningsfull. Filmfotograf Freddie Francis skal ha stor kred her. Samtidig er de fotografiske skildringene av godset svært beskrivende; alt ser ut til å være preget av forråtnelse. Visnede blomster, døde fugler og ekle innsekter er med på å dra oss inn i en følelse av at noe er fryktelig galt. Men hva er det som egentlig er galt? Filmen kan tolkes tre veier: enten som en vanlig spøkelseshistorie, eller som at miss Giddens er riv ruskende gal og finner på alt selv (det er bare hun som åpent forteller at hun kan se spøkelsene), eller som en kombinasjon av disse to. Uansett hvordan man ser den, er filmen spennende. Selv foretrekker jeg mulighet tre. Kombinerer man  de psykologiske implikasjonene av viktoriatidens undertrykkende seksualitet og ødeleggende barneoppdragelse med ekte spøkelser, får man mye interessant ut av filmen.

4. Night of the Living Dead, USA 1968, regi: George A. Romero

«They’re coming to get you, Barbara». Denne replikken, helt fra starten av filmen, er kanskje filmens aller mest kjente – og beskriver også hva zombiesjangeren i bunn og grunn står for.  Fråtseri og evig jakt på varmt menneskekjøtt.

Dette er ikke den første zombiefilmen – det finnes noen stusselige tidligere forsøk – men dette er den første hvor zombiene skildres som menneskeetende monstre. Til tross for at Night of the Living Dead er en teknisk dårlig lavproduksjon, produsert med kun noen få lusne dollar, satte den standaren for gørrete og grafiskt ekkel monsterfilm. Nesten alle zombiefilmer laget i ettertid har brukt denne som modell, men ikke nødvendigvis like vellykket.

Søskenparet Johnny og Barbara er på besøk ved farens grav da de blir angrepet av en merkelig mann. Johnny blir drept og Barbara rømmer i sjokk. Hun gjemmer seg i et forlatt hus, og får snart selskap av seks andre som også er på flukt fra lignende situasjoner. Radioen og tv’en kan fortelle at de døde har gjenoppstått, og er ute etter å spise de levende (noe som blir beskrevet i noen få, men svært grafiske scener, nam nam). De som blir angrepet og drept, gjenoppstår selv.  Mens levende døde samler seg utenfor huset, blir de overlevende tvunget til å boltre seg inne mens de forsøker å finne en fluktrute. Det er også her filmen er bra. For selv om den ytre faren er den som umiddelbart virker farligst, viser det seg at konfliktene som kan oppstå mellom en liten gruppe mennesker under sterkt stress kan være like ødeleggende. Manuset tar disse konfliktene ekstremt bra, særlig intensifisert mellom den arrogante familiemannen Harry Cooper og den solide lastebilsjåføren Ben; to sterke karakterer ute av stand til å samarbeide. Deres prosjekt om å flykte er dømt til å mislykkes, men veien dit er virkelig spennende. Den psykologiske karakterutviklingen er det som virkelig skaper hele filmens intensitet.

Filmen har i ettertid blitt tolket som en sterk kritikk av samfunnet, og særlig det amerikanske, som var på denne tiden skadelidende av kamp for borgerrettigheter, Vietnamkrigen, maktsykt politi og ulempene ved den ekstreme velstandsøkningen. Regissør Romero har avvist i hvert fall deler av disse tolkningene, og hevdet bl.a. at det var helt tilfeldig at skuespilleren som ble ansatt til å spille filmens helt var svart (en revolusjon i amerikansk film på 60-tallet). Samfunnskritikk eller ikke, en svært interessant og spennende film. En bragd med tanke på den svake produksjonskvaliteten og skuespillerprestasjonen til enkelte av de som er med.

Filmen ble remaket i 1990, i en anstendig oppfølger, men ingenting slår likevel denne originalen. Med tanke på hvor gørrete sjangeren er, er det dessuten passende at filmen er i svart/hvitt.

3. The Changeling, USA 1980, regi: Peter Medak

Typisk for meg tar de tre øverste filmene på lista for seg hjemsøkte hus. Denne ramlet jeg tilfeldig over i billighylla på Platekompaniet, synes den så spennende ut – og fikk virkelig hva jeg ba om. Bare synd at filmen er på vei inn i glemselen.

John Russel mister kone og barn i en ulykke, og for å få sorgen på avstand leier han et stort, isolert hus hvor han kan trekke seg tilbake og reflektere over livet. Lettere sagt enn gjort, selvfølgelig. Den historiske organisasjonen han leier huset av viser seg å ha betenkeligheter med utleien av huset, og vil egentlig at han skal dra igjen. Noe av dette ser ut til å være knyttet til den aldrende senatoren som vokste opp i huset, og som kanskje… kanskje har grunn til å skjule noe. Men John blir også plaget av rare lyder som kommer fra et av badene, og et gjenspikret barnerom i øverste etasje.

Antagelig litt fordi John trenger å få tankene vekk fra sin egen tragedie, begynner han å nøste opp historien til huset. Ikke så overraskende, kanskje, kommer det fram at noen, et lite barn, har dødd her. Men hvorfor?

Filmen er en utrolig spennende kombinasjon av spøkelseshistorie og krimfortelling som har alvorlige konsekvenser for flere av filmens persongalleri. En slik kombinasjon er langt i fra uvanlig innen sjangeren, men denne tjener på å være såpass stemningsfull som den er. På mange måter er den usedvanlig trist og tragisk, og man blir sittende igjen for å fundere når filmen er ferdig. Det løfter filmen opp mange hakk. Dessuten er hovedrollen spilt av den amerikanske filmlegenden George C. Scott, en mann som kunne spille omtrent hva som helst av roller. Han gjør heller ikke skam på denne filmen, og jeg virkelig elsker ham som sorgtung enkemann.

2. The Others, 2001, regi: Alejandro Amenabar

Denne filmen så jeg på kino en kald vinterkveld i 2002, og jeg husker det som en av de skumleste filmopplevelsene noensinne. Jeg satt med hjertet i halsen gjennom hele filmen, og trodde faktisk kom til å svime av et par ganger da det sto på som verst. Filmen starter med et hjerteskjærende hyl som får hårene til å reise seg, og lar hårene stå oppreist til filmen slutter med et pang som tar luften fra deg.

Nicole Kidman spiller Grace, en kvinne som bor i et stort, mørkt hus sammen med sine to små barn. Barna er fotosensitive (altså lysallergiske), som gjør at de får store skader om de utsettes for sterkt lys. Den lille familien lever derfor i kontinuerlig mørke (de kan bare tillate seg noen få lamper), og fullstendig isolert fra samfunnet. Annen verdenskrig er nylig slutt, og Graces mann kom aldri hjem fra slagmarken.  Grace, som i utgangspunktet er en streng og svært nervøs dame, er naturlig nok sterkt preget av omstendighetene og derfor tidvis ganske urimelig å forholde seg til. Da filmen starter har hun eneansvaret for to barn hun ikke kan forlate et øyeblikk, og beveger seg sterkt på grensen til religiøs fanatisme og galskap. Det er åpenbart at hennes vanskelige oppførsel har skapt store problemer tidligere, men Grace forsøker nå å holde livet relativt stabilt. Hennes bønner ser dermed ut til å være hørt når tre nye tjenere dukker opp og tilbyr sine tjenester. Dessverre er det aldri helt slik i skrekkfilm: Datteren Anne påstår at hun kan se fremmede mennesker vandre rundt i huset, åpne dører og fjerne gardiner (noe som er potensielt farlig for barna). Disse inntrengerne, som lenge er usynelige for Grace, markerer seg mer og mer i huset. Merkelig nok ser tjenerne ut til å akseptere deres nervær med den største ro. Deres eksentriske oppførsel rundt tingene som skjer, dytter Grace lenger ut mot den mentale avgrunn og et skikkelig nervepinende klimaks.

Vel, filmen må nytes og oppleves – så jeg skal ikke si altfor mye mer om handlingen. Men det er tydelig at den er inspirert av The Changeling (noen hevder også av the Innocents). Likevel står den eksepsjonelt godt på egenhåndt. Filmfotoet, lyssettingen og musikken er noe av det flotteste jeg har sett i film noensinne. Uavhengig av sjanger. Og det sier ikke så rent lite. Jeg er overbevist om at Alejandro Amenabar kommer til å gå inn i filmhistorien som en legende på grunn av denne filmen. Selv de som ikke er så glad i skrekkfilm kan lene seg tilbake å nyte filmen som et fantastisk velkomponert mesterverk.

1. The Woman In Black, 1989, regi: Herbert Wise

Av alle skumle filmer jeg noensinne har sett, er det ingen som kan måle seg med denne innspillingen av Susan Hills mesterlige roman ved samme navn. Da jeg var rundt 12 år gikk filmen på TV mens jeg og søsteren var alene hjemme. Selvfølgelig måtte vi se den, og som resultat sov jeg ikke på en uke etterpå. Enkeltscener fra filmen forfulgte meg i all tid senere.

Denne damen har forfulgt meg i søvne og i våken tilstand siden jeg var 12.

Filmen handler om Arthur Kidd, en ung advokat som på vegne av firmaet blir sendt til en avsidesliggende landsby langs kysten for å gjøre opp boet til en gammel, nylig avdød klient. Dessverre lettere sagt enn gjort, som alltid. Grusomme lyder av barneskrik kommer fra vannet like ved huset klienten bodde i, og en dame kledd i svart har det med å vise seg støtt og stadig både der og i landsbyen. Da Arthur forsøker å nevne dette til folk han treffer, responderer de med frykt og unnviker spørsmålene hans.

Som en moderne mann av 1920-tallet, vil i utgangspunktet ikke Arthur tenke tanken på spøkelser og slikt overtroisk tullball. Problamet er bare at denne svartkledde damen ser ut til å være knyttet til klientens hus, og nekter å la ham være i fred. Skumlere og skumlere blir det, og etter hvert begynner Arthur å grave i husets historie for å finne ut årsakene til det som skjer.

Vel, ikke særlig smart når spøkelset er av det sinte og hevngjerrige typen. Grøss og gru! Fra jeg var liten var det ansiktet til denne damen jeg husket best. Den fæle, grusomme ansiktsfargen og skyggene under øynene. Det er ikke så mange ganger man ser henne i filmen, men de gangene man gjør det! Fytti katta! Og de lydene hun kunne finne på å lage de gangene hun ikke gadd å vise seg.

Da jeg så filmen igjen som voksen, viste det seg at det var utrolig mye av filmen jeg hadde rett og slett fortrengt, og jeg satt i sofaen med teppet delvis foran ansiktet og følte meg halvdød av skrekk.

Filmen er et strålende eksempel på less-is-more-prinsippet. Ikke bruk opp skrekkeffektene, jo mer du får høre dem – jo dårlige blir dem. Denne damen gjorde også så sterkt inntrykk på meg fordi hun så tilnærmet normal ut. Ingen monstere, bare en snikende følelse av at noe er fryktelig, fryktelig galt.

Dessverre er filmen nesten umulig å få kjøpt, grunnet (tror jeg) noe rettighetsproblemer fra gammelt av. Noen bootlegete dvd-versjoner er å få kjøpt på nettet, men stort sett til priser like skumle som filmen. Jeg var heldig for et par år tilbake, og fikk tak i den for rundt 200,-. En sum jeg priser meg lykkelig over. Men den skal være mulig å få sett på nettet, likevel.

I disse tider er også en ny innspilling på trappene, med Daniel Radcliffe i hovedrollen som Arthur. Jeg er i stor tvil om jeg kommer til å se den, riktignok. Jeg kommer hele tiden til å sammenligne, uansett hvor mye jeg vil prøve å la være. Og da kan man spørre seg hva som er poenget. Men en morsomt trivia om disse to filmene: Adrian Rawlins som spiller Arthur i første filmen, spiller Daniel Radcliffes far (altså James Potter) i Harry Potter-filmene.

Mine 10 favorittskrekkfilmer – del 1

Som den skrekkfilmfantasten jeg er, har det blitt en del skrekkfilmer på meg gjennom livet. Uansett hvor mye filmene skremmer meg, er jeg nødt til å se videre. Resultatet har blitt noen søvnløse netter og tynnslitte nerver gjennom livet. Likevel har jeg det alltid veldig gøy med filmene. Og en bra laget skrekkfilm er dessuten noe jeg anser som et skikkelig kunstverk. Å skape en god stemning som faktisk klarer å skremme, er ikke alle skrekkfilmskapere forundt. Elementer som historie, lyd og bilde er mer avhengig av god timing enn de fleste sjangere.

Jeg bestemte meg for å sette opp en liste over de ti skrekkfilmene som har gjort mest inntrykk på meg. De fem første filmene i denne posten, de fem siste i neste innlegg.

10. Nosferatu, eine symphonie des grauens, Tyskland 1922, regi: F.W. Murnau

Denne filmen regnes som den første vampyrfilmen, og er også det mest kjente verket til stumfilmlegenden F.W. Murnau. Filmen er tydelig basert på Bram Stokers klassiske vampyrroman Dracula, men da Murnau ikke fikk rettighetene til historien forandret han bare steds – og karakternavnene i historien, og lagde filmen likevel. Heldigvis, kan man si. I filmkretser regnes dette som en av de flotteste verkene fra stumfilmperioden, særlig grunnet den stemningsfulle fotograferingen, den effektfulle lys og skyggebruken, og skuespilleren Max Schreck i rollen som den blodbesatte greven Orlok. Schreck er sminket opp til å minne om en rotte, og blir for meg en av de ekleste filmskurkene noensinne.

Tidvis er filmen skikkelig grøssende, til tross for å være preget av datidens noe overspill. For en filmnerd som meg er den en fryd, men filmen krever nok en noe høyere filminteresse enn vanlig.

9. Don’t Look Now, Storbritannia/Italia 1973, regi: Nicolas Roeg

Laura og John Baxter (spilt av Julie Christie og Donald Sutherland) har nylig mistet sin lille datter Christine. De drar til Venezia; han for å jobbe, hun for å komme seg etter dødsfallet. Der treffer de to søstre som kan fortelle at en av dem er synsk, og at Christine har en advarsel til dem fra den andre siden. «De må forlate Venezia straks, for pappa er i stor fare». Laura vil gjerne bli bedre kjent med søstrene, og få mer kontakt med datteren gjennom dem. Men John misliker de fremmede kvinnenes inngripen i deres sorg, og trekker seg unna. Samtidig begynner han å «se» ting selv. En liten skikkelse, kledd i den samme røde frakken Christine hadde på seg da hun døde, løper rundt i Venezias trange smug og gater.

Filmen er uvanlig langsom til skrekkfilm å være. Kombinert med en snedig redigering, blir filmen marerittaktig og klaustrofobisk, særlig fordi Venezia blir vist fra sin mørkeste og kaldeste side. At en bihistorie i filmen skildrer politiets arbeid med å oppklare noen bestialske drap, understreker den mørke tonen i filmen. Slutten er dessuten noe av det sterkeste jeg har sett noensinne, og var nok til å gi meg gåsehud i mange år etter at jeg så den første gang. Slik effekt burde alle skrekkfilmer ha.

8. 30 Days of Night, USA 2007, regi: David Slade

I disse vampyrromantiserte tider er det veldig deilig å se vampyrer slik de skal være (altså som onde, blodsugende monstre), og 30 Days of Night er det perfekte eksempelet på det. Jeg skal innrømme at det ikke er en fantastisk film, men den er tidvis virkelig spennende, og skikkelig skummel på sitt beste.

I en liten, forblåst småby i Alaska er det mørketid en måned i året. Denne måneden er innbyggerne fullstendig isolert, nesten uten kontakt med omverdenen. Inn kommer en gjeng vampyrer, fast bestemt på å bruke mørketiden og isolasjonen til en skikkelig blodfest. Og gjett om de får det! En stakkars gruppe overlevende, ledet av byens sheriff, må gjøre alt de kan for å overleve fram til sola kommer tilbake – noe som ikke er lett når byen er liten og gjemmestedene få.

For å si det slik; dette er en blodig, gørrete og på mange måter ekkel film. Men jøss så underholdende den er også. Vampyrene her er ikke pene, plysjkledde og forpinte sjeler. De minner mer om hvesende og katteaktige villdyr, og angrepsmetoden er heller ikke helt ulik rovdyr på jakt. Resultatet er følgelig brutalt. Særlig lederen for vampyrene, som du ser i bildet overfor, er en rimelig rabiat kar, full av rimelig drøye påfunn og en god posjon svart humor. Hvordan han leder flokken sin til byens undergang gjør virkelig inntrykk.

Filmen er altså svært grafisk (med enkelte scener hvor sarte sjeler bør snu seg vekk), men tjener på at den er så flott laget. Den er basert på en tegneserie, noe man kan se på resultatet. Hvert eneste bilde virker nesten malt, som et maleri i svart/hvitt, med lange mørke skygger og kritthvit snø. De eneste fargene som kan sees tydelig i filmen er rødt (blodsprut) og gult (flammer), som understreker den ekstreme faren innbyggerne befinner seg i. Resultatet gir en rimelig uvirkelig og stemningsfull følelse opp i det hele.

Så om man tåler å se litt blod på film, og ønsker å se litt skikkelige vampyrer, er dette filmen. Bare husk at filmen fikk en godt fortjent 18-årsgrense da den kom på kino.

7. Psycho, 1960, regi: Alfred Hitchcock

Ingen skrekkfilmliste uten en av filmene til Hitchcock, og for meg er Psycho en av de kuleste filmene noensinne. På mange måter er den en av de mest banebrytende skrekkfilmene laget – den inneholder elementer ingen tidligere hadde sett på film, og som resultat sjokkerte den voldsomt. Hardbarka rykter hevder at folk besvimte når de så den på kino. I dag er den selvfølgelig ikke like skummel, sjangeren har blitt betydelig drøyere siden 60-tallet. Men det gjør ikke filmen mindre bra. Dette er en snedig mordhistorie hvor ingenting er helt som det virker, med en gåsehudaktig regi, og noen virkelig fantastiske rolleprestasjoner; særlig Anthony Perkins som filmens hovedperson Norman Bates  – en rolle han aldri klarte å overgå.

Som dere ser i klippet under, ville ikke Hitchcock at man skulle vite for mye om filmen før man så den, så jeg skal ikke si for mye om den heller. De fleste har uansett hørt om den, særlig den svært legendariske dusjscenen. Bare vit at filmen er et stilikon som har preget skrekkfilmsjangeren ubegrenset i alle år siden. Så om man skal se en film på denne lista, start med denne. Den vil ikke bli glemt med det første.

 

6. Rosemary’s Baby, USA 1968, regi: Roman Polanski

Stakkars, stakkars Rosemary. I denne filmatiseringen av Ira Levins fantastiske bok, gjennomgår hun en graviditet fra helvete. Hun og mannen Guy flytter inn i en flott leilighet i en gammel bygård. Advarslene om at rare og dystre ting i mange år har skjedd i bygården bryr deg seg lite om. Riktignok får de noen eksentriske, litt slitsomt overvennlige gamle naboer, men utover det virker alt bra. Lykken topper seg når Rosemary blir gravid, i hvert fall for en stund. For interessen naboene viser for barnet hennes blir rett og slett for mye for Rosemary å takle.

Her er det ingen billige triks, ingen plutselige skvette-sekvenser, ingen blod og gørr. Filmens er mer «intelligent» en som så: skrekken ligger i en langsomt fortalt historie, et brilliant manus og i virkelig gode karakterer. Detaljene er det vesentlige, og man må konsentrere seg for å få med seg alt. Mia Farrow briljerer som den uskyldige Rosemary; paranoian og smerten hun blir offer for ettersom nettet snører seg rundt henne er verdt filmen i seg selv. Ruth Gordon som nabokona Minnie er tidvis en hysterisk morsom bestemortype, og tidvis ganske skummel i måten hun kontinuerlig smisker, spør og graver seg inn i Rosemarys liv. Hva er det alle disse menneskene i blokka vil med barnet hennes? Vel, jeg skal ikke si noe her, bortsett fra at den bør sees.

Musikken i filmen er forresten ekstremt effektfull: i filmens åpningssekvens spilles en skikkelig grøssende vuggevise, komponert av Krzysztof Komeda (som komponerte til flere av Polanskis filmer) og nynnet av Mia Farrow selv. Virkelig gåsehudfremkallende saker.

Enjoy!

Great Expectations

Som bokelsker kan man vanskelig unngå å komme over Charles Dickens på et eller annet tidspunkt. Dickens er en av de virkelig store gigantene i verdenslitteraturen, og en av de fremste skildrerne av victoriatidens England. Hans kombinasjon av humor og beskrivelser av sosial nød er unik. Samtidig har flere av karakterene fra bøkene hans gått inn i litteraturhistoriens skattekammer. Great Expectations, eller Store forventninger som den heter på norsk, ble første gang utgitt i 1860. Den er en av Dickens aller mest kjente bøker – og en bok som virkelig bør leses. Det er en såkalt dannelsesroman,  som tar for seg oppveksten og utviklingen til vår hovedperson, Pip, skrevet som et langt tilbakeblikk.

Vi kastes umiddelbart inn i handlingen da vi treffer den foreldreløse Pip første gang som ganske liten gutt. Da han besøker foreldrenes grav blir han overfalt av en rømt straffange som skremmer det stakkars barnet til å stjele mat til ham. En hendelse som traumatiserer Pip til skyld – og skamfølelser i lange tider.

Pip vokser opp hos sin mye eldre og lettere sadistiske søster, og hennes milde, hjertegode mann Joe Gargery. De lever under enkle og sparsommelige kår på landsbygda; Joe er smed, noe som ifølge hans kone aldri vil bli bra nok og har gitt henne mye ulykke i livet.

Men lykken skal i det minste se ut til å gå Pips vei. I første omgang blir han valgt ut til å bli besøksvenn og lekekamerat for adoptivdatteren til den rike og sære miss Havisham. Miss Havisham ble for mange år siden forlatt av sin forlovede på bryllupsdagen – en hendelse hun har opplevd som så ydmykende at hun aldri siden har gått ut av huset sitt. Hun har låst seg inne, fremdeles ikledd brudekjolen og med brudekaka stående på bordet. Adoptivdatteren Estella har hun tatt til seg kun for å oppdra henne til å hevne seg på alle menn. At Pip kun er tilkalt for å være en del av dette syke spillet er noe han selv aldri ønsker å innse. I stedet forelsker han seg helt og holdent i Estella, som besvarer hans hengivenhet med spott og hån.

Scene fra boka: Den uskyldige Pip utsettes for kontinuerlige ydmykelser.

Disse besøkene hos miss Havisham varer over flere år, og gjør Pip så skamfull over sin egen bakgrunn at det fullstendig overskygger hans forhold til Joe, som til da har vært hans eneste venn. Det eneste Pip ønsker er å kunne bli fin nok for Estella. Muligheten kommer i form av miss Havishams advokat. Advokaten forteller at en ukjent velgjører (som forblir ukjent gjennom store deler av boka) ønsker å gi Pip store rikdommer, og dermed gjøre ham til en ordentlig herre. Overbevist om at det er miss Havisham som gir ham pengene så han kan gifte seg med Estella, tar Pip pengene med glede – og forlater det hjemmet og familien han skammer seg sånn over, for å flytte til London.

Livet i London er naturlig nok nye muligheter og store forventninger. Han treffer nye venner, og mennesker som ikke er like trivelige. De som kjenner sin Dickens vet at han aldri beskrev London kun fra de beste sider. Selv om Pip er blitt en gentleman, og dermed kan bevege seg i de beste kretser og blant de fineste av mennesker, blir det aldri helt slik i en Dickens-roman. De fineste menneskene er å blir ubrukelige karikaturer og uforbederlige sadister. Samtidig er den sosiale nøden blant de laveste i samfunnet beskrevet med nitidig nøyaktighet. Gjennom advokaten mr. Jaggers blir Pip vitne til rettsaker og dømtes villkår. Livet som gentleman viser seg også å ikke være så enkelt og problemfritt som han trodde. Selv nå gir økonomien ham store problemer han ikke kunne forutse. Pip opplever også farer. Noe skjer, og fortiden innhenter ham. Samtidig som han helt plutselig får vite hvem hans velgjører er, merker han at noen begynner å forfølge ham.

Hvem Pips velgjører er skal jeg ikke avsløre, men omgivelsene rundt oppdagelsen gir Pip et drabelig sjokk som tvinger ham til å vurdere sitt liv, sin oppførsel og sitt forhold til Estella på nytt.

For å si det slik, dette er en flott bok! Her er det nok spenning, humor og herlige karakterer til å virkelig kose seg. Dickens’ moral ligger også tydelig til grunn i historien: hva er det som gir lykke i livet, og vanskelighetene med å finne sin plass i samfunnet. Det jeg likte best i boka er menneskene vi treffer. I tillegg til miss Havisham er særlig er beskrivelsene av Pips søster og svoger mye av det som gjør leseropplevelsen for meg. Dynamikken mellom de tre som familie er utrolig, for å si det mildt. Hvordan ekteparet Gargery endte opp gift er noe jeg alltid har lurt på, og hva er det som gjør at et menneske som mrs. Gargery blir så ondskapsfull? Miss Havisham og Estella forstår man lettere. Jeg synes også at det er interessant at den virkelige gentlemannen i historien på mange måter er den uskolerte smeden Joe Gargery. Han er mild, tålmodig, omtenksom – og prøver aldri å gjøre seg selv bedre eller finere enn han er. Likevel er det ham Pip skammer seg mest over i livet.

Hvis jeg skal si noe negativt om boka, er det at den er tidvis ganske tung – selv ut i fra tiden den er skrevet i. Dickens var en detaljenes mester, og flere steder stopper han opp handlingen kun for å beskrive og beskrive og beskrive. Periodesvis føles det litt slitsomt, i hvert fall i første halvdelen av boka. Heldigvis ble jeg vant til det (jeg har lest veldig mye victoriansk litteratur i mitt liv, og har derfor mindre hemninger mot det enn andre), og andre halvdelen kom jeg mye raskere igjennom. Når det er sagt, om man ikke er vant til å lese på engelsk er nok ikke dette boka å starte med, for språket er tungt. Likevel, dette er en herlig bok. Anbefales!

 

Tre nøtter til Askepott

Nå som jula er over oss igjen, er det vel rett og rimelig at jeg legger inn et innlegg om en av de viktigeste juletradisjonene for min del: den tsjekkiske filmen Tre nøtter til Askepott, eller Tri orisky pro Popelku som den heter på originalspråket.

Filmen, som er fra 1973 og er regissert av Váklav Vorlícek, har gått sinn seiersgang på nrk hver julemorgen i manns minne. For mange nordmenn, meg selv inkludert, er det obligatorisk å se denne filmen da – ettersom den bidrar sterkt til å ringe jula inn. I Norge har den alltid gått i dubbet versjon, med alle stemmene dubbet av skuespilleren Knut Risan. Selv gikk jeg rimelig lei av dubbingen da jeg var liten, så for et par år siden skaffet jeg meg en udubbet dvd-versjon med engelske undertekster. Gøy å høre skuespillernes stemmer for en gangs skyld, og en stor del av dialogene (som har forsvunnet i den norske oversettelsen) kommer mer til sin rett. Synes jeg da, selv om jeg veit at mange synes Risans stemme er sjarmerende til filmen.

Historien er en tolkning av eventyret om Askepott, historien der den stakkars jenta som etter farens død blir satt til å bli tjenestepike av den onde stemoren og stesøsteren, men som ved hjelp av magiske krefter likevel får dra på slottsball og treffe prinsen. I motsetning til Disney-versjonen kommer ikke hjelpen i form  av en magisk fe, men i form av tre nøtter hun blir gitt i gave. Hver nøtt gir henne mulighet til å dra på eventyr som alle ser ut til å inkludere prinsen. Riktignok er prinsen i denne filmen en rimelig udugelig, bortskjemt og lat fyr, men Askepott klarer med lure triks å få ham til å følge hennes pipe. For Askepott er ingen typisk eventyrpike som tafatt sitter og venter på å bli reddet av en barsk prins. I stedet tar hun selv aktivt tak i sin egen sjebne for å få det slik hun vil. En skikkelig kvinnesakskvinne med andre ord.

Askepott på jakt - og danker ut prinsen.

For å si det slik, dette er på alle måter en flott film. Alt fra skuespillere (særlig hovedrolleinnhaveren Libuse Safránková), manus, musikk og kostymer er til å drømme seg bort i.Vel, særlig er klærne er kule. Her er det kostymer i alle farger og fasonger – som bidrar like mye til humring som til ønske om å eie noen av plaggene selv.

Askepotts stemor står for den mer humoristiske delen av kostymene - men det er mye pent å se på også.

Musikken i filmen har vel inngått som en del av den faste julesangtradisjonen for mange, selv om hverken musikken eller filmen strengt tatt handler om jul. Pytt sann, det er ikke så nøye. Fantastisk nydelig er den, med elementer av pop, østeuropeiske og middelalderaktige toner. Med det vil jeg avslutte med det fineste verket i filmen, sangen Kdepak, ty ptácku, hnizdo más? framført av smørsangeren Karel Gott. Tittelen betyr noe sånt som «hvor har du ditt rede, lille fugl?» – og teksten er et ganske fint dikt som bør leses.

 

 

GOD JUL!

Withnail and I – en hysterisk helg på landet

Withnail and I fra 1987, skrevet og regissert av Bruce Robinson, kan vel sies å være en av de sykeste og morsomste filmene jeg har sett i mitt liv. Det er få filmer som har stimulert både latterkrampene og tårekanalene mine samtidig og i så stor grad som denne.

Vi møter den maniske Withnail og den angstbesatte Marwood (filmtittelens jeg), to arbeidsløse (og ikke ansettelsesbare) skuespillere, som har brukt store deler av sitt voksne liv på å drikke og drive dank mens de venter på den neste jobben. Det glade 60-tallet nærmer seg slutten, leiligheten de to kameratene deler forfaller mer og mer inn i forråtnelsen, og livet deres ser ut til å bli direkte uholdbart. For å få en forandring i hverdagen bestemmer de seg for å låne hytta til Withnails halvgale, dekadente onkel Monty, for å få en avslappende helgetur på landet. Selvfølgelig går alt som går galt galt; landet er ikke så avslappende som man skulle tro, deres komfortsoner og overlevelseskunnskaper settes på prøve, og for å toppe det hele må en kjærlighetssyk onkel Monty komme en tur innom også.

Manuset og persongalleriet skal virkelig få æren av at denne filmen fungerer så bra. Hvordan to mennesker som Withnail og Marwood klarer å leve sammen kan man lure på; antagelig fordi de begge er så ødelagte, forsofne og uten sosiale evner at de ikke kan fungere sammen med andre. Der Marwood får alvorlige angstutbrudd av enhver potensielt truende situasjon, er Withnail kontinuerlig på grensen mellom følelsesmessig avstumpning og paranoia, grunnet altfor mye usunne stoffer (i en hysterisk scene forsøker han å drikke lighterbensin i mangel på annen flytende gift tilgjengelig).

Hele filmen syder av replikker hinsides all fornuft, og mange av dem er verdt filmen i seg selv (dette er i hovedsak en dialogdrevet komedie). De to hovedpersonenes svært skjeve syn på verden gir nok et godt innblikk inn i hodene på to mennesker som ikke klarer å ta grep om tilværelsen, og som på mange måter har ødelagt for seg selv. På mange måter viser filmen også en svært tragisk og psykologisk innsikt. Forholdet mellom de to vennene er usunt og skadelig, men de holder seg til hverandre fordi de på sitt forskrudde vis er glade i hverandre, og ikke heller har andre venner. Withnail viser seg dessuten etterhvert å være en fantastisk skuespiller, med stort potensiale, men han klarer aldri å gjøre noe med dette for å komme seg videre i livet sitt. Depressivt som det høres ut som, det er faktisk her filmens humor ligger. Skuespillerne Richard E. Grant (Withnail) og Paul McGann (Marwood) er dessuten briljante i rollene, og balanserer dem hele tiden hårfint mellom det komiske og det tragiske. Særlig synes jeg Grant står fram her. Hans lange, hengslete kropp og digre, kantede øyne får Withnails manier til å framstå som virkelig truende. Til tross for en lang og god skuespillerkarriere, er nok dette rollen han alltid vil huskes og elskes for.

Dette er en film jeg aldri kommer til å gå lei av, særlig fordi manuset er så tettpakket at man alltid får med seg noe nytt hver gang man ser filmen. Hvis man har sansen for britisk humor av den beksvarte sorten, er denne ideell. Som en liten bonus for de som skulle være glad i Harry Potter: onkel Monty spilles av skuespillerlegenden Richard Grifftiths (Harrys onkel Vernon), og i denne filmen er han utrolig morsom som distingvert, engelsk kostskole-gentleman med kunstneriske ambisjoner.

Regissør og manusforfatter Bruce Robinson er foressten snart kinoaktuell med filmen the Rum Diary, med Johnny Depp i hovedrollen. Filmen er basert på boka/selvbiografien til den svært spesielle forfatteren Hunter S. Thompson. Resultatet må bare bli spennende, og jeg gleder meg til å se den.

Høsten – undergangen sett med barneøyne

Da jeg leste anmeldelsen av Jan Henrik Nielsens debutroman Høsten*, ble jeg henført. Ikke bare var dette en såkalt apokalypseroman (en bok som på en eller annen måte tar for seg menneskehetens/verdens undergang), som er en av mine favorittsjangere. Den er skrevet av en nordmann (jeg tror ikke altfor mange nordmenn har forsøkt seg på dette før), og den er skrevet for barn/ungdom. Resultatet måtte jo bli spennende.

Boka fikk jeg i gave et par måneder senere, og den ble slukt på tre dager. Jeg må si jeg var imponert over den.

Vi treffer søstrene Nanna og Fride som bor sammen med faren i en bortgjemt bunker et eller annet sted i skjærgården. Det har de gjort i mange år, så lenge at Fride ikke har noe som helst minne av verden utenfor. En mystisk sykdom har utslettet store deler av jordens befolkning, det er derfor den lille familien har gjemt seg under jorden, og faren har forbudt døtrene å gå ut. Men ettersom jentene blir større, byttes redselen for verden utenfor tidvis ut med eventyrlyst. Bunkeren begynner jo å bli liten, og verden der ute er stor og uoppdaget.

Nanna tar en bit og kjenner kjeksen vokse i munnen mens hun prøver å svelge det så raskt hun kan.

– Hva har dere tenkt å gjøre i dag? spør pappa.

– Jeg vet ikke, sier Nanna. – Kanskje lese litt. Kanskje vi kan spille noe senere.

– Jeg vil male Plim, sier Fride.

– Hva er det Plim skal gjøre i dag, da? spør pappa.

– Plim er lei av å være her. Hun vil ut.

Nanna ser på pappa. Han blir stille. De spiser videre.

Etterhvert viser det seg likevel at jentene må forlate bunkeren og ta sjansen på å gå ut i verden. De reiser mot byen, og alt det ukjente som finnes der. For det er en sjanse for at det finnes andre overlevende, men de kan være desperate og slemme. Både farer og uventet hjelp dukker opp på reisen, og når de kommer fram, dominerer skyggene om natten.

Det var et lys. Hun reiser seg opp. Så sveiper en lysstråle over taket på soverommet. Hun støkker til og vekker Fride.

– Hva er det for noe? spør Fride.

– Det er noen som er ute og lyser.

Nanna sniker seg bort til vinduet og kikker ut. Lysstrålen fra en lommelykt flakker rundt i barnehagen.

– Det er skyggene, hvisker Nanna.

– Hva gjør de? spør Fride og setter seg opp i sengen.

– De lyser inn i barnehagen.

– Da vet de at vi har vært der.

La meg si med en gang, dette er en spennende bok. Selv jeg som i en alder av 29 er langt utenfor målgruppen aldersmessig, ble kjempeengasjert i boka fra første side. Nielsen har virkelig gjort et godt stykke arbeid, både med historien og språket. Det skjer noe spennende hele tiden, og som leser ble jeg sittende og holde pusten på vegne av de to små heltinnene. Boka er sånn sett i perfekt lengde (265 sider). Mange bøker i denne kategorien har en tendens til å bli veldig veldig lange (Stephen Kings The Stand som jeg tidligere har anmeldt her, er rundt 1100 sider), noe som kan ta motet fra enhver, og kanskje særlig yngre lesere. Men i Høsten holdes intensiteten oppe kontinuerlig, og det blir ikke kjedelig et øyeblikk. Et ordentlig kvalitetstegn i mine øyne.

Forholdet mellom Nanna og Fride er også veldig godt beskrevet. De krangler akkurat på samme måte som søstre en viss alder gjør, jeg kunne kjenne meg igjen i det. Samtidig er samholdet der hele tiden. Nanna føler et stort ansvar for lillesøsteren hele tiden. Fride er derimot storøyd og undrende på verden hun ikke har sett siden hun var spedbarn. Alt hun ser og opplever er nytt og spennende, og hun suger det til seg. Dessuten liker jeg at barn er hovedrollen i en slik historie. For meg som har lest en del bøker innen sjangeren, ga dette meg en del nye perspektiver. Verden ble ennå større, mer spennende og man slipper unda en del (kjedelig) rasjonalisering og praktisk gjennoppbygging av en verden som i stor grad har gått under.

Jeg håper virkelig at dette er en bok mange barn, unge og voksne vil lese. Den fortjener det virkelig. Det er en roman om overlevelse, samhold og håp – med en historie som virkelig er spennende. At den er satt til omgivelser som er svært nærliggende nordisk natur og by, om enn uspesifisert, gjør nok at mange kan føle at de kjenner seg igjen.

Jeg håper også at Jan Henrik Nielsen vil fortsette å skrive bøker. Han viser her et usedvanlig godt talent, og jeg kommer til å lese flere bøker av ham, om de skulle bli skrevet.

God lesing!

* 1. opplag utgitt av Cappelen Damm i år

The Shipping News – a story of an anonymous man

Three years ago, when I picked up The Shipping News, the book revealed itself as the pleasing sort of surprise which literature sometimes presents you. Although I had already seen and enjoyed the film based on the book, it, and its author, E. Annie Proulx were unknown to me, as was the fact that Proulx was awarded the Pulitzer prize for it. Nevertheless, much like the film, this book proved a real page-turner.

The book’s protagonist is Quoyle, a destitute and insecure man. Throughout his life, he has been ignored, oppressed and stepped on by his family, in particular his father. Quoyle’s tough upbringing served only to rob him of all self esteem, effectively isolating him as an adult. Friendless, and stuck in a miserable, dead-end job, Quoyle’s life goes on as a grey existence, year after year.

Things appear to change for Quoyle when he meets Petal; a woman he worships from the word go. She notices him, and they soon marry and have two daughters, Bunny and Sunshine. Bliss passes quickly, though, as Petal soon proves to be little more than a skank and a slag. Her world is a self-centred and promiscuous one, which even her kids cannot distract her attention from. Still, Quoyle struggles to distance himself from his wife, as she represents his only fling with happiness.

Then, two things happen which serve to renew Quoyle’s life in a way he had never dreamed of. First, Petal is killed in a car accident whilst on a road trip with a lover. Then, his parents commit suicide, and his hitherto unknown aunt Agnis drops by his house.

This is where the story really takes off. Agnis tells Quoyle of Newfoundland, the Canadian island province which Quoyle’s father – Agnis’s brother – left when he was young. Quoyle agrees to take his two daughters along and follow Agnis back ‘home’, to their forefathers’ now derelict, windswept house at Quoyle’s Point. He gets a job writing the shipping news for local newspaper The Gammy Bird and finds his place in the community, meeting friends and even hits it off with a single mum in the village. He also learns some new and troublesome stuff about his forefathers…

For me, the book’s essence is in the immortal subjects of personal growth, family, love and identity. What sets it apart is the rich, engaging tone of Proulx’s writing, the fabulously colourful characters and the unique setting. Newfoundland has a certain mystique to most outsiders, and the island’s portrayal in this book was a major part of my reading experience (allow me to mention here that my boyfriend and I travelled to Newfoundland on the back of this book and film). On the one hand, the island is rugged, cold, windy and a long way from anywhere – on the other, it has a beauty and a vibrancy quite unlike other places. Reading the book, you almost feel like you’re there.

Of course, the characters are the heartbeat of the book, and Proulx has filled them with humour and depth. Her descriptions of Quoyle’s newspaper colleagues are worth the price of the book on their own, in particular, the enigmatic Billy Pretty caught my attention, although all the main characters in this book have some stories to tell (and some they’d rather keep to themselves!). Seen through the eyes of awe-struck Quoyle, of course, the characters seem even more fascinating. Speaking of Quoyle, Proulx made a good choice never to reveal his first name. That way, his lack of personal identity is underlined and the new and exciting surroundings are amplified. To Newfoundlanders, of course, he is always mainly a Quoyle.
If you don’t have time to read the book, the film is also worth watching. It was directed by Lasse Hallström, a director who has a brilliant track record of making films of this kind. The magic realism from the book has been augmented as ghosts from the past and the rebirth of men become strong symbols of family roots and new opportunity. In addition the film is peppered with a brilliant and well-picked selection of actors, such as Kevin Spacey, Judi Dench, Julianne Moore, Cate Blanchett, Rhys Ifans, Pete Postlethwaite and, of course, Newfoundland’s own Gordon Pinsent. Enjoy!