What Ever Happened to Baby Jane? – studier i søskenrivalisering

Takk og lov at de fleste søstre ikke krangler like fælt som disse to. What Ever Happened to Baby Jane? kan vel trygt karakteriseres som en av de største filmklassikerne noensinne, og ikke uten grunn. Historien er både nervepinende spennende, utrolig tragisk og morsom (på en ravnsvart måte) på en og samme tid. Dette er en psykologisk thriller som virkelig griper, rett og slett fordi de to hovedpersonene er så utrolig godt laget, og blir spilt med en overbevisning som er sjelden å se.

Filmen er basert på en bok av Henry Farrell, og adaptert for film i 1962 av regissør Robert Aldrich og manusforfatter Lukas Heller (to svært drevne filmfolk som jobbet sammen på flere filmer). I hovedrollene fikk de de to store filmdivaene Bette Davis og Joan Crawford.

Vi møter de middelaldrende søstrene Jane (Davis) og Blanche Hudson (Crawford). En gang i tiden var de begge store stjerner; Jane som varité-barnestjerne som mistet sin popularitet da hun ble voksen, på den tiden Blanche fikk stor suksess som filmskuespiller. Jane kunne aldri tilgi sin søster for å ha «tatt over» hennes suksess, en konflikt som resulterte i en grusom bil»ulykke» som gjorde Blanche lam og bundet til rullestol. Nå, mange år senere, pleier Jane søsteren med en psykotisk intensitet. Blanche er en evig fange i huset de bor i, og er et bekymret vitne til at Jane blir stadig mer urimelig å forholde seg til, grunnet psykiske problemer kombinert med svært overdrevent alkoholinntak. Trigget av sjalusi som følge av at Blanches store filmer vises på tv, bestemmer Jane seg så en dag for å gjenoppta sitt gamle show fra da hun var liten. Et show hun egentlig innser at hun er for gammel til, men likevel klarer å overbevise seg om at vil fungere. Selvfølgelig kan ingenting av dette gå bra, og det er Blanche som må ta store deler av støyten.

Innspillingen av denne filmen skal ha vært svært vanskelig å gjennomføre. Davis og Crawford, begge to av de største Hollywoodstjernene i sin tid, var beryktet for sine evige og svært offentlige krangler. Å få dem til å spille så sterkt rivaliserende søstre kunne derfor slå begge veier. De to skal også visstnok ha gått til store lengder for å skade hverandre mest mulig under innspillingen. Hvorvidt dette også bidro til at de spilte rollene sine bedre, er usikkert. Heldigvis spilte de i hvert fall ekstremt bra begge to. På mange måter føles det som om filmen var laget for disse to kvinnene: de spiller mot hverandre med en intensitet som er nesten utmattende. Likevel vil jeg kanskje si at dette mest er Bette Davis’ film, men kanskje jeg sier det fordi jeg er blodfan av henne og ikke av Crawford. Uansett, Davis gjennomgår alle følelsesmessige stadier i filmen; hennes «Baby» Jane går fra mild og fnisete, sur og bitter til virkelig manisk ond, kontinuerlig kledd i upassende klær og tommeltykk sminke. Her er vi virkelig vitne til en kvinne som aldri klarte å komme seg videre i livet etter at karrieren gikk på dunken.

Fiender privat, fiender i filmen. Bette Davis og Joan Crawford spilte rollene sine med brutal intensitet.

What Ever Happened to Baby Jane? har oppnådd kultstatus, og de fleste som ser den vil aldri glemme den. For de som liker å se filmer i større sammenhenger, kan jo også filmen sees på som en kommentar på hvordan (særlig den amerikanske) underholdningsbransjen behandler stjerner som anses for «for gamle». Crawford og Davis, som var født i henholdsvis 1905 og 1908, ble regnet som utgamle da filmen ble innspilt, og derfor karrieremessig ferdige. Gode roller for kvinner i den alderen var da (som i dag) vanskelige å oppdrive, og det var derfor en kjempesjanse for et filmstudio å produsere en slik film. Så takk og lov at filmen ble en kjempesuksess, den er en opplevelse.