Beasts of the Southern Wild

Sist lørdag arrangerte oslostudentenes filmklubb Cinema Neuf norsk førpremiere på filmen Beasts of the Southern Wild. Dette er den første langfilmen til regissøren Benh Zeitlin, men filmen har likevel fått enorm oppmerksomhet og stor skryt på steder som Sundance Film Festival og ved filmfestivalen i Cannes. Derfor var det stor stas da vi som jobber i Cinema Neuf klarte å få vist filmen for første gang i Norge – nesten to måneder før ordinær premiere.

Filmen er noe av det mest uvanlige jeg har sett. Flere steder har den blitt omtalt som en magisk-realistisk fortelling; en historie som tar for seg høyst realistiske situasjoner blandet med eventyrlige og fantastiske elementer.

Historien er satt til en slags nær framtid, et sted i de amerikanske sumpene. Samfunnet er preget av store miljøproblemer der storm og oversvømmelser  stadig truer. Vi møter den lille jenta Hushpuppy, som lever i et svært isolert område. Faren hennes er alvorlig syk, og han forsøker å forberede datteren på å klare seg på egenhånd. I Hushpuppys fantasi blir farens sykdom synonymt med en nær forestående naturkatastrofe hvor polene smelter og dermed slipper løs forhistoriske beist. Ettersom farens helse blir stadig verre, bestemmer Hushpuppy seg for å finne moren hun aldri har kjent.

Dette høres fryktelig deprimerende ut, men jeg kan garantere at det var filmen ikke! Beasts of the Southern Wild er utrolig varm, positiv og full av livsglede. Her det det hyllest til samhold og mot som står sentralt. Karakterene oser av livsglede til tross for tidvis vanskelige forhold. Filmfotoet, fargebruken og musikken er dessuten ubeskrivelig. Flere steder ga det en drømmeaktig effekt som var herlig å oppleve.

Hvis det likevel er en ting jeg vil trekke fram framfor noe annet er det hovedrolleinnhaveren Quvenzhané Wallis. Hun er en av de sterkeste barneskuespillerne jeg har sett på lenge, med en innlevelse det gnistrer av. Jeg blir alltid utrolig imponert når jeg ser gode barneroller på film, og Wallis’ Hushpuppy er en glede.

I det hele tatt er dette en film som virkelig fortjener all den omtalen og rosen den har fått, og jeg håper den fortsetter å få suksess. Den har premiere i Oslo 26. oktober. Jeg anbefaler alle som har mulighet å se den så fort de kan.

Advertisements

Triers skandale i Cannes

Den omdiskuterte regissøren Lars von Trier gjorde nylig skandale i Cannes, under pressekonferansen til hans nyeste film Melancholia.

Ifølge Filmmagasinet EKKO (og en haug med andre kilder) omtalte Trier seg selv som nazist (grunnet sine tyske røtter) og at han kunne sympatisere med Hitler. Utsagnet var ment som en spøk, men falt i dårlig jord hos styret til den store filmfestivalen. Trier har nå blitt persona non grata i Cannes med umiddelbar virkning, og er dermed ikke lenger ønsket på festivalen. Pressekonferansen kan sees i sin helhet her.

Jeg har full forståelse for at Trier forsøkte å fleipe. Ingen av uttalelsene var ment som seriøse. Likevel framstår han her som platt og usmakelig. En spøk som dette viser fullstendig mangel på dømmekraft og empati, og avslører Trier som et hult menneske. At filmfestivalen i Cannes ønsker å boikotte ham, er jeg derfor enig i. Uttalelsen hørte ingensteds hen i sammenhengen, og fungerte bare som provokasjon.