Hemmeligheter og løgner

Det er kanskje få mennesker vi har så vanskelig forhold til som vår egen familie. Mike Leighs gullpalmevinnende drama fra 1996 skildrer dette på glimrende måte. Når man ikke kan snakke om problemene sine til familien, hvem kan man snakke med da?

Etter at adoptivforeldrene dør, ønsker den unge og velutdannete Hortense å finne sine røtter, og bestemmer seg for å oppsøke sine biologiske foreldre. Adopsjonsbyrået advarer henne mot at en slik gjenforening kan by på problemer, men hun trosser likevel dette. Selvfølgelig blir det heller ikke lett.

Hennes biologiske mor Cynthia er en ulykkelig, enslig og bitter arbeiderklassekvinne, bosatt i et av de tristere områdene av London. Hun har et svært vanskelig forhold til sin andre datter Roxanne. Cynthias bror Maurice, en suksessfull fotograf, plages av dårlig samvittighet overfor søsteren, men har også sine egne problemer på hjemmefronten. Hortenses inntreden i familien ser i utgangspunktet ut til å gjøre livet til Cynthia lysere. Likevel roter hun uten å vite det opp i flere usagte og fortrengte hemmeligheter ingen har videre lyst til å dvele ved. Hortense blir etter hvert et lett beskjemmet vitne til en familiesammenkomst hun ikke var så forberedt på som hun trodde.

Hemmeligheter og løgner (originaltittel Secrets and Lies) er den engelske regissøren Mike Leighs kanskje mest kjente film. Her tar han opp allmenngyldige temaer som familie, identitet og mangelfull kommunikasjon på en både tragikomisk og hjerteskjærende måte. Leigh er kjent for sin uortodokse måte å lage film på, hvor han i samarbeid med skuespillerne improviserer fram karakterene og manuset før innspillingen. Teorien er at karakterene og historien på denne måten blir mer realistisk og i tråd med hvordan virkelige mennesker snakker og oppfører seg. Det er ingen tvil om at det fungerer i denne filmen. Karakterene er virkelig gjennomarbeidet, og blir spilt med ekstrem styrke av hver eneste av skuespillerne. Særlig står Brenda Blethyn og Timothy Spall seg ut som henholdsvis Cynthia og Maurice. Deres traumatiserte og følsomme søskenpar er tidvis smertefulle og tidvis urkomiske å bevitne. Det er hele tiden åpenbart at de har mye de burde snakket med hverandre om, men ingen av dem greier å finne de riktige ordene og den riktige anledningen. Dialogene og situasjonene dette fører til føles hele tiden ekte og gjenkjennelige.

Storbritannia har en svært lang og sterk tradisjon for realistiske filmer, populært kalt kitchen sink realism. Dette er filmer om klasseskiller, vanskelige familieforhold og karakterer med diverse sosiale problemer. Leigh regnes som en av de fremste talspersonene for denne filmretningen i dag, og Hemmeligheter og løgner er en film som på glimrende måte føyer seg inn i denne tradisjonen. Men hvis man tror at filmen, med sitt alvorlige tema, dermed er dyster og depressiv tar man feil. Filmen er spekket med varme og humor. Manuset er fullt av herlige og fornøyelige replikkvekslinger som britene alltid har vært kjent for. Det er vanskelig å ikke kunne bry seg om karakterene ettersom filmen utvikler seg. Det er også en film som man blir sittende å tenke på en stund etter at man har sett den.