Harper’s Island – Hvis Agatha Christie skrev slashere

Harper’s Island må være noe av den mest spennende tv-serien som har vært vist de siste 10 årene. Serien, som ble laget av Ari Schlossberg for kanalen CBS og vist på tv i 2009, er virkelig et solid stykke arbeid innen thriller/mysterie-sjangeren. At serien kun var ment for å vare i en sesong med bare 13 episoder, hjalp nok på å holde intensiteten og spenningen oppe. Serien ble lansert som en slags blanding av Skrik-filmene og Agatha Christies flotte og klaustrofobiske bok Ti små negerbarn, en beskrivelse jeg synes er ganske beskrivende.

Handlingen tar for seg et bryllupsfølge som drar til sommerøya Harper’s Island for å ha en ukes feiring før vielsen. Brudeparet, Henry og Trish, tilbragte somrene sine her, og har derfor gode minner fra stedet. Dette kan ikke sies for Henrys beste venninne Abby, som kommer fra stedet, men ikke har vært der på 7 år. Den gangen gikk en seriemorder ved navn John Wakefield løs på lokalsamfunnet og drepte flere mennesker, blant annet Abbys mor. I et forsøk på å beskytte Abby, sendte derfor faren hennes, stedets sheriff, henne vekk. Full av bitterhet over farens avgjørelse, og fremdeles relativt traumatisert, kommer derfor Abby motvillig tilbake for å feire bestevennen. Selvfølgelig går det ikke lang tid før bryllupsgjestene blir drept, en etter en, i John Wakefields ånd. Problemet er at Wakefield ble drept av sheriffen 7 år tidligere, så hvem er morderen denne gangen?

Bilde laget for markedsføringen av serien, der alle karakterene er beskrevet med navn og deres relasjon til hverandre. Etterhvert som episodene ble vist, ble ofrene krysset ut.

Det er bare å si at dette er ganske sterke saker. Mordene er, i ekte slashertradisjon, både kreative og makabre – og ikke uten et visst glimt i øyet. Og de starter raskt, allerede i første scene – en scene som vil få de fleste til å gispe. I tillegg blir mordene tildlig i serien godt skjult, slik at ingen av de gjenlevende skjønner hva som skjer, og derfor fortsetter feiringen som om ingenting har skjedd. På denne måten får vi god tid til å bli relativt kjent med persongalleriet, som er ganske stort. Når det er sagt, er personene stort sett relativt karikerte: hovedpersonen Abby er den typiske «skikkelige» jenta som stort sett alltid har hovedrollen i slashere, vi har den sedvanlige gjengen med festglade venner, flørtende blondiner, kjipe gutter fra lokalbefolkningen, snobbete svigerforeldere, et par svarthårede freaks og et stk. creepy unge.

Når mordene endelig skjer åpenlyst, ca halvveis ut i serien, forandres tonen fullstendig. Øya skifter fra å være et deilig, solfylt feriested til å bli regnfylt, mørkt og klaustrofobisk -samtidig som karakterene finner ut at de er blitt fanger på øya og ikke kan forlate den. Paranoiaen blir til å ta og føle på, mens vi blir sittende å gjette på hvem som kan stå bak altsammen. Det er her slektskapet til Agatha Christie er tydeligst. Den skumle barnestemmen som sier ordene «one by one…» i introen til hver episode, henspiller til barnereglen som er grunnlaget for den overnevnte Christie-boka. Ettersom en etter en blir drept på alle mulige måter, prøver vi å finne en logikk bak det hele. Samtidig legges det hele tiden ut falske mistanker mot de forskjellige, noe som opprettholder en viss forvirring.

Skuespillerne gjør habile tolkninger av karakterene. Det er ingen virkelige store stjerner med i serien, selv om flere har solide karrierer som tv-skuespillere. For min del synes jeg det er en styrke for serien at ansiktene slik sett er relativt «anonyme» – vi får fokusert mer på karakterene. De fleste av dem blir i tillegg spilt med en slik intensitet at det nesten er hjerteskjærende å se, særlig når man vet hvilken skjebne som venter dem.

Hvis du liker mysterie – og spenningsserier, sammen med litt blod og gørr, er dette virkelig en serie det er verdt å få med seg. Den er relativt lett å få tak i på dvd, jeg kjøpte min boks på Amazon. I tillegg er det greit at det bare er en sesong, så man ikke behøver å bruke altfor lang tid på den før det hele blir løst.

Stephen Kings «The Stand», tv-serie.

Ettersom jeg har skrevet et innlegg om boka allerede, tenkte jeg at jeg kunne skrive en liten anmeldelse av tv-serien The Stand i tillegg. En synopsis av historien står under anmeldelsen av boka, så jeg vil ikke gå i stor detalj om den her. Helt kort kan jeg si at handlingen dreier seg om at et militærskapt, dødelig virus slippes ut i verden ved en feiltagelse, og dermed utsletter over 90 % av USAs befolkning. De få overlevende begynner så å forfølges av sanndrømmer om halvdemonen Randall Flagg og mother Abigail, en gudelig gammel dame. Karakterene reiser over hele USA for å finne en av personene de drømmer om, og med dette starter en overnaturlig kamp mellom det gode og det onde.

Serien er en seks timer lang, fire episoders tv-adapsjon av Kings bok. Den er regissert av Mick Garris. I rollene er flere kjente skuespillere, bl.a. Gary Sinise, Molly Ringwald, Rob Lowe og Miguel Ferrer. I tillegg er det morsomt å se Katy Bates, Sam Raimi, Ed Harris og King selv i bitte små roller, noen av dem ukrediterte.

For å si det sånn, jeg elsker Stephen King, og jeg ville virkelig, virkelig like denne serien også. Faktisk er ikke starten på serien så halvgal heller. Serien er i all hovedsak trofast mot boka, men selvfølgelig kraftig forkortet, med tanke på hvor lang boka er. Det som egentlig er mest plagsomt med serien er de elendige spesialeffektene. De er ikke så tydelige i første halvdel av serien, og det er også denne delen som er best. Men for en serie som baserer seg i så stor grad på akkurat effekter, hadde det vært fint om de effektene som ble brukt, ikke så ut som de ble laget på tidlig 80-tall. Særlig med tanke på at serien er fra 90-tallet, blir dette forstyrrende. Seriens overordnede kvalitet ville blitt bedre ved å kutte ned på effektbruken. For ikke å høres altfor kritisk ut; Det er mulig at The Stand ikke har tålt tidens tann godt, og at disse elementene fungerte bedre da den ble laget. Det er også godt mulig at de som så den da den først ble laget, vil ha et nostalgisk forhold til den. For oss som ikke så den i 94, derimot, vil møtet med serien virke litt som en billig b-film.

En annen ting jeg dessverre reagerte på, var manuset. Det vil si, jeg er ganske sikker på et det er manuset det er noe galt med. Ettersom flere av skuespillerne her er habile folk jeg ellers har sett i svært gode produksjoner, kan jeg ikke helt akseptere at skuespillet i seg selv er dårlig. Likevel måtte jeg krympe meg flere ganger under replikkvekslingen, noe som tyder på at manuset ikke alltid er like sterkt. Særlig er det tydelig i scenene med Molly Ringwald (Frannie), Corin Nemec (Harold) og Bill Fagerbakke (Tom). Vi skjønner at Tom skal være tilbakestående, men må det understrekes ved at han bruker de samme barnslige uttrykkene annenhver setning (”Laws, yes” og ”M-O-O-N spells ett eller annet dumt”?) Riktignok er han ikke er den skarpeste kniven i skuffen, men vi trenger ikke å få det inn med teskjeer. Slik sett er den karakteren som kommer best ut av det i serien, Nick Andros (spilt av Rob Lowe). Ettersom Nick er døvstum, har han knapt nok en eneste replikk i serien. Med tanke på manusets generelle kvalitet tjener dette til Lowes fordel, og han gjør seg faktisk ganske bra i serien. Den pinligste karakteren i serien blir nok likevel Mother Abigail, spilt av Ruby Dee. Selv om skuespillerprestasjonen her er grei nok. Men det får da være grenser på hvor klisjéfylte afroamerikanske gamle damer skal portretteres! Denne damen gjør lite annet enn å prate om bibelreferanser og synge negro spirituals på et språk som ikke hører hjemme andre steder enn i gamle amerikanske filmer.

Dessverre preges også serien av at Jamey Sheridans portrettering av demonen Randall Flagg av å mangle karisma. Karakteren i seg selv syns jeg var svak også i boka, og jeg syntes aldri han var riktig så skummel som han burde ha vært. I serien har nok tanken vært å gi ham et tidløst preg for å underbygge at Flagg er gammel som tiden selv. Men når da skuespilleren er innehaver av den mest påfallende hockeysveisen noensinne (en frisyre som i 1994 var drøyt utdatert og klovnete), slutter Flagg å være skummel. I stedet blir han bare morsom. Jeg tror ikke det var meningen.

Flagg: Skummel demon eller klovn med hockeysveis?

 

Likevel er det ikke serien så altfor gal de første episodene, som ren underholdning er den helt grei. Det jeg gjerne skulle sett mer av, og som boka fokuserte mer på, var hvordan pesten spredde seg og de overlevendes reise for å finne andre mennesker. Jeg skjønner at store deler av boka måtte kuttes på grunn av tidsbegrensninger, men jeg synes serien faktisk hadde tjent på å være en episode lenger. Slik serien står nå, dukker karakterene bare opp uten noen introduksjon, og vi som seere blir sittende lenge å lure på hvem de er og hvor de plutselig kom fra. Grepet er forvirrende, og jeg trodde faktisk lenge at det manglet flere scener på dvd’en min.

Som i boka, taper serien seg likevel først virkelig helt på slutten. Men der boka avslutter på en nesten kynisk og kald måte (og dermed er lettere å akseptere), er serien så følelsesladet pompøs at det ble latterlig. Jeg pleier å ha sansen for religiøs symbolikk, men dette ble i overkant drøyt. Det var tydeligvis ønskelig med en storslagen og rørende avslutning, men dessverre virket den mot sin hensikt. Jeg kunne sagt mer om akkurat den saken, men vil helst ikke avsløre slutten altfor mye. Dere for hele se serien eller lese boka selv. For die-hard Stephen King-fans er serien et must, til tross for varierende kvalitet, men det er ikke sikkert andre vil ha konsentrasjonen til å sitte gjennom hele. Dessverre.