«Rødhette og Varulven» og kalkunen

De siste par årene har det vært en bølge av såkalt historiske eventyrfilmer: filmer satt til en fjern fortid med overnaturlig skrekk som tema. Ifjor rullet remaken av The Wolfman over kinolerretene, nå nylig kunne vi se Nicolas Cage i actionthrilleren Season of the Witch (en av de mest ufrivillig morsomme filmene jeg har sett på lenge, forresten). Siste innslag er Red Riding Hood (med den norske tittelen Rødhette og Varulven), regissert av Twilight-regissør Catherine Hardwicke og med supersøtnosen Amanda Seyfried i hovedrollen. Hva slags film dette er, burde dermed ikke komme som en overraskelse.

Plotet er ganske greit: Dette er en variant av det kjente eventyret. Unge, vakre Valerie er forelsket i tømmerhuggeren Peter, men er lovet bort til den rike landsbysmeden Henry i stedet. Hun slites kraftig mellom plikt for familien og sine seksuelle følelser. Samtidig blir landsbyen hjemsøkt av et forferdelig uhyre som dreper buskap og landsbyboere om hverandre – alltid ved fullmåne. Dette udyret har landsbyen kommet fram til at må være en varulv, og den legendariske varulvdreperen fader Solomon (spilt av Gary Oldman) tilkalles for å hjelpe til med problemet. Paranoian i landsbyen stiger, for hvem kan varulven være? Den kjekke tømmerhuggeren? Den noble smeden? Eller skumle bestemor i skogen? Det er mens disse spørsmålene stilles at alt tetter seg til for vår stakkars heltinne.

Å se denne filmen på kino var i det hele tatt en ganske absurd affære. Flere steder kunne diverse former av fnis, latterutbrudd og tvilsomme host høres i salen. Ganske tidlig i filmen måtte jeg rett og slett spørre meg selv: Hvordan kan filmer som dette her i det hele tatt få distribusjon utenfor hjemlandet? Hvorfor havnet den ikke rett på dvd/bluray? Jeg har vanskelig for å forstå det. For dette var virkelig ufrivillig pinlig (morsomt? Jeg vet ikke…) og direkte dårlig. Selv måtte jeg gjemme meg bak skjerfet mitt flere ganger i ren skjær flauhet. Med unntak av overnevnte Season of the Witch er det sjelden jeg har sett så ekstrem bruk av patos i en film. Filmen er et åpenbart forsøk på å skape en ny Twilight-aktig romanse for jentene, med liksom-hotte gutter i de mannlige hovedrollene, overnaturlige vesner, dyriske følelser og alt det der. Kameraet egler seg inn på alle de modellpene skuespillerne i hovedrollene, mens det ser ut som statistene mest lurer på hva de driver med. Så folk slik ut i middelalderen? Jeg har mine tvil.

Selvfølgelig, ikke var jeg overrasket over kvaliteten. Filmen har fått totalslakt flere steder. Og en film som kombinerer både Seyfried og Hardwicke pirrer fordommene ganske mye. Bare synd at fordommene blir så bekreftet. Gjennom hele filmen pøses det på med svulstige naturbilder, musikk og fargefiltere. Manuset er så pompøst og fullt av ekle og klisjefulle one-linere at magen virkelig vrengte seg. Når replikkene i tillegg framføres med så total mangel på innlevelse og følelser som i denne filmen, er det ille. Jeg hadde i det minste håpet at Gary Oldman skulle klare å redde filmen littegranne, men det sier mye om manusets elendige kvalitet når selv en så tilstedeværende og intens fyr som ham ikke klarer å få noe ut av replikkene sine. Aldri ble filmen særlig spennende eller skummel. Aldri ble den romantisk heller. Dette er altså ikke filmen for de som ønsker god underholdning. Hvis du er på jakt etter en film som er så dårlig at den er verdt å se, så er jeg heller ikke sikker på om dette er filmen. Den var bare flau.

En dåre fri – en bok av Beate Grimsrud

En Dåre Fri, skrevet av Beate Grimsrud, må være en av de sterkeste bøkene jeg har lest på lenge. Skrevet i grenselandet mellom delvis selvbiografi, delvis fiksjon, og med et svært særpreget språk.

Grimsrud forteller her historien om Eli, som i likhet med Grimsrud selv vokste opp i en stor familie i Norge, flyttet til Sverige og ble en annerkjent forfatter og dramatiker.

Mest av alt fortelles det om en kvinne med en sterk historie; Eli er ikke bare Eli, hun har også tre andre personligheter som tar en stor del av henne. Tre unge gutter og en leveglad prins kommer stadig fram og styrer livet hennes.

Som skildring av mentale problemer må dette være noe av det beste jeg har lest. I oppbygging og stil minner den mye om Hannah Greens flotte bok Jeg lovet deg aldri en rosenhave, som også er en delvis selvbiografisk bok om psykisk helsevern. Disse ekstremt subjektive skildringene av hvordan livet med diverse psykiske diagnoser er både rørende og framstår som ekte.  I Elis tilfelle virker de både befriende og vanskelige. Hun er stadig inn og ut av institusjoner, ofte tvunget, men lar seg aldri knekke av verken dette eller tunge medisineringer. Rundt henne er hele tiden flotte venner og gode terapauter.

Grimsrud er et ganske kjent navn i Sverige. Med denne boka, som utkom i 2010, fikk hun et virkelig navn her i Norge også, noe som er fortjent. Jeg gleder meg allerede til å lese mer av henne. Boka er svært godt skrevet, med et lekent språk og alvorlige undertoner. Jeg er glad i bøker som er subjektivt skrevet, og som virkelig går inn i hodet på karakterene. Her har Grimsrud virkelig lykkes. Dette er god litteratur, med et tema som engasjerer.