Fortellinger fra Saunaen – historier fra den finske mannen
februar 14, 2011 7 kommentarer
Jeg var nylig på kino og så den finske dokumentaren Fortellinger fra Saunaen (orig: Miesten vuoro), regissert av Joonas Berghäll og Mika Hotakainen. Filmen har her i Norge blitt sammenlignet med Heftig og Begeistret, noe jeg kan være svært enig i. Som i Hefitig… er det såkalte barske menn i alle aldre som intervjues, og deres livserfaringer vi får høre om.
Det som gjør denne filmen interessant er at alle intervjuene i filmen er foretatt enten i eller utenfor en badstu. Badstuen er i Finland nesten en elementær del av husholdningen, og noe alle har et sterkt forhold til. Badstuer finnes i de rareste former og på de merkligeste steder i landet, og fyres opp støtt og stadig. Rommet brukes ikke bare til kroppsvask og svetting, her kan man finne roen til å filosofere og tenke i en ellers stressende hverdag.
Den finske mannen er omkranset i myten om innesluttethet, taushet og tøffhet. Få ord blir sagt, og de brer om seg med en tristesse som er regissør Aki Kaurismäki verdig (i hvert fall ifølge myten). I denne dokumentaren bruker de badstuen til å åpne seg, snakke om livene sine og følelser. Her er det ikke lenger bare kroppslig renselse, men også sjelelig.
Fortellermessig er dette en stille film. Det er ingen fortellerstemme eller intervjuer som snakker til menneskene foran kamera. Istedet får mennene selv muligheten til å fortelle sine historier på sin egen måte. Deres historier fortelles nesten aldri direkte til kameraet heller, men gjennom samtaler med kamerater. Og for noen historier som blir fortalt!
Her er ingen oppkonstruerte og spektakulære skrytehistorier, bare menneskesjebner. Det er samtaler mellom to bestekompiser, en nybakt far som viser fram bilder av ungen, enkemenn som har funnet kjærligheten på nytt. Andre er mindre hverdagslige, men like fullt reele: fedre som har på forskjellige måter mistet sine barn, ekskriminelle som har fått en ny start. Alt er rørende formidlet, tidvis kombinert med bilder av naturskjønne omgivelser og diverse badstuovner.
Overfladisk kan filmen kanskje virke noe sær, og den er nok mest for spesielt interesserte. Jeg så den fordi jeg er halvt finsk, har hytte i Finland og dermed har et ganske sterkt forhold til den finske saunakulturen. Når det er sagt, er dette langt i fra et kriterium for å like denne filmen. Den gjør det godt på norske kinoer, og de som satt i salen med meg koste seg godt under forestillingen. Filmen er preget både av en svært underfundig humor og et stort alvor som kler dokumentarformen godt.
Anbefales!
Om Jennukka
jennukka 
Hei Jennukka. Takk for kommentarer på min blogg! Jeg måtte stikke innom for å se hvordan bloggen din så ut også.
Fortellinger fra Saunaen var noe jeg faktisk ble litt nysgjerrig på. Filmen virker som du skriver noe sær, men det er som regel et pluss i min bok, og når man ser så mye film virker de sære filmene ekstra spreke ;). Har ikke sett så mye finsk film heller og dette hørtes veldig fristene ut til å begynne med.
Ja, jeg syns den var absolutt verdt å se. Nå er det jo en dokumentar, og det er det jo ikke alle som gidder å se, men som sagt så minner den på mange måter om Heftig og Begeistret, en film med mye humor og interessante personligheter. Det er jo denne filmen også preget av.
Finsk film som har gjort det stort i utlandet, er kjent for en ganske underfundig, understated og relativt svart humor. Det finner du også her. Her er det de små kommentarene som gjelder.
Jeg synes dine kommentarer oppsummerte filmen veldig godt. Jeg har anbefalt den til mange og vet at flere skal se den, hvis den fortsatt går da…
Jeg gleder meg til en gang å se denne. Rett og slett fordi jeg har en ting for sære, litt eldre menn på film!
Vel, her får du dem i bøtter og spann 🙂 Det er veldig sjarmerende.
Hei!
En god oppsummering av filmen! Helt enig i at den minner om Heftig og begeistret! Det er lenge siden jeg så sistnente, men husker en scene der en gammel sekstiåttter sitter i badekaret og forteller om sin bakgrunn som kommunist og det svunne håpet om at det kunne gi en bedre verden. Mens tårene rant. Nakent på mange plan.
Synes Fortellinger fra bastuen gjør mye av det samme. Filmen holder en fin balanse og unngår å grave seg ned i tristessen. Mange vakre bilder og vakre historier. Som for eksempel den som den samiske mannen fortalte om sin bestefar som hugde ved til kona, slik at hun ikke skulle gå tometter at han døde.
Ja, begge historiene du nevner fra disse filmene er rørende. Jeg synes det er flott og utrolig at filmskaperne klarte å komme så nær inn på disse mennene; å snakke naturlig foran et kamera er ikke lett. De må ha klart å skape en vannvittig fortrolighet til dem.