Det er kanskje få mennesker vi har så vanskelig forhold til som vår egen familie. Mike Leighs gullpalmevinnende drama fra 1996 skildrer dette på glimrende måte. Når man ikke kan snakke om problemene sine til familien, hvem kan man snakke med da?
Etter at adoptivforeldrene dør, ønsker den unge og velutdannete Hortense å finne sine røtter, og bestemmer seg for å oppsøke sine biologiske foreldre. Adopsjonsbyrået advarer henne mot at en slik gjenforening kan by på problemer, men hun trosser likevel dette. Selvfølgelig blir det heller ikke lett.
Hennes biologiske mor Cynthia er en ulykkelig, enslig og bitter arbeiderklassekvinne, bosatt i et av de tristere områdene av London. Hun har et svært vanskelig forhold til sin andre datter Roxanne. Cynthias bror Maurice, en suksessfull fotograf, plages av dårlig samvittighet overfor søsteren, men har også sine egne problemer på hjemmefronten. Hortenses inntreden i familien ser i utgangspunktet ut til å gjøre livet til Cynthia lysere. Likevel roter hun uten å vite det opp i flere usagte og fortrengte hemmeligheter ingen har videre lyst til å dvele ved. Hortense blir etter hvert et lett beskjemmet vitne til en familiesammenkomst hun ikke var så forberedt på som hun trodde.
Hemmeligheter og løgner (originaltittel Secrets and Lies) er den engelske regissøren Mike Leighs kanskje mest kjente film. Her tar han opp allmenngyldige temaer som familie, identitet og mangelfull kommunikasjon på en både tragikomisk og hjerteskjærende måte. Leigh er kjent for sin uortodokse måte å lage film på, hvor han i samarbeid med skuespillerne improviserer fram karakterene og manuset før innspillingen. Teorien er at karakterene og historien på denne måten blir mer realistisk og i tråd med hvordan virkelige mennesker snakker og oppfører seg. Det er ingen tvil om at det fungerer i denne filmen. Karakterene er virkelig gjennomarbeidet, og blir spilt med ekstrem styrke av hver eneste av skuespillerne. Særlig står Brenda Blethyn og Timothy Spall seg ut som henholdsvis Cynthia og Maurice. Deres traumatiserte og følsomme søskenpar er tidvis smertefulle og tidvis urkomiske å bevitne. Det er hele tiden åpenbart at de har mye de burde snakket med hverandre om, men ingen av dem greier å finne de riktige ordene og den riktige anledningen. Dialogene og situasjonene dette fører til føles hele tiden ekte og gjenkjennelige.
Storbritannia har en svært lang og sterk tradisjon for realistiske filmer, populært kalt kitchen sink realism. Dette er filmer om klasseskiller, vanskelige familieforhold og karakterer med diverse sosiale problemer. Leigh regnes som en av de fremste talspersonene for denne filmretningen i dag, og Hemmeligheter og løgner er en film som på glimrende måte føyer seg inn i denne tradisjonen. Men hvis man tror at filmen, med sitt alvorlige tema, dermed er dyster og depressiv tar man feil. Filmen er spekket med varme og humor. Manuset er fullt av herlige og fornøyelige replikkvekslinger som britene alltid har vært kjent for. Det er vanskelig å ikke kunne bry seg om karakterene ettersom filmen utvikler seg. Det er også en film som man blir sittende å tenke på en stund etter at man har sett den.
Det er rart hvordan man skal oppdage forskjellige typer ting, som bøker. For en tid tilbake satt jeg på internett og leste om skuespilleren Ally Sheedy. Hun var en av de store, unge filmstjernene på 80-tallet og spilte bl.a. i The Breakfast Club, som uten tvil er den beste tenåringsfilmen noensinne. Jeg lurte egentlig på hva som hadde skjedd med henne de siste årene. Det jeg fant ut, er at hun i en alder av 12 år skrev en bok som kom på den amerikanske bestselgerlista for voksenlitteratur. Selvfølgelig ble jeg kjempenysgjerrig, og boka ble bestilt fra amazon.
Boka heter She Was Nice to Mice: the Other Side of Elizabeth I’s Character Never Before Revealed by Previous Historians. Som tittelen hentyder, er dette en slags biografi om dronning Elizabeth I av Storbritannia – men sett gjennom øynene til en liten mus som bor på slottet. Det viser seg at dronningen er svært glad i de små firbente som bor i små hull i veggene hennes, og utvikler et sterkt vennskap med dem. Elizabeth lar musene komme og gå som de vil, noe som gjør at musene får bedre kjennskap til henne enn noen andre ved hoffet og ser sider ved dronningen ingen andre får se. På denne måten får vi se en Elizabeth som er mer følsom enn det som kommer fram av andre historiske skildringer. Samtidig blir vi introdusert for en stor del av tidens politiske og sosiale intriger.
Dette er en herlig liten bok, og jeg er imponert over at Sheedy kunne skrive en såpass moden bok i en så ung alder. Språket har en naivistisk tone, men likefullt med en skarp satire over seg. Særlig får snobberi, klassesyn og idiotiske sosiale regler gjennomgå. Den er også en svært morsom og litt trist vri på den fiktive biografi-sjangeren. Det er åpenbart at Sheedy hadde satt seg godt inn i de historiske begivenhetene og karakterene da hun skrev boka. Dessuten er boka nydelig illustrert av Jessica Ann Levy, Sheedys jevnaldrende venninne. She Was Nice to Mice er riktignok ingen fantastisk bok, men er blodig sjarmerende. Jeg er redd boka er på vei inn i glemselen idag, noe den definitivt ikke fortjener og jeg er veldig glad for at jeg fant den.
Sist lørdag arrangerte oslostudentenes filmklubb Cinema Neuf norsk førpremiere på filmen Beasts of the Southern Wild. Dette er den første langfilmen til regissøren Benh Zeitlin, men filmen har likevel fått enorm oppmerksomhet og stor skryt på steder som Sundance Film Festival og ved filmfestivalen i Cannes. Derfor var det stor stas da vi som jobber i Cinema Neuf klarte å få vist filmen for første gang i Norge – nesten to måneder før ordinær premiere.
Filmen er noe av det mest uvanlige jeg har sett. Flere steder har den blitt omtalt som en magisk-realistisk fortelling; en historie som tar for seg høyst realistiske situasjoner blandet med eventyrlige og fantastiske elementer.
Historien er satt til en slags nær framtid, et sted i de amerikanske sumpene. Samfunnet er preget av store miljøproblemer der storm og oversvømmelser stadig truer. Vi møter den lille jenta Hushpuppy, som lever i et svært isolert område. Faren hennes er alvorlig syk, og han forsøker å forberede datteren på å klare seg på egenhånd. I Hushpuppys fantasi blir farens sykdom synonymt med en nær forestående naturkatastrofe hvor polene smelter og dermed slipper løs forhistoriske beist. Ettersom farens helse blir stadig verre, bestemmer Hushpuppy seg for å finne moren hun aldri har kjent.
Dette høres fryktelig deprimerende ut, men jeg kan garantere at det var filmen ikke! Beasts of the Southern Wild er utrolig varm, positiv og full av livsglede. Her det det hyllest til samhold og mot som står sentralt. Karakterene oser av livsglede til tross for tidvis vanskelige forhold. Filmfotoet, fargebruken og musikken er dessuten ubeskrivelig. Flere steder ga det en drømmeaktig effekt som var herlig å oppleve.
Hvis det likevel er en ting jeg vil trekke fram framfor noe annet er det hovedrolleinnhaveren Quvenzhané Wallis. Hun er en av de sterkeste barneskuespillerne jeg har sett på lenge, med en innlevelse det gnistrer av. Jeg blir alltid utrolig imponert når jeg ser gode barneroller på film, og Wallis’ Hushpuppy er en glede.
I det hele tatt er dette en film som virkelig fortjener all den omtalen og rosen den har fått, og jeg håper den fortsetter å få suksess. Den har premiere i Oslo 26. oktober. Jeg anbefaler alle som har mulighet å se den så fort de kan.
Igår (15.6.12) hadde Andrew Haighs film Weekend premiere. Jeg så traileren får mange måneder siden, ble frelst og har gledet meg siden. Så igår troppet jeg opp på Ringen kino med sommerfugler i magen og ble ikke skuffet. Dette er et lavmælt, stille karakterdrama av ekte kvalitet.
Vi møter Russell, en beskjeden ung mann bosatt i en nitrist drabantblokk i Nord-England. Han sliter litt med å komme ut av skapet, men en sen fredagskveld treffer han den utadvendte kunstnerspiren Glen på en pub. De har en one night stand, men dagen etter klarer de ikke å dra hver til sitt og ender med å dele hele helgen sammen i Russells leilighet. Møtet utvikler seg til å bli mer intenst enn noen av dem kunne se for seg, selv om helgen også preges av at Glen skal flytte til USA ved helgens slutt.
Lenge så jeg for meg at filmen kom til å være en romantisk feel good-komedie i stil med Hettie Macdonalds glimrende Beautiful Thing fra 1996. Og på flere måter er den også det. Men der Beautiful Thing er nesten gjennomgående lystig, har Weekend en tristere og mer skittenrealistisk følelse over seg – kanskje mest grunnet de triste og depressive omgivelsene karakterene befinner seg i. Likevel har den mange lyspunkter og tidvis ganske artige perspektiver på livet.
Dette er en film om allmengyldige temaer som forelskelse, identitet og seksualitet. Alt på en så ektefølt møte at jeg tror nesten hvem som helst kan kjenne seg igjen. De to hovedpersonene sliter med hver sine ting, men lever livene sine etter beste evne. Helgen de deler sammen tvinger dem likevel til å ta noen viktige avgjørelser.
De to hovedrolleinnhaverne Chris New og Tom Cullen gjør noen fantastiske prestasjoner. De har gjort svært lite som film – og tv-skuespillere før, men jeg håper denne filmen kan gi dem solide karrierer fremover. I det hele tatt vil jeg si at Haigh (som også er rimelig fersk som regissør/manusforfatter) har laget en skikkelig solid film, og jeg ønsker både ham og filmen all lykke framover.
Takk og lov at de fleste søstre ikke krangler like fælt som disse to. What Ever Happened to Baby Jane? kan vel trygt karakteriseres som en av de største filmklassikerne noensinne, og ikke uten grunn. Historien er både nervepinende spennende, utrolig tragisk og morsom (på en ravnsvart måte) på en og samme tid. Dette er en psykologisk thriller som virkelig griper, rett og slett fordi de to hovedpersonene er så utrolig godt laget, og blir spilt med en overbevisning som er sjelden å se.
Filmen er basert på en bok av Henry Farrell, og adaptert for film i 1962 av regissør Robert Aldrich og manusforfatter Lukas Heller (to svært drevne filmfolk som jobbet sammen på flere filmer). I hovedrollene fikk de de to store filmdivaene Bette Davis og Joan Crawford.
Vi møter de middelaldrende søstrene Jane (Davis) og Blanche Hudson (Crawford). En gang i tiden var de begge store stjerner; Jane som varité-barnestjerne som mistet sin popularitet da hun ble voksen, på den tiden Blanche fikk stor suksess som filmskuespiller. Jane kunne aldri tilgi sin søster for å ha «tatt over» hennes suksess, en konflikt som resulterte i en grusom bil»ulykke» som gjorde Blanche lam og bundet til rullestol. Nå, mange år senere, pleier Jane søsteren med en psykotisk intensitet. Blanche er en evig fange i huset de bor i, og er et bekymret vitne til at Jane blir stadig mer urimelig å forholde seg til, grunnet psykiske problemer kombinert med svært overdrevent alkoholinntak. Trigget av sjalusi som følge av at Blanches store filmer vises på tv, bestemmer Jane seg så en dag for å gjenoppta sitt gamle show fra da hun var liten. Et show hun egentlig innser at hun er for gammel til, men likevel klarer å overbevise seg om at vil fungere. Selvfølgelig kan ingenting av dette gå bra, og det er Blanche som må ta store deler av støyten.
Innspillingen av denne filmen skal ha vært svært vanskelig å gjennomføre. Davis og Crawford, begge to av de største Hollywoodstjernene i sin tid, var beryktet for sine evige og svært offentlige krangler. Å få dem til å spille så sterkt rivaliserende søstre kunne derfor slå begge veier. De to skal også visstnok ha gått til store lengder for å skade hverandre mest mulig under innspillingen. Hvorvidt dette også bidro til at de spilte rollene sine bedre, er usikkert. Heldigvis spilte de i hvert fall ekstremt bra begge to. På mange måter føles det som om filmen var laget for disse to kvinnene: de spiller mot hverandre med en intensitet som er nesten utmattende. Likevel vil jeg kanskje si at dette mest er Bette Davis’ film, men kanskje jeg sier det fordi jeg er blodfan av henne og ikke av Crawford. Uansett, Davis gjennomgår alle følelsesmessige stadier i filmen; hennes «Baby» Jane går fra mild og fnisete, sur og bitter til virkelig manisk ond, kontinuerlig kledd i upassende klær og tommeltykk sminke. Her er vi virkelig vitne til en kvinne som aldri klarte å komme seg videre i livet etter at karrieren gikk på dunken.
Fiender privat, fiender i filmen. Bette Davis og Joan Crawford spilte rollene sine med brutal intensitet.
What Ever Happened to Baby Jane? har oppnådd kultstatus, og de fleste som ser den vil aldri glemme den. For de som liker å se filmer i større sammenhenger, kan jo også filmen sees på som en kommentar på hvordan (særlig den amerikanske) underholdningsbransjen behandler stjerner som anses for «for gamle». Crawford og Davis, som var født i henholdsvis 1905 og 1908, ble regnet som utgamle da filmen ble innspilt, og derfor karrieremessig ferdige. Gode roller for kvinner i den alderen var da (som i dag) vanskelige å oppdrive, og det var derfor en kjempesjanse for et filmstudio å produsere en slik film. Så takk og lov at filmen ble en kjempesuksess, den er en opplevelse.
Tradisjonen tro skal jeg på Slottsfjellfestivalen i år igjen, og nå gleder jeg meg som en liten unge. Det første store navnet som ble bekreftet for festivalen i år var Seigmen, et av de største norske banda noensinne. Selv om de ikke har spilt fast sammen på noen år (utenom noen reunion-konserter) har de beholdt statusen som noe av det beste norsk rock har å by på. Albumene Total (1994) og Metropolis (1995) er legendariske, og det har blitt meg fortalt at de er geniale live, så muligheten for å se dem på Slottsfjell er noe jeg knapt kan vente på. Dette er tung og melodiøs rock på sitt aller beste.
I tillegg kommer den amerikanske musikeren Lissie tilbake til festivalen. Hun spilte der for to år siden, da den glimrende debutplata Catching a Tiger utkom. Konserten var utrolig bra, og jeg ble blodfan sånn omtrent etter en og en halv sang. Andrealbumet er, så vidt jeg har skjønt, på vei – noe jeg gleder meg til. Lissies hese stemme gir musikken hennes skikkelig personlighet, i tillegg til at hun har et kjempetalent for å skrive fengende, enkle og gode pop/rock-låter.
Så dermed ligger det til rette for at jeg kan få noen trivelige festivaldager i år også, på det som regnes som en av Norges koseligste festivaler, godt plassert blant Tønsbergs slottsruiner. Andre bekreftede navn er bl.a. Wolfmother, Ane Brun og Janelle Monàe, så det burde være noe for alle der.
Det er sjelden jeg ser filmer på kino uten å ha lest om dem på forhånd. «Yrkesskade» har gjort at jeg jeg får med meg informasjon om det meste av hva som settes opp på norske kinoer, uansett hvor kort filmene går. Derfor var det en uvant opplevelse da jeg ble fristet med på Oslo Filmfest (filmfestival i Oslo som gikk av stabelen forrige uke) for å se den eneste norske kinovisningen av Robbie Pickerings prisvinnende* Natural Selection. Jeg ante ingenting om filmen, og visste derfor heller ikke helt hva jeg skulle forvente.Tittelen ga meg en idé om at den kunne være en science fiction eller «gal vitenskapsmann»-aktig thriller, men så feil kan man altså ta. Hva jeg fikk var en ganske underlig og jordnær komedie om søken etter familie.
Vi treffer Linda White (glimrende spilt av Rachael Harris), en kvinne som har levd et sterkt religiøst liv med sin mann Abe et sted i Texas. Linda er steril, derfor nekter mannen å ligge med henne ettersom sex uten å lage barn er er en synd. Sjokket er derfor stort da Linda får høre at Abe har fått slag etter å ha donert sæd hos en fertilitetsklinikk. Linda bestemmer seg for å lete opp et av barna som har blitt til på grunn av dette slik at Abe kan få treffe en av dem før han dør. Barnet blir Raymond, som viser seg å være en rimelig bøllete og ufin narkoman på flukt fra loven. Naiv og beskyttet som Linda er, er hun fullstendig uforberedt på hva som kan skje. Resultatet er en road-movie av den svært komiske typen.
Filmen lever på det skrudde manuset, også skrevet av Pickering, og solide rolletolkninger av hovedrolleinnhaverne. Både Harris og Matt O’Leary, som spiller Raymond, er vanvittig sjarmerende på hver sin sære måte. De bidrar til å gi karakterene sine en dybde og ektehet som er sjelden i amerikansk film… eller sjelden innenfor det amerikanske studiosystemet. Amerikansk independentfilm (som Natural Selection er) er i særklasse på karakterer som dette.
Jeg bare håper filmen blir utgitt på dvd her til lands, da det er en film som kan sees ofte. Og satser på at Robbie Pickering lager mange filmer fremover. Dette er bare hans andre film, men fyren viser et enormt talent og jeg tror han kan gjøre det stort.
*filmen fikk bl.a. juryprisen og publikumsprisen på festivalen South by Southwest 2011.
5. The Innocents, Storbritannia 1961, regi: Jack Clayton
Av alle typer skrekkfilmer vil nok kategorien «gamle, hjemsøkte hus» ligge mitt hjerte nærmest. Særlig den litt gammeldagse typen der spøkelsene aldri sees mer enn i små glimt, og de lange skyggene og det dårlige lyset kan gjemme bort mye skummelt. The Innocents er et mesterverk i sjangeren. Filmen er basert på Henry James’ bok The Turn of the Screw (norsk tittel: De uskyldige små), men i min mening kan selv ikke den fantastiske boka måle seg med dette mesterverket – som er gjennomarbeidet og perfekt på alle mulige måter.
Vi møter miss Giddens (spilt av Deborah Kerr), som begynner å jobbe som guvernante for to foreldreløse barn på en isolert herregård et sted i England. Barnas onkel og formynder vil ikke ha noe med dem å gjøre, og krever at miss Giddens skal ta alt ansvaret for dem – uansett hva som skjer. Dessverre begynner det å skje litt for mye. Skikkelser viser seg rundt omkring på eiendommen – skikkelser som ikke burde være der, fordi de tilhører to døde mennesker; den tidligere guvernanten miss Jessel og hennes sadistiske elsker Quint. Miss Giddens frykter at spøkelsene ønsker å ta kontroll over ungene, og forsøker på alle måter å beskytte dem. Noe som er lettere sagt enn gjort, da barnas oppførsel tidvis er… vel, ganske spesiell. Tittelen er også ment å hentyde på ungenes ganske doble personlighet. For med tanke på hvor unge de er, hvor mye vet de egentlig om tidligere hendelser?
Og for å si det slik: disse ungene er skumle! Ekle barn som man aldri helt klarer å plassere som snille eller slemme er svært populært i skrekkfilm, og de to fortryllende små i the Innocents bidrar stort til uhyggefølelsen gjennom det hele. Pamela Franklin og Martin Stephens, som spiller ungene, spilte begge i flere skrekkfilmer som barn – så det sier kanskje noe om dem.
Filmen er helt utrolig godt fotografert. Bruken av lys og skygge er virkelig utstudert stemningsfull. Filmfotograf Freddie Francis skal ha stor kred her. Samtidig er de fotografiske skildringene av godset svært beskrivende; alt ser ut til å være preget av forråtnelse. Visnede blomster, døde fugler og ekle innsekter er med på å dra oss inn i en følelse av at noe er fryktelig galt. Men hva er det som egentlig er galt? Filmen kan tolkes tre veier: enten som en vanlig spøkelseshistorie, eller som at miss Giddens er riv ruskende gal og finner på alt selv (det er bare hun som åpent forteller at hun kan se spøkelsene), eller som en kombinasjon av disse to. Uansett hvordan man ser den, er filmen spennende. Selv foretrekker jeg mulighet tre. Kombinerer man de psykologiske implikasjonene av viktoriatidens undertrykkende seksualitet og ødeleggende barneoppdragelse med ekte spøkelser, får man mye interessant ut av filmen.
4. Night of the Living Dead, USA 1968, regi: George A. Romero
«They’re coming to get you, Barbara». Denne replikken, helt fra starten av filmen, er kanskje filmens aller mest kjente – og beskriver også hva zombiesjangeren i bunn og grunn står for. Fråtseri og evig jakt på varmt menneskekjøtt.
Dette er ikke den første zombiefilmen – det finnes noen stusselige tidligere forsøk – men dette er den første hvor zombiene skildres som menneskeetende monstre. Til tross for at Night of the Living Dead er en teknisk dårlig lavproduksjon, produsert med kun noen få lusne dollar, satte den standaren for gørrete og grafiskt ekkel monsterfilm. Nesten alle zombiefilmer laget i ettertid har brukt denne som modell, men ikke nødvendigvis like vellykket.
Søskenparet Johnny og Barbara er på besøk ved farens grav da de blir angrepet av en merkelig mann. Johnny blir drept og Barbara rømmer i sjokk. Hun gjemmer seg i et forlatt hus, og får snart selskap av seks andre som også er på flukt fra lignende situasjoner. Radioen og tv’en kan fortelle at de døde har gjenoppstått, og er ute etter å spise de levende (noe som blir beskrevet i noen få, men svært grafiske scener, nam nam). De som blir angrepet og drept, gjenoppstår selv. Mens levende døde samler seg utenfor huset, blir de overlevende tvunget til å boltre seg inne mens de forsøker å finne en fluktrute. Det er også her filmen er bra. For selv om den ytre faren er den som umiddelbart virker farligst, viser det seg at konfliktene som kan oppstå mellom en liten gruppe mennesker under sterkt stress kan være like ødeleggende. Manuset tar disse konfliktene ekstremt bra, særlig intensifisert mellom den arrogante familiemannen Harry Cooper og den solide lastebilsjåføren Ben; to sterke karakterer ute av stand til å samarbeide. Deres prosjekt om å flykte er dømt til å mislykkes, men veien dit er virkelig spennende. Den psykologiske karakterutviklingen er det som virkelig skaper hele filmens intensitet.
Filmen har i ettertid blitt tolket som en sterk kritikk av samfunnet, og særlig det amerikanske, som var på denne tiden skadelidende av kamp for borgerrettigheter, Vietnamkrigen, maktsykt politi og ulempene ved den ekstreme velstandsøkningen. Regissør Romero har avvist i hvert fall deler av disse tolkningene, og hevdet bl.a. at det var helt tilfeldig at skuespilleren som ble ansatt til å spille filmens helt var svart (en revolusjon i amerikansk film på 60-tallet). Samfunnskritikk eller ikke, en svært interessant og spennende film. En bragd med tanke på den svake produksjonskvaliteten og skuespillerprestasjonen til enkelte av de som er med.
Filmen ble remaket i 1990, i en anstendig oppfølger, men ingenting slår likevel denne originalen. Med tanke på hvor gørrete sjangeren er, er det dessuten passende at filmen er i svart/hvitt.
3. The Changeling, USA 1980, regi: Peter Medak
Typisk for meg tar de tre øverste filmene på lista for seg hjemsøkte hus. Denne ramlet jeg tilfeldig over i billighylla på Platekompaniet, synes den så spennende ut – og fikk virkelig hva jeg ba om. Bare synd at filmen er på vei inn i glemselen.
John Russel mister kone og barn i en ulykke, og for å få sorgen på avstand leier han et stort, isolert hus hvor han kan trekke seg tilbake og reflektere over livet. Lettere sagt enn gjort, selvfølgelig. Den historiske organisasjonen han leier huset av viser seg å ha betenkeligheter med utleien av huset, og vil egentlig at han skal dra igjen. Noe av dette ser ut til å være knyttet til den aldrende senatoren som vokste opp i huset, og som kanskje… kanskje har grunn til å skjule noe. Men John blir også plaget av rare lyder som kommer fra et av badene, og et gjenspikret barnerom i øverste etasje.
Antagelig litt fordi John trenger å få tankene vekk fra sin egen tragedie, begynner han å nøste opp historien til huset. Ikke så overraskende, kanskje, kommer det fram at noen, et lite barn, har dødd her. Men hvorfor?
Filmen er en utrolig spennende kombinasjon av spøkelseshistorie og krimfortelling som har alvorlige konsekvenser for flere av filmens persongalleri. En slik kombinasjon er langt i fra uvanlig innen sjangeren, men denne tjener på å være såpass stemningsfull som den er. På mange måter er den usedvanlig trist og tragisk, og man blir sittende igjen for å fundere når filmen er ferdig. Det løfter filmen opp mange hakk. Dessuten er hovedrollen spilt av den amerikanske filmlegenden George C. Scott, en mann som kunne spille omtrent hva som helst av roller. Han gjør heller ikke skam på denne filmen, og jeg virkelig elsker ham som sorgtung enkemann.
2. The Others, 2001, regi: Alejandro Amenabar
Denne filmen så jeg på kino en kald vinterkveld i 2002, og jeg husker det som en av de skumleste filmopplevelsene noensinne. Jeg satt med hjertet i halsen gjennom hele filmen, og trodde faktisk kom til å svime av et par ganger da det sto på som verst. Filmen starter med et hjerteskjærende hyl som får hårene til å reise seg, og lar hårene stå oppreist til filmen slutter med et pang som tar luften fra deg.
Nicole Kidman spiller Grace, en kvinne som bor i et stort, mørkt hus sammen med sine to små barn. Barna er fotosensitive (altså lysallergiske), som gjør at de får store skader om de utsettes for sterkt lys. Den lille familien lever derfor i kontinuerlig mørke (de kan bare tillate seg noen få lamper), og fullstendig isolert fra samfunnet. Annen verdenskrig er nylig slutt, og Graces mann kom aldri hjem fra slagmarken. Grace, som i utgangspunktet er en streng og svært nervøs dame, er naturlig nok sterkt preget av omstendighetene og derfor tidvis ganske urimelig å forholde seg til. Da filmen starter har hun eneansvaret for to barn hun ikke kan forlate et øyeblikk, og beveger seg sterkt på grensen til religiøs fanatisme og galskap. Det er åpenbart at hennes vanskelige oppførsel har skapt store problemer tidligere, men Grace forsøker nå å holde livet relativt stabilt. Hennes bønner ser dermed ut til å være hørt når tre nye tjenere dukker opp og tilbyr sine tjenester. Dessverre er det aldri helt slik i skrekkfilm: Datteren Anne påstår at hun kan se fremmede mennesker vandre rundt i huset, åpne dører og fjerne gardiner (noe som er potensielt farlig for barna). Disse inntrengerne, som lenge er usynelige for Grace, markerer seg mer og mer i huset. Merkelig nok ser tjenerne ut til å akseptere deres nervær med den største ro. Deres eksentriske oppførsel rundt tingene som skjer, dytter Grace lenger ut mot den mentale avgrunn og et skikkelig nervepinende klimaks.
Vel, filmen må nytes og oppleves – så jeg skal ikke si altfor mye mer om handlingen. Men det er tydelig at den er inspirert av The Changeling (noen hevder også av the Innocents). Likevel står den eksepsjonelt godt på egenhåndt. Filmfotoet, lyssettingen og musikken er noe av det flotteste jeg har sett i film noensinne. Uavhengig av sjanger. Og det sier ikke så rent lite. Jeg er overbevist om at Alejandro Amenabar kommer til å gå inn i filmhistorien som en legende på grunn av denne filmen. Selv de som ikke er så glad i skrekkfilm kan lene seg tilbake å nyte filmen som et fantastisk velkomponert mesterverk.
1. The Woman In Black, 1989, regi: Herbert Wise
Av alle skumle filmer jeg noensinne har sett, er det ingen som kan måle seg med denne innspillingen av Susan Hills mesterlige roman ved samme navn. Da jeg var rundt 12 år gikk filmen på TV mens jeg og søsteren var alene hjemme. Selvfølgelig måtte vi se den, og som resultat sov jeg ikke på en uke etterpå. Enkeltscener fra filmen forfulgte meg i all tid senere.
Denne damen har forfulgt meg i søvne og i våken tilstand siden jeg var 12.
Filmen handler om Arthur Kidd, en ung advokat som på vegne av firmaet blir sendt til en avsidesliggende landsby langs kysten for å gjøre opp boet til en gammel, nylig avdød klient. Dessverre lettere sagt enn gjort, som alltid. Grusomme lyder av barneskrik kommer fra vannet like ved huset klienten bodde i, og en dame kledd i svart har det med å vise seg støtt og stadig både der og i landsbyen. Da Arthur forsøker å nevne dette til folk han treffer, responderer de med frykt og unnviker spørsmålene hans.
Som en moderne mann av 1920-tallet, vil i utgangspunktet ikke Arthur tenke tanken på spøkelser og slikt overtroisk tullball. Problamet er bare at denne svartkledde damen ser ut til å være knyttet til klientens hus, og nekter å la ham være i fred. Skumlere og skumlere blir det, og etter hvert begynner Arthur å grave i husets historie for å finne ut årsakene til det som skjer.
Vel, ikke særlig smart når spøkelset er av det sinte og hevngjerrige typen. Grøss og gru! Fra jeg var liten var det ansiktet til denne damen jeg husket best. Den fæle, grusomme ansiktsfargen og skyggene under øynene. Det er ikke så mange ganger man ser henne i filmen, men de gangene man gjør det! Fytti katta! Og de lydene hun kunne finne på å lage de gangene hun ikke gadd å vise seg.
Da jeg så filmen igjen som voksen, viste det seg at det var utrolig mye av filmen jeg hadde rett og slett fortrengt, og jeg satt i sofaen med teppet delvis foran ansiktet og følte meg halvdød av skrekk.
Filmen er et strålende eksempel på less-is-more-prinsippet. Ikke bruk opp skrekkeffektene, jo mer du får høre dem – jo dårlige blir dem. Denne damen gjorde også så sterkt inntrykk på meg fordi hun så tilnærmet normal ut. Ingen monstere, bare en snikende følelse av at noe er fryktelig, fryktelig galt.
Dessverre er filmen nesten umulig å få kjøpt, grunnet (tror jeg) noe rettighetsproblemer fra gammelt av. Noen bootlegete dvd-versjoner er å få kjøpt på nettet, men stort sett til priser like skumle som filmen. Jeg var heldig for et par år tilbake, og fikk tak i den for rundt 200,-. En sum jeg priser meg lykkelig over. Men den skal være mulig å få sett på nettet, likevel.
I disse tider er også en ny innspilling på trappene, med Daniel Radcliffe i hovedrollen som Arthur. Jeg er i stor tvil om jeg kommer til å se den, riktignok. Jeg kommer hele tiden til å sammenligne, uansett hvor mye jeg vil prøve å la være. Og da kan man spørre seg hva som er poenget. Men en morsomt trivia om disse to filmene: Adrian Rawlins som spiller Arthur i første filmen, spiller Daniel Radcliffes far (altså James Potter) i Harry Potter-filmene.
Som den skrekkfilmfantasten jeg er, har det blitt en del skrekkfilmer på meg gjennom livet. Uansett hvor mye filmene skremmer meg, er jeg nødt til å se videre. Resultatet har blitt noen søvnløse netter og tynnslitte nerver gjennom livet. Likevel har jeg det alltid veldig gøy med filmene. Og en bra laget skrekkfilm er dessuten noe jeg anser som et skikkelig kunstverk. Å skape en god stemning som faktisk klarer å skremme, er ikke alle skrekkfilmskapere forundt. Elementer som historie, lyd og bilde er mer avhengig av god timing enn de fleste sjangere.
Jeg bestemte meg for å sette opp en liste over de ti skrekkfilmene som har gjort mest inntrykk på meg. De fem første filmene i denne posten, de fem siste i neste innlegg.
10. Nosferatu, eine symphonie des grauens, Tyskland 1922, regi: F.W. Murnau
Denne filmen regnes som den første vampyrfilmen, og er også det mest kjente verket til stumfilmlegenden F.W. Murnau. Filmen er tydelig basert på Bram Stokers klassiske vampyrroman Dracula, men da Murnau ikke fikk rettighetene til historien forandret han bare steds – og karakternavnene i historien, og lagde filmen likevel. Heldigvis, kan man si. I filmkretser regnes dette som en av de flotteste verkene fra stumfilmperioden, særlig grunnet den stemningsfulle fotograferingen, den effektfulle lys og skyggebruken, og skuespilleren Max Schreck i rollen som den blodbesatte greven Orlok. Schreck er sminket opp til å minne om en rotte, og blir for meg en av de ekleste filmskurkene noensinne.
Tidvis er filmen skikkelig grøssende, til tross for å være preget av datidens noe overspill. For en filmnerd som meg er den en fryd, men filmen krever nok en noe høyere filminteresse enn vanlig.
9. Don’t Look Now, Storbritannia/Italia 1973, regi: Nicolas Roeg
Laura og John Baxter (spilt av Julie Christie og Donald Sutherland) har nylig mistet sin lille datter Christine. De drar til Venezia; han for å jobbe, hun for å komme seg etter dødsfallet. Der treffer de to søstre som kan fortelle at en av dem er synsk, og at Christine har en advarsel til dem fra den andre siden. «De må forlate Venezia straks, for pappa er i stor fare». Laura vil gjerne bli bedre kjent med søstrene, og få mer kontakt med datteren gjennom dem. Men John misliker de fremmede kvinnenes inngripen i deres sorg, og trekker seg unna. Samtidig begynner han å «se» ting selv. En liten skikkelse, kledd i den samme røde frakken Christine hadde på seg da hun døde, løper rundt i Venezias trange smug og gater.
Filmen er uvanlig langsom til skrekkfilm å være. Kombinert med en snedig redigering, blir filmen marerittaktig og klaustrofobisk, særlig fordi Venezia blir vist fra sin mørkeste og kaldeste side. At en bihistorie i filmen skildrer politiets arbeid med å oppklare noen bestialske drap, understreker den mørke tonen i filmen. Slutten er dessuten noe av det sterkeste jeg har sett noensinne, og var nok til å gi meg gåsehud i mange år etter at jeg så den første gang. Slik effekt burde alle skrekkfilmer ha.
8. 30 Days of Night, USA 2007, regi: David Slade
I disse vampyrromantiserte tider er det veldig deilig å se vampyrer slik de skal være (altså som onde, blodsugende monstre), og 30 Days of Night er det perfekte eksempelet på det. Jeg skal innrømme at det ikke er en fantastisk film, men den er tidvis virkelig spennende, og skikkelig skummel på sitt beste.
I en liten, forblåst småby i Alaska er det mørketid en måned i året. Denne måneden er innbyggerne fullstendig isolert, nesten uten kontakt med omverdenen. Inn kommer en gjeng vampyrer, fast bestemt på å bruke mørketiden og isolasjonen til en skikkelig blodfest. Og gjett om de får det! En stakkars gruppe overlevende, ledet av byens sheriff, må gjøre alt de kan for å overleve fram til sola kommer tilbake – noe som ikke er lett når byen er liten og gjemmestedene få.
For å si det slik; dette er en blodig, gørrete og på mange måter ekkel film. Men jøss så underholdende den er også. Vampyrene her er ikke pene, plysjkledde og forpinte sjeler. De minner mer om hvesende og katteaktige villdyr, og angrepsmetoden er heller ikke helt ulik rovdyr på jakt. Resultatet er følgelig brutalt. Særlig lederen for vampyrene, som du ser i bildet overfor, er en rimelig rabiat kar, full av rimelig drøye påfunn og en god posjon svart humor. Hvordan han leder flokken sin til byens undergang gjør virkelig inntrykk.
Filmen er altså svært grafisk (med enkelte scener hvor sarte sjeler bør snu seg vekk), men tjener på at den er så flott laget. Den er basert på en tegneserie, noe man kan se på resultatet. Hvert eneste bilde virker nesten malt, som et maleri i svart/hvitt, med lange mørke skygger og kritthvit snø. De eneste fargene som kan sees tydelig i filmen er rødt (blodsprut) og gult (flammer), som understreker den ekstreme faren innbyggerne befinner seg i. Resultatet gir en rimelig uvirkelig og stemningsfull følelse opp i det hele.
Så om man tåler å se litt blod på film, og ønsker å se litt skikkelige vampyrer, er dette filmen. Bare husk at filmen fikk en godt fortjent 18-årsgrense da den kom på kino.
7. Psycho, 1960, regi: Alfred Hitchcock
Ingen skrekkfilmliste uten en av filmene til Hitchcock, og for meg er Psycho en av de kuleste filmene noensinne. På mange måter er den en av de mest banebrytende skrekkfilmene laget – den inneholder elementer ingen tidligere hadde sett på film, og som resultat sjokkerte den voldsomt. Hardbarka rykter hevder at folk besvimte når de så den på kino. I dag er den selvfølgelig ikke like skummel, sjangeren har blitt betydelig drøyere siden 60-tallet. Men det gjør ikke filmen mindre bra. Dette er en snedig mordhistorie hvor ingenting er helt som det virker, med en gåsehudaktig regi, og noen virkelig fantastiske rolleprestasjoner; særlig Anthony Perkins som filmens hovedperson Norman Bates – en rolle han aldri klarte å overgå.
Som dere ser i klippet under, ville ikke Hitchcock at man skulle vite for mye om filmen før man så den, så jeg skal ikke si for mye om den heller. De fleste har uansett hørt om den, særlig den svært legendariske dusjscenen. Bare vit at filmen er et stilikon som har preget skrekkfilmsjangeren ubegrenset i alle år siden. Så om man skal se en film på denne lista, start med denne. Den vil ikke bli glemt med det første.
6. Rosemary’s Baby, USA 1968, regi: Roman Polanski
Stakkars, stakkars Rosemary. I denne filmatiseringen av Ira Levins fantastiske bok, gjennomgår hun en graviditet fra helvete. Hun og mannen Guy flytter inn i en flott leilighet i en gammel bygård. Advarslene om at rare og dystre ting i mange år har skjedd i bygården bryr deg seg lite om. Riktignok får de noen eksentriske, litt slitsomt overvennlige gamle naboer, men utover det virker alt bra. Lykken topper seg når Rosemary blir gravid, i hvert fall for en stund. For interessen naboene viser for barnet hennes blir rett og slett for mye for Rosemary å takle.
Her er det ingen billige triks, ingen plutselige skvette-sekvenser, ingen blod og gørr. Filmens er mer «intelligent» en som så: skrekken ligger i en langsomt fortalt historie, et brilliant manus og i virkelig gode karakterer. Detaljene er det vesentlige, og man må konsentrere seg for å få med seg alt. Mia Farrow briljerer som den uskyldige Rosemary; paranoian og smerten hun blir offer for ettersom nettet snører seg rundt henne er verdt filmen i seg selv. Ruth Gordon som nabokona Minnie er tidvis en hysterisk morsom bestemortype, og tidvis ganske skummel i måten hun kontinuerlig smisker, spør og graver seg inn i Rosemarys liv. Hva er det alle disse menneskene i blokka vil med barnet hennes? Vel, jeg skal ikke si noe her, bortsett fra at den bør sees.
Musikken i filmen er forresten ekstremt effektfull: i filmens åpningssekvens spilles en skikkelig grøssende vuggevise, komponert av Krzysztof Komeda (som komponerte til flere av Polanskis filmer) og nynnet av Mia Farrow selv. Virkelig gåsehudfremkallende saker.
Som bokelsker kan man vanskelig unngå å komme over Charles Dickens på et eller annet tidspunkt. Dickens er en av de virkelig store gigantene i verdenslitteraturen, og en av de fremste skildrerne av victoriatidens England. Hans kombinasjon av humor og beskrivelser av sosial nød er unik. Samtidig har flere av karakterene fra bøkene hans gått inn i litteraturhistoriens skattekammer. Great Expectations, eller Store forventninger som den heter på norsk, ble første gang utgitt i 1860. Den er en av Dickens aller mest kjente bøker – og en bok som virkelig bør leses. Det er en såkalt dannelsesroman, som tar for seg oppveksten og utviklingen til vår hovedperson, Pip, skrevet som et langt tilbakeblikk.
Vi kastes umiddelbart inn i handlingen da vi treffer den foreldreløse Pip første gang som ganske liten gutt. Da han besøker foreldrenes grav blir han overfalt av en rømt straffange som skremmer det stakkars barnet til å stjele mat til ham. En hendelse som traumatiserer Pip til skyld – og skamfølelser i lange tider.
Pip vokser opp hos sin mye eldre og lettere sadistiske søster, og hennes milde, hjertegode mann Joe Gargery. De lever under enkle og sparsommelige kår på landsbygda; Joe er smed, noe som ifølge hans kone aldri vil bli bra nok og har gitt henne mye ulykke i livet.
Men lykken skal i det minste se ut til å gå Pips vei. I første omgang blir han valgt ut til å bli besøksvenn og lekekamerat for adoptivdatteren til den rike og sære miss Havisham. Miss Havisham ble for mange år siden forlatt av sin forlovede på bryllupsdagen – en hendelse hun har opplevd som så ydmykende at hun aldri siden har gått ut av huset sitt. Hun har låst seg inne, fremdeles ikledd brudekjolen og med brudekaka stående på bordet. Adoptivdatteren Estella har hun tatt til seg kun for å oppdra henne til å hevne seg på alle menn. At Pip kun er tilkalt for å være en del av dette syke spillet er noe han selv aldri ønsker å innse. I stedet forelsker han seg helt og holdent i Estella, som besvarer hans hengivenhet med spott og hån.
Scene fra boka: Den uskyldige Pip utsettes for kontinuerlige ydmykelser.
Disse besøkene hos miss Havisham varer over flere år, og gjør Pip så skamfull over sin egen bakgrunn at det fullstendig overskygger hans forhold til Joe, som til da har vært hans eneste venn. Det eneste Pip ønsker er å kunne bli fin nok for Estella. Muligheten kommer i form av miss Havishams advokat. Advokaten forteller at en ukjent velgjører (som forblir ukjent gjennom store deler av boka) ønsker å gi Pip store rikdommer, og dermed gjøre ham til en ordentlig herre. Overbevist om at det er miss Havisham som gir ham pengene så han kan gifte seg med Estella, tar Pip pengene med glede – og forlater det hjemmet og familien han skammer seg sånn over, for å flytte til London.
Livet i London er naturlig nok nye muligheter og store forventninger. Han treffer nye venner, og mennesker som ikke er like trivelige. De som kjenner sin Dickens vet at han aldri beskrev London kun fra de beste sider. Selv om Pip er blitt en gentleman, og dermed kan bevege seg i de beste kretser og blant de fineste av mennesker, blir det aldri helt slik i en Dickens-roman. De fineste menneskene er å blir ubrukelige karikaturer og uforbederlige sadister. Samtidig er den sosiale nøden blant de laveste i samfunnet beskrevet med nitidig nøyaktighet. Gjennom advokaten mr. Jaggers blir Pip vitne til rettsaker og dømtes villkår. Livet som gentleman viser seg også å ikke være så enkelt og problemfritt som han trodde. Selv nå gir økonomien ham store problemer han ikke kunne forutse. Pip opplever også farer. Noe skjer, og fortiden innhenter ham. Samtidig som han helt plutselig får vite hvem hans velgjører er, merker han at noen begynner å forfølge ham.
Hvem Pips velgjører er skal jeg ikke avsløre, men omgivelsene rundt oppdagelsen gir Pip et drabelig sjokk som tvinger ham til å vurdere sitt liv, sin oppførsel og sitt forhold til Estella på nytt.
For å si det slik, dette er en flott bok! Her er det nok spenning, humor og herlige karakterer til å virkelig kose seg. Dickens’ moral ligger også tydelig til grunn i historien: hva er det som gir lykke i livet, og vanskelighetene med å finne sin plass i samfunnet. Det jeg likte best i boka er menneskene vi treffer. I tillegg til miss Havisham er særlig er beskrivelsene av Pips søster og svoger mye av det som gjør leseropplevelsen for meg. Dynamikken mellom de tre som familie er utrolig, for å si det mildt. Hvordan ekteparet Gargery endte opp gift er noe jeg alltid har lurt på, og hva er det som gjør at et menneske som mrs. Gargery blir så ondskapsfull? Miss Havisham og Estella forstår man lettere. Jeg synes også at det er interessant at den virkelige gentlemannen i historien på mange måter er den uskolerte smeden Joe Gargery. Han er mild, tålmodig, omtenksom – og prøver aldri å gjøre seg selv bedre eller finere enn han er. Likevel er det ham Pip skammer seg mest over i livet.
Hvis jeg skal si noe negativt om boka, er det at den er tidvis ganske tung – selv ut i fra tiden den er skrevet i. Dickens var en detaljenes mester, og flere steder stopper han opp handlingen kun for å beskrive og beskrive og beskrive. Periodesvis føles det litt slitsomt, i hvert fall i første halvdelen av boka. Heldigvis ble jeg vant til det (jeg har lest veldig mye victoriansk litteratur i mitt liv, og har derfor mindre hemninger mot det enn andre), og andre halvdelen kom jeg mye raskere igjennom. Når det er sagt, om man ikke er vant til å lese på engelsk er nok ikke dette boka å starte med, for språket er tungt. Likevel, dette er en herlig bok. Anbefales!
Det er rart hvordan man skal oppdage forskjellige typer ting, som bøker. For en tid tilbake satt jeg på internett og leste om skuespilleren 
jennukka 